276 671
redigeringer
Ingen redigeringsforklaring |
m (Robot: Legger til {{Bm}}) |
||
(4 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist) | |||
Linje 1: | Linje 1: | ||
Grundtvigianismen i Norge, som gjennomgikk store endringer på 1800-tallet, var ikke noen avgrenset retning. Den utvikling som [[Nikolai Frederik Severin Grundtvig|Grundtvig]] gjennomgikk, kan inndeles i tre faser: den historiske anskuelse, den kirkelige anskuelse – med den «mageløse Anskuelse» i 1825 – og den folkelige Anskuelse. Disse fasene bidro til at grundtvigianismen i Danmark ble et uttrykk for kirkelig og samfunnsrettet frihet samt en nasjonal gjenfødelse. | |||
I Norge utviklet grundtvigianismen seg frem til cirka 1850 annerledes. Den fremste grundtvigianeren [[Wilhelm Andreas Wexels (1797–1866)|Wilhelm Andreas Wexels]] (1797–1866), representerte først og fremst en by- og embetsmannskultur som var lite opptatt av det norske og nasjonale. Kulturspråket måtte være dansk, da folkespråket ikke passet som kirke- og skolespråk. Den kirkelige anskuelse ble dessuten koplet til høykirkelighet, i motsetning til i Danmark. Det innebar en vektlegging av det kirkelige embetes betydning for Kirken. På den måten ble striden om anskuelsen en del av motstanden mot embetsmannsveldet. | |||
Mot slutten av 1840-årene skjedde et omslag i den norske grundtvigianismen. Grundtvigs åpne og positive kristendomssyn kom også til å innbefatte folkeopplysning og kunnskap om kulturen. På samme tid begynte grundtvigianismens ideer å gjøre seg gjeldende i skolen. | Mot slutten av 1840-årene skjedde et omslag i den norske grundtvigianismen. Grundtvigs åpne og positive kristendomssyn kom også til å innbefatte folkeopplysning og kunnskap om kulturen. På samme tid begynte grundtvigianismens ideer å gjøre seg gjeldende i skolen. | ||
Grundtvigianerne, som i overveidende grad var prester, sto generelt i opposisjon til haugianerne og særlig til frikirkeligheten etter at dissenterloven ble innført. Av den konservative Wexels ble haugianerne på en måte tolerert; de var ærlige, ydmyke og gudelige. Han var sikker på «at Bevægelsen, som Hauge foranledigede, varslede om, og bereddde Veien for bedre Tider, og var overhodet høist betydningsfuld og vigtig i sine Følger, . . .» En mangel på folkelighet | Grundtvigianerne, som i overveidende grad var prester, sto generelt i opposisjon til [[haugianerne]] og særlig til [[Frikirken|frikirkeligheten]] etter at [[dissenterloven]] ble innført. Av den konservative Wexels ble haugianerne på en måte tolerert; de var ærlige, ydmyke og gudelige. Han var sikker på «at Bevægelsen, som Hauge foranledigede, varslede om, og bereddde Veien for bedre Tider, og var overhodet høist betydningsfuld og vigtig i sine Følger, . . .» En mangel på folkelighet bidro til at grundtvigianismen ikke fikk grunnlagt et eget menighetsliv, og at den frem til slutten av 1840-årene bare utgjorde et forholdsvis marginalt fenomen. | ||
At det grundtvigianske gjorde seg så lite gjeldende i kirkelivet, skyldtes for det første trolig | At det grundtvigianske gjorde seg så lite gjeldende i kirkelivet, skyldtes for det første trolig folkelynnet i Norge, og for det andre det faktum at Grundtvig selv ikke befant seg her i landet. En gruntvigiansk tone gjenlød til en viss grad i det første teologiske tidsskrift som ble utgitt i landet av Wexels i perioden 1834–1839: ''Tids-Skrift for Kirke-Krønike og Christelig Theologie.'' | ||
Wexels hadde selv innpass hos og samkvem med forskjellige vekkelsesbevegelser, og han sto i et dynamisk forhold til flere av dem. Noen ble også påvirket av ham, blant annet den kulturelt interesserte grundtvigianske Solemfamilien på Sandaker utenfor Christiania. Vekkelsespredikanten og teologen Mads J, Wefring ( | Wexels hadde selv innpass hos og samkvem med forskjellige [[Vekkelse|vekkelsesbevegelser]], og han sto i et dynamisk forhold til flere av dem. Noen ble også påvirket av ham, blant annet den kulturelt interesserte grundtvigianske Solemfamilien på [[Sandaker (Oslo)|Sandaker]] utenfor [[Christiania]]. Vekkelsespredikanten og teologen [[Mads Iver Wefring (1819–1894)|Mads J, Wefring]] (1819–1894) ble midlertid [[Den johnsonske vekkelse|johnsonianer]], selv om han fikk kjennskap til grundtvigianismen gjennom både Wexels og [[Hans Steensrud|Steensrud]]. | ||
Wexels var en | Wexels forhold til forstander [[Niels Johannes Holm]] og [[brødremenigheten]] i Christiania var til å begynne med meget godt, men det utviklet seg en avstand mellom dem etter hvert som grundtvigianismen gjorde seg mer gjeldende. Haugianerne ble kritisert av Wexels sammen med [[A. N. H. Stenersen|A.N.H. Stenersen]] for deres syn på kvinnelige predikanter; det var en uskikk som stred mot Pauli ord. Wexels markerte sitt grundtvigianske kirkesyn overfor haugianerne og herrnhuterne, og det bidro til at disse søkte sammen i en felles opposisjon. Det inntraff også at han ikke ga støtte til herrnhuternes misjon på grunn av manglende tiltro til deres lære. | ||
Wexels | Wexels var en ettertraktet predikant, selv etter den misnøye han vakte hos lekfolket i striden om den omarbeidede forklaring. Hos sine embetsbrødre og overordnede nøt han tillit; og biskop [[Jens Lauritz Arup (1793–1874)|Arup]] forsvarte ham mot beskyldningene om vranglære. Wexels sa nei til å bli biskop i [[Bergen stift|Bergen]] stift i 1848. I forbindelse med opprettelsen av [[Det praktisk-teologiske seminar|det praktisk teologiske seminar]] i 1848, ble han ansatt som foreleser i pastoralteologi fra høsten året etter. | ||
Wexels satt også i komiteen som i 1842 fremmet et lovutkast til opphevelse av [[konventikkelplakaten]]. Hans forslag ble delt av regjeringen. Selv om hans prinsipielle syn på lekmannsforkynnelsen var at enhver burde bli i sitt kall, bestrebet han seg på å forene hensynet til religionsfriheten med embetets rett. Fra 1843 satt han i dissenterlovkommisjonen sammen med blant annet A.N.H. Stenersen, og det var disse som ga de fleste innrømmelser til dissenteres syn og rettigheter. | |||
En interessant polemikk mellom den liberale presten og grundtvigianeren [[Iver Hesselberg (1780–1844)|Iver Hesselberg]] (1780–1844) og den konservative Wexels, som utspant seg i årene 1836 til 1837, avdekket forskjellige posisjoner hos grundtvigianerne med hensyn til synet på den politiske liberalisme. Den konkrete bakgrunn var Hesselbergs kritikk av kongedømmet fra prekestolen i [[Gamle Aker kirke|Aker kirke]]; i tiden etter 1850. Hesselbergs angrep på monarkiet ga uttrykk for en radikal posisjon med forsøk på en teologisk begrunnelse av menneskerettigheter, demokrati og republikken – og hvor han forbant seg med en sosial politisk radikalisme i samtiden. Wexels forsvarte en [[Lutheranisme|luthersk]] posisjon med lojalitet til øvrigheten. I hans politiske konservatisme var kristendommen apolitisk, og samtidig forbundet med en høykirkelig forståelse av det kirkelige embete. | |||
== Kilder == | |||
Denne artikkelen på Lokalhistoriewiki er basert på en artikkel av Sigurd Rødsten, som igjen bygger på: | |||
* Rødsten, Sigurd. Honoratus Halling versus Marcus Thrane. En undersøkelse av kristendomssyn, ideer og strategi hos Halling. Masteroppgave i kristendomsstudier, UiO, vår 2005. | |||
* Thorkildsen, Dag. «Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre», redigert av Ø. Sørensen, ''KULTs skriftserie. Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre'', Norges Forskningsråd 1996. | |||
* Thorkildsen, Dag. «Vekkelse og modernisering i Norden på 1800 – tallet», ''Historisk Tidsskrift'' 2/1998. | |||
{{Bm}} | |||
[[Kategori:Kristendom]] | |||