Turistvegen over Folgefonna: Forskjell mellom sideversjoner

== Historie ==

Breene i Norge har til alle tider vært viktige ferdselsårer: det var gjerne enklere å forflytte seg og frakte tunge bører over en snødekt bre, enn lange omveier rundt fjell og fjord og gjennom ur og krattskog. Men breen som destinasjon i seg selv ble «oppfunnet» av de første turistene som kom til Norge på 1800-tallet - og Hardanger og Folgefonna var ett av de viktigste stedene for den tidlige «masseturismen» til Norge. Det er flere årsaker til dette: Gjentatte koleraepidemier i Sentral-Europa som rammet de populære kurbadene i alpene gjorde at overklassen så til alternativer for frisk luft og rekreasjonaksjon , og Hardangerfjorden rimelig lett tilgjengelig med båt fra England. I tillegg var sogneprest Niels Hertzberg i Ullensvang ([http://digitaltfortalt.no/things/nils-hertzberg/H-DF/DF.697 Les mer på Digitalt fortalt]) usedvanlig gjestfri og kunnskapsrik og tok åpent i mot utenlandske turister i sin prestegård og viste dem alle Hardangers perler. For det tredje la den tyske Kaiser Wilhelm etter hvert sin elsk på området, noe som for alvor gjorde at både [[Mauranger]] og [[Odda]] ble populære destinasjoner for tyske turister. På det meste var det 2-3 skipsanløp i uka, og i toppårene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var 10-15 000 utenlandske turister innom Hardanger hvert år. Turisttrafikken var godt organisert. De engelske og tyske turistene kjøpte ferdige «Cruise-pakker» hjemme i London eller Hamburg som inkluderte både båtreisen, hestetransport, overnattinger og måltider. Noen nøyde seg med å se Folgefonna fra fjorden og fjordbygdene, men mange av de tilreisende ønsket seg opp på selve fonna og derfor ble det anlagt ridestier opp til brekanten på begge sider, slik at turistene ikke skulle slite unødig opp de bratte bakkene. I 1893 ble det også bygget en turisthytte på breen, Breidablikk, hvorfra turistene ble fraktet på store sleder over til den andre siden.  

I dag er Folgefonna stadig et populært turistmål, og det er turisthytter på begge sider av breen: Fonnabu fra 1974 i tillegg til Breidablikk på Maurangersiden og Holmaskjær på Odda-siden.

Turen starter i Sunndal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store seilskip, og etter hvert dampbåter. Fra Sunndal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sunndal og opp til Bondhusvann på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen)  oppover den bratte lia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden.   

== Kulturminner og severdigheter langs ruta ==

Turen over Folgefonna er rik på kulturminner på begge sider av breen.  Selv om turismen er utgangspunktet for denne historiske vandreruta er det også mye annen kulturarv knyttet til ruta: stølsdrift, krigsminner, industriminner, arkeologiske kulturminner og overtro og historier om fonna. På Sunndalsiden er det mange sagn og historier knyttet til Bondhusdalen og breen. I steinura nedover i Bondhusdalen var det flere hulrom og ganger mellom steiner og innunder store hellere, hvor det gikk an å gjemme seg og søke ly. Det sies at det i perioder var fantefølger som holdt til i grottene og i bygda går det mange historier om alt det gale de gjorde. En av de mest omdiskuterte «kulturminnene» langs ruta er noen tegn i fjellet ved Fonnabu. Er strekene skapt av breen, eller er det semittiske skrifttegn?