Turistvegen over Folgefonna: Forskjell mellom sideversjoner

Breene i Norge har til alle tider vært viktige ferdselsårer: det var gjerne enklere å forflytte seg og frakte tunge bører over en snødekt bre, enn lange omveier rundt fjell og fjord og gjennom ur og krattskog. Men breen som destinasjon i seg selv ble «oppfunnet» av de første turistene som kom til Norge på 1800-tallet - og Hardanger og Folgefonna var ett av de viktigste stedene for den tidlige «masseturismen» til Norge. Det er flere årsaker til dette: Gjentatte koleraepidemier i Sentral-Europa som rammet de populære kurbadene i alpene gjorde at overklassen så til alternativer for frisk luft og rekreasjonaksjon , og Hardangerfjorden rimelig lett tilgjengelig med båt fra England. I tillegg var sogneprest Niels Hertzberg i Ullensvang ([http://digitaltfortalt.no/things/nils-hertzberg/H-DF/DF.697 Les mer på Digitalt fortalt]) usedvanlig gjestfri og kunnskapsrik og tok åpent i mot utenlandske turister i sin prestegård og viste dem alle Hardangers perler. For det tredje la den tyske Kaiser Wilhelm etter hvert sin elsk på området, noe som for alvor gjorde at både [[Mauranger]] og [[Odda]] ble populære destinasjoner for tyske turister. På det meste var det 2-3 skipsanløp i uka, og i toppårene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var 10-15 000 utenlandske turister innom Hardanger hvert år. Turisttrafikken var godt organisert. De engelske og tyske turistene kjøpte ferdige «Cruise-pakker» hjemme i London eller Hamburg som inkluderte både båtreisen, hestetransport, overnattinger og måltider. Noen nøyde seg med å se Folgefonna fra fjorden og fjordbygdene, men mange av de tilreisende ønsket seg opp på selve fonna og derfor ble det anlagt ridestier opp til brekanten på begge sider, slik at turistene ikke skulle slite unødig opp de bratte bakkene. I 1893 ble det også bygget en turisthytte ved breen, Breidablikk, hvorfra turistene ble fraktet på store sleder over til den andre siden.