Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Korr.
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korr.) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korr.) |
||
| Linje 15: | Linje 15: | ||
Det første bindet av trondheimshistorien fikk bred omtale i pressen, også i hovedstadspressen. Mottakelsen var stor sett positiv. Og særlig ble den litterære formen nærmest hyllet av anmeldere i toneangivende aviser: «Jeg vil våge å bruke et så sterkt uttrykk som "blennende fortellerkunst", skrev bibliotekar og historiker Wilhelm K. Støren i Adresseavisen.<ref>Støren i Adresseavisen 24.06.1955.</ref> Professor Werner Werenskiold fulgte opp i Aftenposten: «Knut Mykland viser at det er mulig å skrive en byhistorie som ikke er kjedelig – tvert imot, fremstillingen er livlig, det er rent ut morsomt å lese om den gamle by […]»<ref>Werenskiold i Aftenposten 03.11.1955.</ref> | Det første bindet av trondheimshistorien fikk bred omtale i pressen, også i hovedstadspressen. Mottakelsen var stor sett positiv. Og særlig ble den litterære formen nærmest hyllet av anmeldere i toneangivende aviser: «Jeg vil våge å bruke et så sterkt uttrykk som "blennende fortellerkunst", skrev bibliotekar og historiker Wilhelm K. Støren i Adresseavisen.<ref>Støren i Adresseavisen 24.06.1955.</ref> Professor Werner Werenskiold fulgte opp i Aftenposten: «Knut Mykland viser at det er mulig å skrive en byhistorie som ikke er kjedelig – tvert imot, fremstillingen er livlig, det er rent ut morsomt å lese om den gamle by […]»<ref>Werenskiold i Aftenposten 03.11.1955.</ref> | ||
Anmeldelsene i fagtidsskriftene var mer kritiske. Edvard Bull – som skrev i Historisk | Anmeldelsene i fagtidsskriftene var mer kritiske. Edvard Bull – som skrev i Historisk tidsskrift – startet med å understreke det samme poenget som avisanmelderne hadde trukket fram, nemlig det suverene litterære grepet: «Han trer her med en gang fram som en historieskriver av betydelig format, med en evne til dramatisk skildring og fin komposisjon som enhver kan misunne ham […] det er kort sagt ingen tvil om at Mykland har gjort en drivende god litterær prestasjon.»<ref>Bull 1955: s. 233.</ref> Men ellers var anmeldelsen gjennomført kritisk, ikke minst når det gjaldt kildebruken. Boka var kjennetegnet av stor nærhet til kildene, i den forstand at forfatteren siterte ofte og gjerne fra kildematerialet. Hvis en gikk kildebruken nærmere etter i sømmene, så viste det seg imidlertid at sitatene ikke hadde noen «beviskraft», hevdet Bull, «men bare kan tjene som illustrasjon av de oppfatninger [forfatteren] er kommet til på annen måte.»<ref>Samme sted: s. 234.</ref> | ||
Her lå det et alvorlig metodisk problem, som paradoksalt nok var en funksjon av bokas store styrke, nemlig den litterære formen: «Det er hensynet til en lettlest og populær framstilling, som gjør at Mykland aldri diskuterer verdien av sine kilder, og nesten aldri tar forbehold overfor dem.»<ref>Samme sted.</ref> Det metodiske problemet, som Bull altså satte i direkte sammenheng med den litterære formen, påvirket også framstillingen av samfunnet, av de sosialhistoriske realitetene i perioden fra 1807 til 1880. Kildene hadde en tendens til å aksentuere de sosiale ytterpunktene, argumenterte Bull, og hvis forfatteren forsømte kildekritikken ville dette med nødvendighet føre til at de sosiale motsetningene i samfunnet ble overdrevet. | Her lå det et alvorlig metodisk problem, som paradoksalt nok var en funksjon av bokas store styrke, nemlig den litterære formen: «Det er hensynet til en lettlest og populær framstilling, som gjør at Mykland aldri diskuterer verdien av sine kilder, og nesten aldri tar forbehold overfor dem.»<ref>Samme sted.</ref> Det metodiske problemet, som Bull altså satte i direkte sammenheng med den litterære formen, påvirket også framstillingen av samfunnet, av de sosialhistoriske realitetene i perioden fra 1807 til 1880. Kildene hadde en tendens til å aksentuere de sosiale ytterpunktene, argumenterte Bull, og hvis forfatteren forsømte kildekritikken ville dette med nødvendighet føre til at de sosiale motsetningene i samfunnet ble overdrevet. | ||
| Linje 23: | Linje 23: | ||
== Nyutgivelse og legendestatus == | == Nyutgivelse og legendestatus == | ||
{{thumb|Trondheim b 3 1997.PNG|I forbindelse med Trondheims tusenårsjubileum i 1997 utga kommunen en ny byhistorie. Den kombinerte revisjon av tre av bindene fra 1950-åras byhistorie med nyskriving av to bind. Finn Einar Eliassen, som anmeldte | {{thumb|Trondheim b 3 1997.PNG|I forbindelse med Trondheims tusenårsjubileum i 1997 utga kommunen en ny byhistorie. Den kombinerte revisjon av tre av bindene fra 1950-åras byhistorie med nyskriving av to bind. Finn Einar Eliassen, som anmeldte Myklands bidrag i Historisk tidsskrift, festet seg ved at Søgaden og Strandgaten var bokstavert med henholdsvis «d» og «t» i siste ledd, mens et kart røpet «det som sunn fornuft forteller leseren: At begge gater hadde formen ''-gaden'' midt på 1800-tallet.» Den observante anmelderen tolket «navneforfalskningen» som et uttrykk for at Mykland ville aksentuere den historiske endringen som lå i dreiningen fra det før-moderne patrisiersamfunnet Sø''gaden'' til det moderne byborgerskapets Strand''gaten''.|Nasjonalbiblioteket}}De relativt kritiske kommentarene i fagtidsskriftene kom ikke på noe vis til å dominere bokas senere resepsjon. Snarere tvert imot. For nye generasjoner av by- og bygdehistorikere fikk Myklands verk en enestående status, som et nærmest ikonisk lokalhistorisk arbeid. Et klart bilde av dette kan vi få ved å lese anmeldelsene av verket i Heimen og Historisk Tidsskrift da det kom ut i ny utgave mer enn førti år senere. Bakgrunnen for nyutgivelsen var at Trondheim kommune bestemte seg for å utgi et byhistorisk verk i forbindelse med tusenårsfeiringen i 1997. Jørn Sandnes var hovedredaktør. I stedet for å nyskrive hele historia, valgte utgiveren å satse på å la de tre forfatterne som fortsatt levde (Bjørn Sogner døde i 1985) revidere og omarbeide sine bøker fra 50-tallet. Knut Mykland nøyde seg med en mild revisjon. Ett kapittel om byens demografi var nyskrevet, for øvrig nøyde han seg med å oppdatere teksten i lys av nyere forskning, videre endre litt på kapittelinndelingen, flytte fram og tilbake på enkelte avsnitt, og stryke – som han forteller i forordet – «en lang rekke forsterkende adjektiver.»<ref>Mykland 1997.</ref> Det siste var kanskje en liten innrømmelse til anmelderne fire tiår tidligere, men heller ikke mer, for bortsett fra de voldsomste tilleggsordene «beholdt språkdrakten fra 1950-årene». Og hva med anmeldelsene? De var preget av beundring: «[…] dette gamle verket kan kalles noe av en legende». Men hadde også et anstrøk av skepsis, for «hvordan i all verden reviderer man en legende», som Jan Eivind Myhre med ærefrykt innledet sin anmeldelse i Heimen.<ref>Myhre 1997: s. 143.</ref> Finn-Einar Eliassen tok også hardt i fra starten i Historisk Tidsskrift: «Det er en klassiker – for ikke å si selve Klassikeren – i norsk byhistorie som her foreligger i ny og delvis omarbeidet og ajourført utgave.»<ref>Eliassen 1998: s. 239.</ref> | ||
En legende. En klassiker. Heller ikke anmelderne trengte adjektiver, når de brukte så sterke substantiver. Spørsmålet blir: Hvordan hadde boka oppnådd en slik status? Anmeldelsen fra slutten av 1990-åra gir noe av svaret. Tre trekk kan framheves. For det første svarte de økonomiske og sosiale perspektivene i teksten til den sosialhistoriske vendingen innenfor historiefaget som skjedde fra slutten av 1960-åra og dominerte norsk historieskriving – ikke minst den lokalhistoriske – gjennom 1970- og 80-åra. Sosialhistorien representerte en reaksjon mot det rikshistoriske og rikspolitiske paradigmet, personifisert ved Jens Arup Seip, som hadde dominert historiefaget etter annen verdenskrig og gitt den et skjevt blikk – et ovenfra-blikk – på samfunnet, ifølge kritikerne: «Bind 3 av Trondheims historie sto altså fram som et sosialhistorisk forbilde for oss sosialhistoriske misjonærer på 1970-tallet», skriver Jan Eivind Myhre, «Mykland gav oss, og gir oss, en usedvanlig gjennomført framstilling av byens historie sett gjennom dens sosiale struktur, en struktur der byens økonomiske virksomhet, politiske liv, kulturliv, ja topografi (fra Søgaden til Strandgaden) var innvevd i en mesterlig syntese.»<ref>Myhre 1997: s. 143.</ref> I forlengelsen av den siste setningen lå det andre trekket ved boka som bidro til statusen som legende og klassiker, nemlig konstruktive ambisjonen, viljen til å syntetisere, som også Edvard Bull framhevet i sin anmeldelse fra midten av 50-åra. Å syntetisere innebærer å gi en sammenfattende og forklarende framstilling av en komplisert og omfattende rekke av hendelser.<ref>Myhre 2014: s. 67f.</ref> Og mens syntese i denne forstand hadde tunge kår mens etterkrigsempiristene preget norsk historieskrivning, vokste det fram en ny ambisjon om syntese i generasjonen som fulgte, ikke minst stimulert av Francis Sejersteds oppgjør med den «metodologiske individualisme», det vil si en metodisk tilnærming som legger stor vekt på kritisk analyse av enkeltdata som historiefagets identitet og legitimitet.<ref>Sejersted 1989.</ref> Det tredje og siste trekket som igjen ble framhevd, likesom fire tiår tidligere, var den litterære kvaliteten, den fortellende formen, de skjønnlitterære kvalitetene, evnen til å gjøre menneskene levende, til dramatisering av fortida og bruk av virkemidler, som kjennetegner skjønnlitteraturen. | En legende. En klassiker. Heller ikke anmelderne trengte adjektiver, når de brukte så sterke substantiver. Spørsmålet blir: Hvordan hadde boka oppnådd en slik status? Anmeldelsen fra slutten av 1990-åra gir noe av svaret. Tre trekk kan framheves. For det første svarte de økonomiske og sosiale perspektivene i teksten til den sosialhistoriske vendingen innenfor historiefaget som skjedde fra slutten av 1960-åra og dominerte norsk historieskriving – ikke minst den lokalhistoriske – gjennom 1970- og 80-åra. Sosialhistorien representerte en reaksjon mot det rikshistoriske og rikspolitiske paradigmet, personifisert ved Jens Arup Seip, som hadde dominert historiefaget etter annen verdenskrig og gitt den et skjevt blikk – et ovenfra-blikk – på samfunnet, ifølge kritikerne: «Bind 3 av Trondheims historie sto altså fram som et sosialhistorisk forbilde for oss sosialhistoriske misjonærer på 1970-tallet», skriver Jan Eivind Myhre, «Mykland gav oss, og gir oss, en usedvanlig gjennomført framstilling av byens historie sett gjennom dens sosiale struktur, en struktur der byens økonomiske virksomhet, politiske liv, kulturliv, ja topografi (fra Søgaden til Strandgaden) var innvevd i en mesterlig syntese.»<ref>Myhre 1997: s. 143.</ref> I forlengelsen av den siste setningen lå det andre trekket ved boka som bidro til statusen som legende og klassiker, nemlig konstruktive ambisjonen, viljen til å syntetisere, som også Edvard Bull framhevet i sin anmeldelse fra midten av 50-åra. Å syntetisere innebærer å gi en sammenfattende og forklarende framstilling av en komplisert og omfattende rekke av hendelser.<ref>Myhre 2014: s. 67f.</ref> Og mens syntese i denne forstand hadde tunge kår mens etterkrigsempiristene preget norsk historieskrivning, vokste det fram en ny ambisjon om syntese i generasjonen som fulgte, ikke minst stimulert av Francis Sejersteds oppgjør med den «metodologiske individualisme», det vil si en metodisk tilnærming som legger stor vekt på kritisk analyse av enkeltdata som historiefagets identitet og legitimitet.<ref>Sejersted 1989.</ref> Det tredje og siste trekket som igjen ble framhevd, likesom fire tiår tidligere, var den litterære kvaliteten, den fortellende formen, de skjønnlitterære kvalitetene, evnen til å gjøre menneskene levende, til dramatisering av fortida og bruk av virkemidler, som kjennetegner skjønnlitteraturen. | ||
| Linje 32: | Linje 32: | ||
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
* Bull, Edvard: Anmeldelse Trondheims bys historie, bind 3, i ''Historisk | * Bull, Edvard: Anmeldelse Trondheims bys historie, bind 3, i ''Historisk tidsskrift'', bind 37/1954-56, Oslo: s. 232-236. | ||
* Coldevin, Axel: Anmeldelse Trondheim bys historie, bind 3, i ''Heimen'', bind X, hefte 2, Landslaget for bygde- og byhistorie: s. 91-94. | * Coldevin, Axel: Anmeldelse Trondheim bys historie, bind 3, i ''Heimen'', bind X, hefte 2, Landslaget for bygde- og byhistorie: s. 91-94. | ||
* Eliassen, Finn Einar: Anmeldelse Trondheim bys historie, bind 3, i ''Historisk | * Eliassen, Finn Einar: Anmeldelse Trondheim bys historie, bind 3, i ''Historisk tidsskrift'', bind 77, nr. 2, Universitetsforlaget 1998: s. 239-242. | ||
* Myhre, Jan Eivind: Anmeldelse av Trondheims historie, bind 3, i ''Heimen'', vol. 34, nr. 2, 1997: s. 143-148. | * Myhre, Jan Eivind: Anmeldelse av Trondheims historie, bind 3, i ''Heimen'', vol. 34, nr. 2, 1997: s. 143-148. | ||
* Myhre, Jan Eivind: ''Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer'', Pax forlag A/S 2014. | * Myhre, Jan Eivind: ''Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer'', Pax forlag A/S 2014. | ||