Strand og Veldre brennerier: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb høyre|Strand Brænderi.jpg|Strand Brænderi ca 1900, Hedmarksmuseets fotoarkiv}}'''[[Strand og Veldre brennerier]]''' var de første [[samvirke|samvirkeforetaka]] i norsk jordbruk. Da ringsakerbøndene etablerte [[Strand Brænderi|Strand]] og [[Veldre Brænderi|Veldre]] brennerier i 1843, var de forut for si tid. Dette skjedde hele 13 år før Norges første samvirkemeieri, [[Rausjødalen andelsmeieri]] i [[Tolga]], ble stifta. Samvirkebrenneriene i [[Ringsaker]] er å betrakte som pionerprosjekter innafor norsk landbruk.</onlyinclude>

Det skal visstnok ha blitt brent brennevin på [[Hedmarken]] allerede fra sist på [[1500-tallet]]. Bøndene i Ringsaker hadde derfor lange tradisjoner å bygge på da de gikk sammen om å etablere Strand og Veldre brennerier. I 1816 fikk Norge en svært liberal brennevinslov som gikk ut på at alle på landsbygda som betalte matrikkelskatt kunne brenne brennevin, og vi regner med at brennevinsproduksjonen tok seg kraftig opp da denne loven trådte i kraft. I 1827 kom en ny brennevinslov som blant annet stilte krav om at alle brennevinskjeler måtte registreres hos lensmannen. Og i motsetning til tidligere, ble det fra nå av lagt en særskilt avgift på brennevinsproduksjonen. Bare i Ringsaker ble det i 1827 registrert 327 brennevinskjeler.  Det var altså brennevinskjeler i lovlig bruk på omtrent halvparten av gardene i Ringsaker dette året. Vi veit lite om hvor mye brennevin som ble produsert, men vi regner med at det ble produsert mye mer enn det som gikk med til eget forbruk. Ulike kilder kan berette om salg av brennevin og om at salget var inntektsbringende for bøndene på Hedmarken.

Det hadde stått sterk strid om alkoholpolitikken allerede fra den liberale loven ble vedtatt i 1816. Ulike grupper stod mot hverandre i brennevinsspørsmålet. Det var næringsinteressene på den ene sida, og de edruskapsmotiverte interessene på den andre, dessuten var det motsetninger mellom byene og landdistrikta i brennevinsspørsmålet. Og striden kom til å ta en sensasjonell vending i 1842 da odelstingspresident [[Carl Valentin Falsen]] fremmet et forslag som gikk ut på at det fra da av ikke skulle opprettes noe nytt brennevinsbrenneri i Norge, og at alle eksisterende brennerier skulle avvikles i løpet av en ti-årsperiode.  Det var mange motstandere av forbudsforslaget, som ble sett på som et drastisk inngrep i næringsfriheta. Men likevel, loven ble vedtatt i [[Stortinget]]; og brenningsforbudet var et faktum den 24. august 1842.  Da saken kom opp i statsråd i september, nedla riktignok Kong [[Carl Johan]] veto. Men den alkoholpolitiske debatten var ikke avgjort med det. Det var høyst usikkert hvordan saken videre kom til å utvikle seg. Og det synes derfor dristig av ringsakerbøndene å etablere Strand og Veldre brennerier slik den alkoholpolitiske situasjonen var. Men for bøndene i Ringsaker var brennevinsproduksjon ei viktig næring som de ikke ville gi slipp på. Gardsbrenninga hadde etter hvert blitt ulønnsom, særlig på grunn av de høge avgiftene som brennevinsproduksjonen etter hvert hadde blitt belagt med. Men bøndene meinte nå å ha funnet løsningen. Ved å etablere større brennerianlegg i fellesskap, kunne produksjonen drives mer rasjonelt og med bedre lønnsomhet. Og nå var det om å gjøre å handle raskt. Loven, som hadde blitt nektet sanksjon, gikk jo blant annet ut på at eksisterende brennerier skulle avvikles i løpet av en tiårsperiode. Og dersom den samme loven skulle komme til å bli tatt opp igjen, for så å bli vedtatt og sanksjonert på et seinere tidspunkt, så ville det være avgjørende å ha kommet i gang med produksjonen i de nye brenneriene. For dermed ville de i alle fall kunne fortsette å produsere brennevin på lovlig vis i en tiårsperiode, før de i verste fall måtte avvikles.

*Aarsby, Jorunn Ingeborg: ''De første samvirkeforetaka i norsk jordbruk - Strand og Veldre Brænderier''. Hovedoppgave i historie, Trondheim våren 2007.

[[Kategori:Samvirke]]

[[Kategori:Bedrifter i Ringsaker kommune]]