Skribenter
11 421
redigeringer
m
→Norge lå langt fremme: Satt inn overskrift.
(Nyopprettet.) |
m (→Norge lå langt fremme: Satt inn overskrift.) |
||
| Linje 25: | Linje 25: | ||
== Norge lå langt fremme == | == Norge lå langt fremme == | ||
Teknikken ble stadig bedre, og Norge lå telefonmessig langt fremme. I [[1894]] hadde Norge 14.000 telefonapparater, hvilket tilsvarte ett apparat per 140 innbyggere. I England var det på samme tid bare ett apparat per 400 innbyggere, og i Frankrike så lite som ett per 1600 innbyggere. Norge lå med andre ord på Europatoppen. | Teknikken ble stadig bedre, og Norge lå telefonmessig langt fremme. I [[1894]] hadde Norge 14.000 telefonapparater, hvilket tilsvarte ett apparat per 140 innbyggere. I England var det på samme tid bare ett apparat per 400 innbyggere, og i Frankrike så lite som ett per 1600 innbyggere. Norge lå med andre ord på Europatoppen.<br /> | ||
“Telefonen har i Norge og Sverige fundet en ganske anden Udbredelse og Anvendelse, end i noget andet Land.” Så ubeskjedent ble situasjonen beskrevet av direktør Knud Bryn i Christiania Telefonselskab i februar 1894, etter vel tretten år med privat telefondrift i Norge. I de fleste land var telefonen forbeholdt “forretningsverdenen i de største Byer”. I Norge og Sverige var den ifølge Bryn utbredt selv hos gårdbrukere på landsbygda og hos de minste detaljhandlerne i småbyene. Dette vakte alltid oppmerksomhet hos besøkende utlendinger. En utlending som besøkte Bryn omtrent på denne tiden, var den britiske telefoningeniøren A. R. Bennett. På sin studietur til en rekke europeiske land var han innom alle de skandinaviske landene, og ble imponert over det han så. – ”Hvor to eller tre skandinaver er samlet, går de straks i gang med å reise en kirke, en skole og en telefonsentral”, rapporterte han i en bok som utkom i [[1895]]. Den todelte ordningen med privat og offentlig telefontjeneste varte helt fram til [[1974]], da Andebu ble overtatt av staten som det siste private anlegg i landet. | “Telefonen har i Norge og Sverige fundet en ganske anden Udbredelse og Anvendelse, end i noget andet Land.” Så ubeskjedent ble situasjonen beskrevet av direktør Knud Bryn i Christiania Telefonselskab i februar 1894, etter vel tretten år med privat telefondrift i Norge. I de fleste land var telefonen forbeholdt “forretningsverdenen i de største Byer”. I Norge og Sverige var den ifølge Bryn utbredt selv hos gårdbrukere på landsbygda og hos de minste detaljhandlerne i småbyene. Dette vakte alltid oppmerksomhet hos besøkende utlendinger. En utlending som besøkte Bryn omtrent på denne tiden, var den britiske telefoningeniøren A. R. Bennett. På sin studietur til en rekke europeiske land var han innom alle de skandinaviske landene, og ble imponert over det han så. – ”Hvor to eller tre skandinaver er samlet, går de straks i gang med å reise en kirke, en skole og en telefonsentral”, rapporterte han i en bok som utkom i [[1895]]. Den todelte ordningen med privat og offentlig telefontjeneste varte helt fram til [[1974]], da Andebu ble overtatt av staten som det siste private anlegg i landet.<br /> | ||
Manuelle sentraler | |||
== Manuelle sentraler == | |||
Norges første manuelle sentral i [[Christiania]] var en såkalt krysskinneveksler. Telefonistinnene satte opp forbindelsen mellom to telefoner ved å føre de to kontaktklemmene til samme skinne på vekslertavlen. Veksleren i [[Drammen]] (som den første i verden) hadde et klaff-felt istedenfor krysskinner. Senere ble snorvekslere vanlig. Elektrisiteten som overførte talen kom fra et batteri i telefonapparatene. | Norges første manuelle sentral i [[Christiania]] var en såkalt krysskinneveksler. Telefonistinnene satte opp forbindelsen mellom to telefoner ved å føre de to kontaktklemmene til samme skinne på vekslertavlen. Veksleren i [[Drammen]] (som den første i verden) hadde et klaff-felt istedenfor krysskinner. Senere ble snorvekslere vanlig. Elektrisiteten som overførte talen kom fra et batteri i telefonapparatene. | ||