Vei- og gatedekker: Forskjell mellom sideversjoner

Gatedekket med kubiske steinblokker lagt i buemønster er i all sin enkelhet genialt. Ikke bare fordi det er pent å se på, men fordi geometrien gir så mange fordeler. Buene gjør det mulig å utnytte stein med betydelige avvik fra kubisk form og ideelle mål. Stein med overmål ble lagt midt i buen, mens undermåls stein, hvor diagonalen nærmer seg lengden på sidekanten av en overdimensjonert stein, passer langs linjen hvor buene møtes i 45 graders vinkel på gateretningen. Der kan også skjevt hugget stein brukes. Buens korde kan med fordel være 120ꟷ140 cm, litt kortere enn broleggerens rekkevidde. Han sitter på sin lille enbente krakk («kraveknappen») og legger stein mellom de to snorene som definerer skjæringslinjen mellom buene og grensen mot kollegene på hver side. På den allerede ferdige brolegningen løper hjelpegutten frem og tilbake med stein til broleggerne og sørger for at hver av dem har nok av alle størrelser. Dekket legges med en halv bue mot hver rennestein eller fortauskant, slik at ytterste stein møter kanten i rett vinkel. Dermed er det ikke behov for tilhugging på arbeidsstedet, bortsett fra der broleggeren møter unntakstilfeller som kummer, trafikkøyer eller gatekryss. Man unngikk sammenhengende langsgående fuger i toppen av buene, slik at vognhjul overalt krysser fugene i skrå vinkel. Om det er tilsiktet eller ikke, er det også slik at buer som peker mot gatens fallretning hindrer at dekket siger og blir deformert av tyngdekraften og av fraspark fra hester eller bilhjul. Mønsteret kan også problemfritt følge kurver i gaten. Til slutt gjensto å fylle fugene med sand, stampe med «jomfruen» og komprimere dekket med dampveivalse.

Mønsteret ble oppfunnet i 1885 av ingeniør og «Baurat» Heinrich Ludwig Dietrich Friedrich Gravenhorst (1835–1915) fra [[Holstein]], som i 1873 ble «Wegebauinspektor» og leder for veibygging i «Landesbauamt» i hansabyen Stade ved [[Elben]] i [[Niedersachsen]], den gang innlemmet i kongeriket [[Preussen]]. Hans mønster for legging av «Kleinpflaster» ble første gang brukt i januar 1885 på en prøvestrekning av Ritzebütteler Chaussee ved [[Cuxhaven]].⁸ Gravenhorst anvendte da kubisk brostein av mindre format omkring 5 cm, som var mye brukt i Tyskland. Mønsteret ble snart tatt i bruk over hele verden, men oftest med stein av større format. Det vant frem fordi det var billig, solid, rasjonelt og raskt å legge.

Dette ble gatedekket for første bolk av bilens tidsalder, før asfalten seiret. Asfalt ble første gang lagt på kjørebaner i 1922, men brolegning ble liggende der den fantes, fordi den var mer holdbar enn asfalt. Enda mer slitesterke var betongdekker, som Aker kommune la på de mest trafikkerte hovedveiene fra 1925. Grusdekkene ble liggende på villaveier i Aker, men forsvant stort sett fra bygatene i mellomkrigstiden. Så sent som i 1947 var over halvparten av byens kjørebaner brolagt, og bare 18 % asfaltert.⁹

=== Bilens tidsalder ===