Veitvet (strøk)
I 1950 var Veitvet et treløst jordbruksområde. I løpet av fem år, fra 1952 til 1957, ble det bygget over 1500 boliger her. Veitvet ble Olav Selvaags store byggeprosjekt. Selvaag, som lenge hadde kritisert regjeringens byggeplaner, ble nå utfordret til selv å bygge billig ved serier av like hus
I løpet av fem år, fra 1952 til 1957, ble det bygget 1523 boliger på Veitvet.
Veitvet ble by mye på grunn av en ingeniør som het Olav Selvaag. Selvaag engasjerte seg sterkt i boligbygging etter krigen. Han var sterkt uenig i Arbeiderpartiets boligpolitikk, og foreslo en rekke endringer for å bygge mange nok og billige nok boliger.
Veitvet ble Veitvet også fordi behovet for nye boliger var så enormt. Etter at Olav Selvaag hadde bevist at han kunne bygge billig og bra små hus, ble han utfordret av boligdirektøren til å vise at det også gikk an å senke byggekostnadene ved masseproduksjon i form av serier av like hus. Selvaag tok i mot utfordringen, på betingelse av at firmaet fikk eget tomteareal i Oslo.
Kirkedepartementet og bygsleren – Linderudsameiet – stilte en del av det gamle kirkegodset Veitvet til disposisjon. Da var Veitvet et uregulert, treløst jordbruksområde, uten noen form for tekniske anlegg. Etter planen skulle byggingen ta til på Veitvet allerede høsten 1950. Slik gikk det ikke. Reguleringsplanen ble først godkjent høsten 1951. Byggingen kom igang våren 1952, og i løpet av 5 år ble de 1523 boligene på Veitvet bygget.
Veitvet tilhørte staten og Linderud sameie, og Boligdirektoratet hadde garantert at byggingen ikke skulle belaste Oslo Kommunes byggekvote. Likevel forutsatte byggingen av Veitvet et tett samarbeid med Oslo Kommune - et samarbeid som skulle by på mange utfordringer og konflikter.
Veitvetplassen
Det som i manns minne er husket som Veitvet gård er Veitvetplassen, nord for krysset Sletteløkka/Rødtvetveien. Dette var opprinnelig en husmannsplass under Veitvet, senere Linderud gård. To på folkemunne kjente personer som bodde her i begynnelsen av 1900-tallet var Emma Veitvet (Olsen) og Ole Veitvet (Hafsten). Ved siden av å drive jordbruk på Veitvet var de gårdsarbeidere på Linderud. Da Ole Hafsten og kona Kaia drev Veitvet, var det 5-6 melkekyr, et par griser og høner på Veitvet og ca. 10-15 dekar dyrkbar jord. I 1933 bygslet familien Schanche Veitvetplassen av Linderud og begynte gartneri her. Etter krigen kjøpte Schanche eiendommen av familien Mathiesen på Linderud. Veitvetplassen står oppført på Byantikvarens liste som bevaringsverdig.
Utbyggingen av Veitvet
Utfordringene ved Veitvet-utbyggingen dreide seg først om hvordan man skulle bygge mange nok boliger, og hvordan byggingen skulle finansieres. Mange spørsmål måtte besvares, og byggefirma og kommune var ofte uenige: Tanken var at hele Veitvet-område skulle bygges ut som småhusområde. Da byggingen startet i 1952, var det klart at det i neste byggetrinn måtte bygges blokker.
I februar 1953 la Selvaag fram en plan for bygging av 900 boliger i to typer småhusblokker. Den ene typen var en fireetasjers blokk med fireromsleiligheter over to plan og en underetasje. Den andre var en fireetasjers altangangblokk, men den hadde leiligheter på ett plan og adkomstbalkonger i hver etasje. Bredder på blokkene var 11,2 og 14,2 meter, som ga en smal og en bred blokk med dype leiligheter. Planen om småhusblokker møtte motstand, både hos distriktsarkitektene og hos boligrådmannen. Hva med altangangblokk? Underetasjer? Skulle underetasjer som bare fikk lys fra en side kunne beboes? Spørsmålet om innbetaling av egenkapital skapte også uenighet. Hva med estetikken? Ble blokkene pene? Tilsynsrådet for byens utseende var på befaring høsten 1954, og ville nå advare mot ensformighet og monotoni. Rådet mente det ble for lite spillerom for den arkitektoniske fantasi med så strenge økonomiske rammer.
Boligrådmann Trygve Nilsen uttalte seg kritisk til Selvaags byggeprosjekter. Da Boligrådet bestilte en vurdering, la han fram en kritisk utredning om effektivitet, fremdrift og kvalitet på Selvaags boliger, sett i forhold til andre entreprenørers. Ordfører Bull og varaordfører Stranger reagerte ulikt på vurderingen i formannskapet. Med et knapt flertall fikk Stranger medhold i at boligrådmannens redegjørelse ikke inneholdt noe som ga grunnlag for vurdering av Selvaagbebyggelsen. I en innstilling til bystyret vedtok formannskapet med 11 mot 10 stemmer følgende formulering: "Formannskapet beklager at utredningen ble holdt i en tendensiøs form som ikke bør forekomme i kommunale dokumenter."
Den 5. november 1954 gikk boligrådmann Trygve Nilsen inn for å stoppe byggingen av småhusblokker. I stedet for leiligheter og butikker i underetasjen ville han ha boder for leilighetene og ville derfor ikke gi husbanklån til butikker.
Den 4. februar 1955 ble det holdt et møte med bygningsrådet, byplanrådet og plan-og fasaderådet. Anledningen var "den videre utbyggingen av Veitvet". Selvaag var ikke invitert. På møtet ble det vedtatt at blokker med adkomst over åpne balkonger ikke ville bli godkjent i tredje byggetrinn på Veitvet. Kort tid etter fulgte bygningsrådet opp med et generelt forbud mot slike hus. På samme tidspunkt var altanganghusene i ferd med å bli en meget populær hustype over hele Europa.
Selvaag måtte etter dette legge om både hustype og plantegning. I denne siste del av utbyggingen på Veitvet, som omfattet 480 leiligheter, la firmaet om til mer tradisjonelle blokker med treromsleiligheter på ett plan omkring innebyggede trapperom.
Selvaags mottrekk
Hvor skulle menneskene på Veitvet og andre nye boligstrøk handle mat og alt annet de trengte? Høsten 1954 skrev avisene om mangelen på butikker i nye boligstrøk, og ifølge avisene skyldtes dette dårlig planlegging eller problemer med finansieringen. Dette var ikke tilfelle på Veitvet.
"Butikktorget" var tegnet inn fra første stund. Selvaag søkte om tillatelse i 1953, men fikk avslag på grunn av mangelen på materialer.
Etter januar 1954 og boligrådmannens aksjon, forandret Selvaag mening om forretningssenteret: Han ville at beboerne på Veitvet skulle få noe helt spesielt, noe som ingen andre hadde.
I samarbeid med arkitekt Sven Nicolaysen planla Selvaag "et kjøpe- og kultursenter på 16 000 kvm, som det ikke fantes maken til i Europa." Firmaet sendte en søknad sommeren 1954, men fikk til svar at byggetillatelse neppe kunne regnes før 1956. For å få byggetillatelse og tilgang på materialer måtte det hele være et rent forretningsmessig bygg. Høsten 1957 fikk Selvaags firma byggetillatelse. Da Selvaag hadde fått byggetillatelsen, kunne han bruke "viskelæret på nytt": Der det på planen hadde stått grossistlager og utstillingslokaler, ble det kirke, festsal, ungdomsklubb, bibliotek, musikkskole og bowlinghall. I tillegg fikk Veitvet apotek, lege, tannlege, advokat, frisør, skomaker, postkontor, bank, restaurant og egen lokalavis. Senteret ble et bydelssenter. Etter tre års forhandlinger med kommunen ble senteret reist.