Tromsø domkirke: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Tromsø domkirke]]''', et av Tromsøs monumentalbygg, ligger sentralt i byen med adresse [[Kirkegata (Tromsø)|Kirkegata 7]]. Kirken ble innviet i 1861, for øvrig samme år som den [[katolske]] [[domkirke]]n [[Vår Frue kirke (Tromsø)|Vår Frue kirke]] i byen.

I et konstitusjonsbrev fra pave Clemens 5 av 5. februar 1308, som omhandler organiseringen av kapellene, nevnes også en kirke nordpå: «Ecclesia Sanctae Mariae de Trinis juxta paganos» <ref>Norges Gamle Love IV 1885, s 364-365</ref>. Tradisjonelt har historikerne endret navnet «Trinis» til «Trums», og oversatt dette til: «Den hellige Marias kirke i Troms nær hedningene». Grunnen til denne endringen har vært at man har antatt at «Trinis» er en feilskriving av «Trums». Denne navneendringen er trukket i tvil <ref>Masteroppgaven "Riksombudsmenn i Nord-Norge 850-1350", Trond Gabrielsen, 2007, Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier, IAKH, Universitetet i Oslo</ref>. Det påpekes at det står «Trinis» i originaldokumentet, og at dette ikke er en feilskriving. Trinnes / Trennes lå ved utløpet av elven Ponoi, helt øst på Kola <ref>Mervi Koskela Vasaru, Bjarmaland, University of Oulu, Faculty of Humanities, History</ref>.

Vi vet lite om kirkebyggene opp gjennom middelalderen, men det antas at kirken har hatt beliggenhet ved Prostneset i sentrum hele tiden, hvor de enste spor etter eldre kirker i Tromsø er funnet. Muligens lå den ved Skansen, som ble bygget omtrent samtidig, men det finnes ingen spor som kan bekrefte dette.  

Kirka hadde på denne tiden to klokker, og nødvendig utstyr: messeklær, lysestaker med talg og vokslys, alterkalker osv. I 1689 forærte Jon Steffensen Kiil fra Bentsjord altertavlen som fortsatt står i Elverhøykirken.

Prost [[Rasmus Schjelderup]] tok oppgaven med å bygge ny kirke, og kirken ble bygget i årene 1801-1803. Den sto ferdig i 1803. Byggmester var sannsynligvis [https://nkl.snl.no/Johan_Bernhard_Kreutzer Johan Bernhard Kreutzer]. Tømmeret kom fra Målselv <ref> "Tromsø Domkirke 125 år, 1861 – 1986", E. Borch.</ref>. I 1861 ble kirkebygningen flyttet like sør for Tromsø sentrum med navnet «Tromsøysund kirke» (også kalt «Landskirka»), som kirke for Tromsøysund sogn. I 1965 ble navnet endret til «Tromsøy kirke». I 1975 ble kirken flyttet til toppen av Tromsøya, og hvor den fortsatt står under navnet «Elverhøy kirke».

Byen utviklet seg kraftig i perioden. Det ble behov for en ny og større kirke og i 1855 ble det fattet vedtak om bygging. Vegg i vegg med kirkebygningen ble det i 1860 igangsatt bygging av ny kirke. Det ble først vedtatt at den gamle kirken skulle flyttes over sundet til Tromsøysund. Lokaliseringsdiskusjoner er vanskelige, og det endte med at kirken ble flyttet noen hundre meter sørover på øya. Den gamle kirken var i bruk inntil våren 1861, da den ble tatt ned og flyttet til «Strandkirkegaarden» like sør for bygrensen. Forsamlingshuset ble innvidd som interims-kirke for begge menigheter, inntil begge kirkene var ferdig høsten 1861. Tromsøysund prestegjeld ble utskilt fra Tromsø prestegjeld fra 10.11.1860.

Da kirken ble flyttet til Elverhøy i 1975, ble den restaurert. Det er nå 350 plasser. Inne i kirken finnes det flere klenodium fra ulike kirker som har stått i Tromsø gjennom århundrene, den eldste gjenstanden er en madonna fra middelalderen. <ref>N.A. Ytreberg, Tromsø bys historie Bind 1</ref> <ref>O. Nicolaissen, Kirker i Nord-Norge, Tromsø Museums Aarshefter nr. 38/39 1915 — 16</ref> <ref>N.A. Ytreberg, Tromsø som kirkested og by gjennom syv hundre år 1252-1952</ref> <ref>http://www.elverhoykirke.no/om-elvehoy/</ref>

Mot slutten av 2. verdenskrig ble kirka brukt som innkvartering for flyktninge-transportene. Kirkebenkene ble satt sammen to og to og familier hadde sin adresse etter nummer på kirkebenkene. Mange ble avvist siden der ikke var plass til flere. Vaktholdet i kirkedøra besto av en norsk og en tysk vakt og det hendte de måtte sende bud på Feltgendarmeriet som måtte skyte skremmeskudd for å få ro og orden. Det sies at gulvet og linoleumsbelegget i kirka var så nedslitt at vaskevannet forsvant mellom sprekkene.