Tømmervik (Hamarøy gnr. 251): Forskjell mellom sideversjoner

Etter å ha overtatt bygselen på gården etter sin bror Christopher, drev Esaias Jensen ''Tømmervik'' under handelsmann Rasmus Christensen fram til 1845. 24. mai dette år kjøpte han så gården fra handelsmannen for 100 spesidaler. Fem år etter overtakelsen giftet han seg med Ingeborg Jørgine Hansdatter f. 1821. Selv om ungkarstida nå var over, er det mye som tyder på at Esaias ikke hadde bodd på gården i den ytterste ensomhet, for allerede dagen etter ekteskapsinngåelsen kom deres første sønn til verden, den 14. desember 1850. Paret fikk ytterligere fire barn før Ingeborg gikk bort i 1860, i en alder av 39 år.  

Hverdagen som enkemann og gårdbruker bød trolig på en rekke nye utfordringer for Esaias Jensen. Til tross for at de eldste barna nå var i stand til å hjelpe til med husdyr og i hjemmet, så han behovet for å skaffe ekstra hjelp til gården. Redningen ble den to år yngre søstera Marie Jensdatter f. 1817, som flyttet til ''Tømmervik'' etter Ingeborgs bortgang. Hjelpa kom nok godt med, for i 1863 hadde Tømmervik i alt 32 mål åker og dyrket eng, og 6 mål dyrkningsland, og var dermed et av de største brukene i hele Tysfjord. Av jorda kunne det såes 2 1⁄2 tønne korn, og settes 4 tønner poteter, som ga henholdsvis 4 og 7  

fold. Av husdyr kunne gården huse 1 hest, 5 kyr og 18 sauer. Av andre herligheter finner vi at skogen var taksert til 20 spesidaler. Det mest slående med herredsbeskrivelsen for 1863 er at den ikke gir et riktig bilde av bruksmønsteret på gården. Dette blir først tydelig gjennom folketellinga for 1865.  

I 1865 holdt Esaias Jensen omtrent det samme antallet husdyr som to år tidligere; 1 hest, 4 kyr og 10 sauer. Den største endringa i produksjonen var at utsæden av potet hadde økt fra 4 til 6 tønner. Ettersom ei tønne potet veide om lag 100 kg, og herredsbeskrivelsen fra 1863 angir avkast- ningen til 7 fold, betyr dette at bruket kunne høste hele 4200 kg potet. I Esaias’ husholdning finner vi i nå søstera Marie, de fem barna, en stesønn, ei tjenestepike og et fattiglem. I forbindelse med oppgangen av grensene mellom privat og statlig grunn på 1970-tallet, har vi opplysninger om gårdsdrifta i denne perioden. ''Jonas Jakobsen'' på Drag fortalte i 1976 at det var vanlig at mjølkedyra beitet i skogen oppfor gården, mens ungdyra, hestene og sauene beitet i Saudalen. Til tider var man også nødt til å gå helt til Kaukasjajavrre for å hente sauene, men gårdens beste beiter i fjellet var i Saudalen. <ref>Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms (1976): Tysfjord-feltet – bruksopplysninger m. v.</ref> Fjellet ga også inntekter i form av hugging av favnved. Dette foregikk spesielt rundt Tømmervik- vatnet, hvor man også løypte never. I dette området skal det i tillegg ha vært et torvtak. Som på de fleste andre gårdene i det indre Tysfjord var multebærsanking et viktig tilskudd til både kosthold og økonomi. Av bæra kunne man eksempelvis koke moltegrøt, som var velegnet for salg.  

Fra 1865 forteller folketellingen at ''Tømmervik'' besto av ett hovedbruk, bebodd av Esaias Jensen, og i alt fire husmannsplasser. Dette var Sommerset på Langnes, bosatt av Ole Mekkelsen f. ca 1835, Paul-Sommerset på Langnes, bosatt av Anders Pedersen f. ca 1830, forteller folketellinga at husmannsplassen Langnes, bosatt av Anders Pedersen f. ca 1820, og Kjelomi, bosatt av husmann John Andersen f. ca 1818. Til sammen bodde det 30 personer på de fire husmannsplassene, og husdyrholdet var på 6 kyr, 22 sauer og 30 reinsdyr. I 1865 befant også reindriftssamen Nils Andersen f. ca 1825, seg hos Ole Mekkelsen. Ole, som var født og oppvokst i Folda, kom til Langnes sammen med kona Synøve Nilsdatter f. ca 1835, deres fire barn, og 200 reinsdyr. I følge ''Jonas Jakobsen'' var store flokker av reinsdyr et vanlig syn i ''Tømmervik'' i 1850- og 1860-årene. Han nevner blant annet den svenske innflytteren Anders Kierak, som, fra ca 1850 og fremover, drev med rein i området. Halvøya mellom Hellemofjorden og Grunnfjorden ble benyttet som sommerbeite, mens viterbeitet kunne ligge lenger ut mot kysten. Her var det vanlig at samene melket reinen og laget reinost av melka. Ettersom dette var et verdifullt produkt, kunne de ha geiter gående sammen med reinflokken. Slik var de forsynt med melk til eget forbruk. <ref>Ibid.</ref>