Totalhistorie: Forskjell mellom sideversjoner

== Totalhistorien introduseres: Jørn Sandnes ==

Jørn Sandnes ga den første bredere presentasjonen av begrepet 'totalhistorie' i norsk lokalhistorisk sammenheng. I en artikkel i tidsskriftet ''[[Heimen]]'' i 1981 sammenlignet Sandnes norsk agrarhistorisk og lokalhistorisk forskning med de faglige tilnærmingene til den franske Annales-skolen.<ref>Sandnes 1981: s. 561-569.</ref> Sandnes fant både likheter og forskjeller. Likhetene lå først og fremst i valget av studieobjekt, argumenterte Sandnes. Både de norsk agrar- og lokalhistorikerne og de franske annalistene satte fokus på økonomisk og sosial historie innenfor en regional og lokal kontekst. Begge forskningstradisjonene var dessuten orientert mot «bred samfunnshistorie» fra et nedenfra-perspektiv framfor politisk historie fra et sentralmakts-perspektiv. Videre så Sandnes klare likhetstrekk når det gjaldt kildebegrep og metode; så vel norske lokalhistorikere som franske annalister opererte med et vidt og inkluderende kildebegrep. Begge forskningsgreinene la også vekt på komparative studier og regressiv eller retrospektiv metode. Men forskjellene var også tydelige. Sandnes framhevde to. Den ene punktet var at den norske tradisjonen manglet en mentalitetshistorisk dimensjon, altså en interesse for kollektive og ofte lite reflekterte, nærmeste automatiske forestillinger, holdninger, ideer og tradisjoner. Det andre punktet var at norsk agrar- og lokalhistorie ikke hadde den samme totalhistoriske målsetningen som sine franske kolleger. Den siste mangelen var delvis en konsekvens av den første: Fraværet av en mentalitetshistorisk dimensjon gjorde at norsk lokalhistorie ikke oppfylte en vesentlig side ved fullstendighetskriteriet. Men like viktig var det at den norske tradisjonen manglet en syntetiserende ambisjon, en ambisjon om teoretisk ordnede helhetsframstillinger.

== Totalhistoriens gjennombrudd ==

=== Totalhistorien og norsk lokalhistorisk tradisjon – sammenfallende ambisjoner ===

[[Bilde:Lorens Berg.jpg|thumb|Lorens Berg, fotografi fra Kodal bygdeleksikon: "allsidig innhold" var viktig allerede i den første veiledningen i lokalhistorisk forskning.]]Den totalhistoriske ambisjonen fikk raskt aksept innenfor norsk lokalhistorisk forskning. Det var flere grunner til dette. En viktig årsak var at normen – på tross av Jørn Sandnes’ påstand om det motsatte – syntes å samsvare godt med grunnleggende ambisjoner innen norsk lokalhistorisk forskning.<ref>Reinton 1970: s. 40-52, Fladby 1970.</ref> Et krav om «alsidig indhold» ble lagt til grunn for by- og bygdebokskrivinga allerede i den første veiledning i lokalhistorisk forskning som [[Lorens Berg]] utarbeidet i 1914. Seinere ble kravet forsterket: «Bygdesoga skal gjeva kunnskap om framvoksteren i bygda på alle område,» skrev for eksempel [[Lars Reinton]] i en autoritativ veiledning fra 1943 om hvordan bygdebøker skulle skrives.<ref>Reinton 1941-45: s. 349.</ref> Det mest elementære totalhistoriske kriteriet – kravet om at «alle sider ved menneskenes liv og virkelighet i fortida» skal behandles vitenskapelig – ble følgelig tidlig nedfelt som en fundamental norm. Men også den andre og mer teoretiske ambisjonen, det vi kan kalle syntese-ambisjonen, hadde egentlig en sterk stilling i norsk lokalhistorie allerede før annen verdenskrigen. Og etter krigen ble den ytterligere forsterket som en følge av at det by- og bygdehistoriske arbeidet i økende grad ble profesjonalisert. I en analyse fra 1949 drøftet og sammenfattet [[Andreas Holmsen]] konsekvensene av profesjonaliseringen: «Når nå en historiker av fag skal skrive ei bygdebok, vil han gjerne nytte det høvet den lokale avgrensinga gir til å bruke alt kildemateriale av betydning til å gi et bilde av hele den historiske framvoksteren i bygda. Målet blir på den ene sida å skildre alle forhold og tilganger i den historiske virkeligheten, på den andre sida å få fram samspillet mellom de ulike utviklingsfaktorene og sammenhengen i hele utviklinga.»<ref>Holmsen 1949-51: s. 147, jfr. Holmsen 1971.</ref> Selv om Holmsen ikke bruker ordet ”syntese” i denne forbindelse, virker det rimelig å betrakte den siste del av utsagnet som en ambisjon om syntese, og det er vanskelig å se for seg hvordan «samspillet mellom de ulike utviklingsfaktorene» eller «sammenhengen i hele utviklinga» kan framstilles uten en bakenforliggende teoretisk refleksjon.

=== Den sosialhistoriske vendingen ===

Ved siden av at ambisjonen om totalhistorie fant gjenklang i den norske lokalhistoriske tradisjonen, ble gjennomslaget for normen også hjulpet fram av nye trender innen historiefaget generelt. Viktigst i denne sammenheng var den sosialhistoriske retningen, som vokste fram på begynnelsen av 1970-tallet. Retningen utviklet særlig to viktige miljøer i Norge, det ene ved Universitetet i [[Trondheim]] knyttet til professor [[Edvard Bull]], det andre ved Universitetet i [[Oslo]] med professor [[Sivert Langholm]] som den sentrale aktøren.<ref>Kaldal 2002: s. 13-17.</ref> Sosialhistorien viste mange likhetstrekk med Annales-skolens program, og delvis sprang den også direkte fram av arbeidene til de ledende representantene for andre og tredje generasjons Annales-historikere, Fernand Braudel og Emmanuel Le Roy Ladurie. Det var også tydelige likhetstrekk mellom den nye sosialhistorien og den lokalhistoriske tradisjonen, som hadde utviklet seg fra Andreas Holmsen og Lars Reinton: Selv om perspektivene varierte, var begge opptatt av å studere samfunnet nedenfra. Begge hadde også en samfunnshistorisk orientering, det vil si at de var rettet mot å studere fortidas kollektiver og strukturer mer enn individer og hendelser. Og endelig la begge vekt på store fortellinger, altså narrative framstillinger som forsøkte å favne samfunnet som en helhet, en totalitet.<ref>Kaldal 2002: s. 8f., s. 10-13.</ref>

=== Negative forutsetninger: Historiefagets fragmentering ===

Gjennomslaget til den totalhistoriske ambisjonen hadde også en slags negativ forutsetning i den økende fragmenteringen av historiefaget som skjedde på 1960- og 1970-tallet. Historiefaget ble delt opp i en rekke bindestreksdisipliner eller deldisipliner.<ref>Myhre 1996: s. 29ff.</ref> Mange fryktet at fagets enhet ville gå tapt. Overspesialiseringen ble parodiert av den amerikanske historikeren Herbert G. Gutman, som harselerte over hvordan den nye sosialhistorien kunne tenkes å studere en «irsk-født katolsk kvinnelig tekstilarbeider og fagforeningsaktivist i Fall River, Massachusetts, som var involvert i den opprørske (disorderly) 1875-streiken.»<ref>Gjengitt etter Myhre 1987: s. 180.</ref> Ifølge Gutman kunne sosialhistorien finne på å splitte opp studiet av denne kvinnen i ni spesialiteter: «Hun hadde flyttet til Fall River, noe som ville gjort mobilitetshistorie ut av henne. Hun var irsk, som gir en mulighet for immigrasjonshistorie. Hun var kvinne, spesialiteten gir seg selv! Personen var gift, et tilfelle for familiehistorien. Hun arbeidet i en tekstilfabrikk, her kommer bedriftshistorien inn. Religionshistorien tar seg av det faktum at hun var katolsk, arbeiderbevegelsens historie (Labour History) av hennes fagforeningsengasjement og "massebevegelseshistorien" (Collective Behaviour History) av deltakelsen i gateoppløp. Og siden Fall River var en by – vel, så har vi til slutt byhistorie.»<ref>Myhre 1987: s. 181.</ref>

=== Lokalsamfunnet – en historisk totalitet? ===

Enda en viktig forutsetning for at den totalhistoriske rettesnoren fikk så rask, sterk og bred aksept i norsk lokalhistorie, var at den korresponderte med et framherskende syn på [[metode:lokalsamfunn|lokalsamfunnet]]. Dette synet ble klart formulert av professor [[Ståle Dyrvik]] i et foredrag i 1980. Dyrvik argumenterte for at et geografisk avgrenset område måtte oppfylle visse bestemte kjennetegn for å kunne kalles et lokalsamfunn. For det første måtte det være hyppigere kontakt mellom menneskene innenfor enn på tvers av områdegrensene. For det andre måtte innbyggerne kjenne hverandre og ha mangesidig kontakt med hverandre. Et tredje kriterium var at innbyggerne hadde felles normer for sosial atferd og utøvde sosial kontroll over hverandre. Et fjerde krav var at området hadde felles ressursgrunnlag, produksjonsliv og materiell kultur. Et femte var felles religiøse, rettslige og politiske institusjoner. Og et sjette og siste var at det fantes et opplevd fellesskap mellom innbyggerne.<ref>Dyrvik 1981: s. 10.</ref> Lokalsamfunnet var med andre ord en helhet. Følgelig virket det rimelig at også lokalsamfunnshistorien burde bygge på en totaliserende norm.  Eller formulert på en annen måte: Normen om at god lokalhistorie burde være totalhistorie, korresponderte med et lokalsamfunnsbegrep som la vekt på at lokalsamfunnet er en totalitet.

== Kritikken av den totalhistoriske ambisjon: Ingar Kaldal ==  

[[Bilde:Kaldal.jpg|thumb|Forside på Kaldals bok fra 2002.]]Innenfor det lokalhistoriske kunnskapsfeltet i Norge nyter den totalhistoriske ambisjonen fortsatt bred anerkjennelse som forskningsnorm. Siden midten av 1990-åra har imidlertid ambisjonen blitt gjenstand for kritikk. En sentral kritiker er professor [[Ingar Kaldal]] ved NTNU i Trondheim. Kaldal fremmet første gang sin kritikk i en artikkel i forbindelse med 75-årsjubileet til Landslaget for lokalhistorie. Han utdypet og utdvidet kritikken i boka ''Frå lokalhistorie til nyare kulturhistorie''. Nedenfor har vi prøvd å integrere disse to kildene, for bedre å få fram Kaldals hovedpoenger.<ref>Kaldal 1995 og 2003, jfr. Kaldal 2008.</ref>

Summa summarum: Ambisjonen om totalhistorie bygger på et totaliserende, essensialistisk og normativt samfunnsbegrep, som det er viktig å dekonstruere og avvise. Det betyr ikke at det ikke finnes samfunn eller samfunnsmessige sammenhenger, men at det er galt å forutsette at disse sammenhengene er totaliteter. Det betyr heller ikke at det i og for seg er galt å anvende et totaliserende perspektiv, men det blir galt å avgrense dette perspektivet til et bestemt territorium: {{sitat|Problematiseringa av totaliserande samfunns- og kulturbegrep handlar om å rette søkelyset mot indre mangfald og fleirtydigheiter, men også mot flytande og opne ytre grenser. Som den palestinsk-amerikanske litteraturteoretikaren Edward Said (1935-) har hevda, er alle kulturar involverte i andre kulturar, ingen er åleine eller reine, alle er hybride, heterogene og differensierte, og ikkje-monolittiske.<ref>Kaldal 2002: s. 66.</ref>}}

== Litteratur ==

*Berg, Lorens: ''Arbeidsveiledning i lokalhistoriske undersøkelser'', Olaf Norlis forlag, Kristiania 1914.

*Bull, Edvard: ''Innledning til bygdehistorisk studium'', Vestlandske Historielags Fællesforening, u.å.

*Sandnes, Jørn: «Totalhistorie og mentalitetshistorie. Litt om fransk Annales-skole og norsk agrarhistorisk–lokalhistorisk tradisjon», i ''Heimen'' , bind XVIII, 1979-81.

*Sandnes, Jørn: «Vi og verden. Noen refleksjoner fra en norsk synsvinkel om lokal- og regionalhistorie i enkelte andre europeiske land», i Braut, Else (red.): ''Blikk på lokalhistorie. Norsk lokalhistorie etter 1970'', Norsk lokalhistorisk institutt Oslo 1997.

== Referanser ==

<references/>