Tamilenes forening i Bergen og Hordaland: Forskjell mellom sideversjoner

De første tamilene i bergensområdet var i stor grad arbeidsinnvandrere eller innvandrere som søkte utdannelse i Norge. Øivind Fuglerud har påpekt at den første lille bølgen av tamilsk migrasjon til Norge var knyttet til to institusjoner. Den ene var Cey-Nor, et norsk fiskeri-prosjekt som ble etablert i Jaffna på slutten av 1960-åra, og som ga tamiler arbeids- og utdannelsesmuligheter i Norge. Den andre institusjonen var folkehøyskolene, som åpnet en mulighet for unge tamiler til å komme til Norge også etter at innvandringsstoppen var innført av Storinget i 1975.<ref>Fuglerud 1999. s. 55ff.</ref> Men etter enda en pogromlignende hendelse - den såkalte «juli-massakren» i 1983<ref>BBC News: Remembering Sri Lanka's Black July</ref> - var det primært som flyktninger tamiler kom til Norge, og blant annet til bergensområdet; i august 1983 var tallet på tamiler i Bergen og Hordaland økt til omtrent 200, og bergensområdet hadde fortsatt den største konsentrasjonen av tamiler i Norge.<ref>Bergens Tidende, 02.08.1983.</ref> Bosettingsmønsteret for tamiler endret seg imidlertid fra siste halvdel av 1980-åra og gjennom 1990-tallet, og Oslo ble gradvis kommunen med den største  konsentrasjonen av norsk-tamiler. Av totalt 12 600 personer med bakgrunn fra Sri Lanka i 2006, var 7112 bosatt i hovedstaden. Bergen lå på andreplass med 1044 innvandrere fra Sri Lanka.<ref>Henriksen 2007: s. 133.</ref> Langt de fleste av disse var tamiler. På denne tida var tamilene den innvandrergruppa i Norge som hadde nest høyest konsetrasjon i Bergen: 8 prosent av alle norsk-tamiler bodde i Bergen, bare norsk-chilenerne lå høyere med 17 prosent.<ref>Aalandslid 2007: s. 197.</ref>