Trondheim bys historie: Forskjell mellom sideversjoner

De relativt kritiske kommentarene i fagtidsskriftene kom ikke på noe vis til å dominere bokas senere resepsjon. Snarere tvert imot. For nye generasjoner av by- og bygdehistorikere fikk Myklands verk en enestående status, som et nærmest ikonisk lokalhistorisk arbeid. Et klart bilde av dette kan vi få ved å lese anmeldelsene av verket i Heimen og Historisk Tidsskrift da det kom ut i ny utgave mer enn førti år senere. Bakgrunnen var at Trondheim kommune bestemte seg for å utgi en ny byhistorie i forbindelse med tusenårsfeiringen i 1997. Jørn Sandnes var hovedredaktør denne gang. I stedet for å nyskrive hele historia, valgte utgiveren å satse på å la de tre forfatterne av det gamle verket som fortsatt levde (Bjørn Sogner døde i 1985) revidere og omarbeide sine bøker. Knut Mykland nøyde seg med en mild revisjon. Ett kapittel om byens demografi var nyskrevet, ellers nøyde han seg med å oppdatere teksten i lys av nyere forskning, endre noe på kapittelinndelingen, flytte litt fram og tilbake på enkelte avsnitt, og stryke – som han forteller han i forordet – «en lang rekke forsterkende adjektiver.» Det siste var kanskje en liten innrømmelse til anmelderne fire tiår tidligere, men heller ikke mer, for bortsett fra de voldsomste tilleggsordene «beholdt språkdrakten fra 1950-årene». Og hva med anmeldelsene? De var preget av beundring: «[…] dette gamle verket kan kalles noe av en legende». Men hadde også et anstrøk av skepsis, for «hvordan i all verden reviderer man en legende», som Jan Eivind Myhre med ærefrykt innledet sin anmeldelse i Heimen. Finn-Einar Eliassen tok også hardt i fra starten i Historisk Tidsskrift: «Det er en klassiker – for ikke å si selve Klassikeren – i norsk byhistorie som her foreligger i ny og delvis omarbeidet og ajourført utgave.»  

En legende. En klassiker. Heller ikke anmelderne trengte adjektiver, når de brukte så sterke substantiver. Spørsmålet blir: Hvordan hadde boka oppnådd en slik status? Anmeldelsen fra slutten av 1990-åra gir noe av svaret. Tre trekk kan framheves. For det første svarte de økonomiske og sosiale perspektivene i teksten til den sosialhistoriske vendingen innenfor historiefaget som skjedde fra slutten av 1960-åra og dominerte norsk historieskriving – ikke minst den lokalhistoriske – gjennom 1970- og 80-åra. Sosialhistorien representerte en reaksjon mot det rikshistoriske og rikspolitiske paradigmet, personifisert ved Jens Arup Seip, som hadde dominert historiefaget etter annen verdenskrig og gitt den et skjevt blikk – et ovenfra-blikk – på samfunnet, ifølge kritikerne: «Bind 3 av Trondheims historie sto altså fram som et sosialhistorisk forbilde for oss sosialhistoriske misjonærer på 1970-tallet», skriver Jan Eivind Myhre, «Mykland gav oss, og gir oss, en usedvanlig gjennomført framstilling av byens historie sett gjennom dens sosiale struktur, en struktur der byens økonomiske virksomhet, politiske liv, kulturliv, ja topografi (fra Søgaden til Strandgaden) var innvevd i en mesterlig syntese.» I forlengelsen av den siste setningen lå det andre trekket ved boka som bidro til statusen som legende og klassiker, nemlig konstruktive ambisjonen, viljen til å syntetisere, som også Edvard Bull framhevet i sin anmeldelse fra midten av 50-åra. Å syntetisere innebærer å gi en sammenfattende og forklarende framstilling av en komplisert og omfattende rekke av hendelser. Og mens syntese i denne forstand hadde tunge kår mens etterkrigsempiristene preget norsk historieskrivning, vokste det fram en ny ambisjon om syntese i generasjonen som fulgte, ikke minst stimulert av Francis Sejersteds oppgjør med den «metodologiske individualisme», det vil si en metodisk tilnærming som legger stor vekt på kritisk analyse av enkeltdata som historiefagets identitet og legitimitet. Det tredje og siste trekket som igjen ble framhevd, likesom fire tiår tidligere, var den litterære kvaliteten, den fortellende formen, de skjønnlitterære kvalitetene, evnen til å gjøre menneskene levende, til dramatisering av fortida og bruk av virkemidler, som kjennetegner skjønnlitteraturen.