Stølsruta

Kyr på Stølsvidda i Vestre Slidre

Foto: Svein Erik Ski

Stølsruta går fra Tisleia på Stølsvidda i Nord-Aurdal kommune, gjennom Vestre Slidre til Hugastølen og Sørre Hemsing ved Vangsmjøsi i Vang kommune. Ruta knytter stølene sammen. Her har folk og dyr ferdes i uminnelige tider. Her finnes spor etter kontinuerlig bruk fra steinalderens veidekultur fram til i dag.

Stølsruta ligger i Valdres Natur- og Kulturpark og er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.

Historie

Dette er beitedyras rike. Her har folk og beitedyr levd sammen sommer etter sommer i uminnelige tider og skapt det kulturlandskapet du ser i dag. Planter og dyr har gjennom flere tusen år tilpasset seg denne høstingskulturen, og mange sårbare og utrydningstruede arter finnes nettopp her. Dyra går fritt her oppe, og velger å komme hjem til melking. Samspillet mellom dyr og menneske er en gjensidig pakt.

Selv om dette er en historisk rute, er stølshistorien fremdeles levende. Antall støler i Norge har på 100 år blitt redusert fra ca 50000 til 900, og i 2018 var ca 190 støler i drift i Valdres. Her ligger de fleste støler sammen i stølslag i stølsgrender. Det er drift i de fleste stølslagene, og beitene blir brukt til både sau, amme- og melkekyr, amme-og melkegeiter og hester. Gjølmyr på Stølsvidda i Nord-Aurdal finner du et av de største stølslagene på 41 støler. I dag er bare én av stølene i drift med melkeproduksjon.

Her har det vært beitedyr i over 4000 år. Etter år null ser det ut til at beitebruken øker. Samtidig blir jernutvinning fra myrmalm mer omfattende. I vikingtid/middelalder var både jernutvinning og reinfangst med skinn og horn viktige eksportvarer. Vi vet ikke sikkert når stølsdrifta startet,men en teori går også ut på at stølsdrifta økte i takt med jakt og fangst i fjellet (Nekvitne et.al. 1995). De eldste dokumentasjon om stølsdrift er fra 1000-tallet og finnes i Frostatingsloven: «Kven som vil, kan gjera seg sel i allmenningen, og sitja der i sommarsete, om han vil». I Gulatingsloven er det definert regler for seterbruken, om tvister og vegrett (Gulatingsloven p 84) ). Presset på stølsområdene var stort – og det var nødvendig å regulere bruken. Setring er også nevnt i Snorres Saga om Olav den Hellige. Gardene i Valdres er små, og presset på beiteressursene i utmarka var stort. Derfor var dato buferd regulert mange steder. De fleste steder ble det også slått på stølen, og foret ble lagra i løe på stølen og kjørt ned på slede om vinteren på egne vinterveger.

Fra hver gard og grend gikk det en buferdsveg. Mellom stølene gikk det ofte også en rute – på tvers av buferdsvegene. Disse er en kombinasjon av krøtter og mennesketråkk. Her gikk budeier, fiskere, jegere, kremmere og annet ferdefolk mellom stølene.

I Valdres fra nord i Sør-Aurdal heter det støl og ikke seter, eller sæter. Opprinnelig er en støl plassen der de “sto” med dyra i utmarka. Her blei kyrne samla i kveèr og mjølka, og her var de om natta. Ordet seter kommer derimot av sætr, “uvant bosted”, og her var fjøs mer vanlig. Her “satt” de hele sommeren, ysta, kinna og slo høy (Asheim 1978).

Den viktigste oppgaven til budeia var å stelle dyra godt så de var snille og ga god avdrått. I tillegg måtte hun kunne melkestell med ysting og kinning. Dette var en livsviktig oppgave, bokstavelig talt; på stølen ble vinterforrådet av smør og ost produsert. Dyra skulle ha beitero, og rovdyr eller annen jaging og stress ga utslag på avdråtten. Mange spilte eller sang for kyrne, og budeienes kulokker var ofte både innholdsrike, vakre og musikalske.

Vis respekt

Når man går inn i beitedyras rike skal man opptre med respekt for både beitedyr og budeie. Dyr med kalv vil verne om kalven sin, og vil trolig prøve å jage deg bort om du blir for nærgående. Husdyra er flokkdyr, og har oftest en eller flere ledere som bjellekyr. Flokken har sin egen rang, og om flokken blir splitta kan det føre til at dyr ikke kommer hjem til melking. Det er også sau i området, og disse er ofte mer sky enn kyr. Mye ferdsel kan gi stress på dyra – om man ikke viser hensyn. Det kan også være greit å ha med seg en vandre/gjeterstav langs stølsruta og i andre områder med beitedyr. Denne kan også være nyttig om dyra blir for nærgående.

Beskrivelse av turen

Kart over Stølsruta i Valdres

Foto: Kart/Valdres Natur- og Kulturpark

Stølsruta ligger i Valdres Natur- og Kulturpark og strekker seg fra Tisleia og Rv 51 på 750 moh mot vest-nordvest gjennom Nord-Aurdal, Vestre Slidre til Vangsmjøsa på 460 moh og på Sørre Hemsing i Vang på 525 moh. I Vang har den forbindelse med både Kongevegen over Filefjell, Tomashelleren og DNT-nettet i Jotunheimen. Turen er på 6,5 mil og følger stølslag langs vann og vassdrag rundt i stølsområdet rundt 7-900 moh. Høyeste punktet er på 1160 moh ved Nøsakampen. Det er mulighet for parkering og overnatting ved start og slutt på Merket/Hovda Fjellhotell og Sørre Hemsing og undervegs på Nøsen yoga og fjellhotell, Tyrisholt stølen, selvbetjente hytter (Matkista og Flikja) til fjellstyret og på Syndinstoga.

Kulturminner og severdigheter langs ruta

Varslingsvarde Hugakollen, Vang

Foto: Katharina Sparstad/VNK

Hele området med historien om stølsdrifta, jakt og fangst og jernutvinning er full av historier. Valdres har digitalisert minner i stølsområder, og i Innlandsis finnes alt som er registrert i Valdres unntatt Øystre Slidre. Her finner du myrslåtter, kullgroper, fangstgroper, tufter, gamle torvuttak og lokkarsteiner. Ca 2 km fra øst nordøst for Nøsen ligger Rensennvatn, og ved dette vannet er det registrert tufter av samisk opprinnelse.

Mange historier knytter seg til Haugafolket i Valdres, huldra. Huldra liker ikke stål, og historien sier at da Bergensbanen ble bygget flytter haugafolket fra Hallingdal og Voss til Valdres. Mange stølsbrukere har måttet flytte hus fordi det var for mye uro på stølen. Folk hørte bråk, ting ble borte og kyrne var melketomme. Haugafolket bor under bakken, derfor blir det sagt at man alltid må huske å varsle før man slår ut vann på stølsvollen!

Noen områder skiller seg ut som spesielt bevarte. Stølsgrenda Strø i Vestre Slidre har brukt mange dugnadstimer på restaurering av gamle steinmurer og bygninger. Her finnes også et sel med svært gammelt tømmer. Huset er ikke datert. På Kvithaug ved enden av Mosvatner i Vestre Slidre er det et hus (?) der sel og fjøs er sammenhengende. Dette er en gammel tradisjon, og slike hus er svært sjeldne.

I Vang går ruta forbi en vete, en brannvarslingsvarde fra vikingtid- middelalder. Veten ligger på Hugalkollen ovenfor Hugastølen, er rekonstruert og plassert på original steinring.

Plantelivet på Stølsvidda

Kulturlandskapet langs Stølsruta er preget av langvarig, kontinuerlig beiting. Mange arter trives i dette åpne landskapet, og kombinasjon med alle våtmarkene gir dette til rasteområde for sjeldne og utrydningstruede arter som storspove, dobbeltbekkasin, brushane med fler. Trana hekker fast i området. På myrene vokster orkideer som engmarihand og slåttearter, og i tørrere områder snøsøte, bakkesøte, grønkurle, fjellbakkestjerne og marinøkler. Til beitemarkene knytter det det også beitemarsksopp, mange av dem svært skjelne. I 1988 kom Stølsvidda i Nord-Aurdal under Nordisk biotopvern, og i 2018 kom Stølsvidda med Nord-Aurdal og Vestre Slidre på liste over Kulturlandskap av Nasjonal interesse. De botaniske verdiene er registrert i Miljølstatus.no /Naturbase Det mest unike er en helt spesiell valmue, urvalmua, eller Helinvalmua. Denne har overlevd siste istid og vokser kun to steder i hele verden, på Gilafjell i Vang og på Bleiarn i Lærdal! Valmuen og området rund er freda i Helin Plantepark

Eksterne lenker

• Stølsruta på UT.no
• Historiske vandreruter
• Registrerte kulturminner i området fra kommunal stølskartlegging på Innlandsgis
• Riksantikvarens Kulturminnesøk
• Om stølslivet på Jaslangen
• Gauklia på Stølsvidda
• Og Vestre Slidre http://www.vestre-slidre-fjellstyre.no/stolsbruk/film-om-stolsdrift/
• Om Valdres Natur- og Kulturpark, sjekk video om Verdiskapingsprogrammet for kulturminner
• Om organisasjonen Norsk seterkultur
• Om Gards- og stølsnettverket i Valdres

Kilder • Asheim, Vidar 1978: Kulturlandskapets historie. Universitetsforlaget • Nekvitne, Jon Jonatan., T. H. Garmo, H. Staaland 1995: Beitedyr i kulturlandskapet. Landbruksforlaget.