Østerelvdalen

Østerelvdalen i Alta er en sidedal til Tverrelvdalen, og er skapt av Østerelva, som har gravd ut en typisk v-dal mellom Kufoten og Store Borras. Langs elva går det vei opp på vidda og over mot Karasjok. Nederst i dalen er det satt opp informasjonsskilt som forteller om livet i dalen, og hvordan den har vært påvirket av menneskelig aktivitet. Den er en del av prosjektet Historiske vandreruter.

Trangå

Østerelva tilhører Tverrelvvassdraget, som ble vernet mot utbygging allerede i 1971. Den starter i likhet med Tverrelva i Repfjellet, og de to elvene renner parallelt ned til Fallijoki der de forenes. Østerelva renner imidlertid ned Østerdalen, på nordøst og nordsiden av Kufoten.og på sørsiden av Store-Borras. Før dalen åpner seg mot Sandfallmoen og Martahullmoen, finner den vei gjennom et om lag 500 meter langt pass. Det er her vi finner Trånga, et gjel med bratte sider av fast fjell på begge sider. I gjelet foregår erosjon i hovedsak på elvebunnen, og ulike forekomster av hardere innslag av bergarter bestemmer hvordan formen på elva blir over tid. Trånga er et relativt ungt og lite gjel, sammenliknet med sine naboer, som for eksempel Fossan i Tverrelva og Alta Canyon i Altaelva.

Østerelvsetra

I Tverrelvdalen har det vært drevet seterbruk fra begynnelsen av 1800-tallet. Setrene lå om lag 1 til 1,5 mil fra hovedgårdene, og fungerte som sommerbeiter i utmark for å spare på heimjorda. På det meste var det 17 setre i Tverrelvdalen, men de fleste ble nedlagt etter brenningen i november 1944. Gårdsdrifta i dalen fulgte mønsteret de hadde med seg sørfra. Kyrne kalvet på våren, og måtte melkes gjennom sommeren. Dette arbeidet ble ofte utført av kona og barna på gården. De så også etter rovdyr, stelte med dyra, og laget ost og smør til vinteren. Liene øverst i Austerelvdalen er fremdeles gode sommerbeiter for lokale bønder, men det drives ikke lenger seterdrift her.

Skiferdrift

De store og gode skiferforekomstene i Tverrelvdalen hører til blant de største og beste i landet. Forekomstene er sentrert rundt Østerdalen og Fossan i hoveddalføret. De har vært drift av skifer her siden 1850 årene, og da som tilleggsnæring til jordbruket. Det ble brukt tradisjonelle redskaper, som hammer og meisel, helt fram til 1900-tallet. Skifersaksa kom i 1912 og førte til en stor effektivisering av drifta. På 30-tallet utgjorde skiferdrifta over 70% av inntekten til folk i Tverrelvdalen, og over 800 mennesker var ansatt i driften rundt bergene der. I dag er skiferen fra Alta kjent over hele verden.

Kjerrevegen i Østerelvdalen

På l860-tallet ble det bygd kjerrevei opp til skiferbruddene i Fossan og Dedsika. Skiferdrifta i Austerdalen begynte om lag femti år senere, og kjerrevegen ble da forlenget oppover dalen. Restene av støttemurer og skjæringer stammer fra den tiden. De er laget med handkraft, i hovedsak av finske arbeidsinnvandrere, som bygget det meste av veier i området. Etter hvert som skiferdriften ble utvidet var det behov for flere arbeidere også langveisfra. Da kommunikasjonen over vidda økte ble byggingen av veien videreført helt fram til Karasjok.

Buollánávži

Buollán er et vanlig tillegg til samiske stedsnavn, og betyr «brennmark». Det samiske ordet ávži beskriver landskapet, og det forteller at her er det en trang dal med bratte sider eller et pass. Buollánávži betyr altså “brennpasset”. Det kan indikere at passet ble brukt for å kontrollere utbredelsen av bråtebrann på liene i Austerelvdalen. Man kunne da, på gunstig vindretning, antenne marka øverst i dalen og føre brannen ned mot passet og elva, for så å ta kontroll på den der.

Bråtebrann er godt kjent som en vanlig praksis blant urfolk over hele verden. Brenning av mark bidrar til å fremme pionerplanter, som reinlav og gress til beitedyr, men også småvilt foretrekker åpent landskap. Flere nytteplanter for mennesker, som geitrams, bregner, erteplanter og selje, er også pionerplanter på nedbrent primærjord. Brenning av kvist og villnis gjorde det samtidig mulig å kontrollere utbredelsen av ville skogbranner. Denne typen brenningen er derfor en av våre eldste former for naturforvaltning.

Arkeologer har funnet spor etter bråtebrann i norske jordbruksområder som kan stamme tilbake til 1400-tallet. I den brente jorda kunne man første sesong plante spesielt rug, neper og poteter. De første plantene sørget for god tilførsel av nitrogen til jorda, som gress til slåtten, de påfølgende sesongene, kunne nyte godt av. Dette var en vanlig regenerativ jordbrukspraksis så sent som frem til andre verdenskrig, og flere steder helt inn på 90-tallet. I dag er praksisen begrenset av forbudet mot åpen ild i utmark, som gjelder mellom 15. april og 15. september.

Golggotjohka/Reinbukkelv

Når man kommer på toppen av Østerelvdalen finnes Reinbukkelvhytta eller Golggot barta. Golggot er nordsamisk og betyr «en hannrein som er utmattet etter brunst». Navnet finnes på både fjellet, vannet og elva i området. Det tyder på at navnet har oppstått i en tid der hannreinen samlet seg i området på vinterbeite etter paringen på høsten. Det er også kalvingsplasser i nærheten, men da under vårbeite på vei til sommerbeite ved kysten.

Reinen som beiter her, vandrer i beitesone Kautokeino Østre. Sonen strekker seg i sør fra grensen til Finland, ved Skiehččanskáidi, i Anárjohka nasjonalpark, til og med Sørøya i nord. Østgrensen følger grensevassdragene Iešjohka og Stabburselva, samt fjellområdene mot Karasjok og Porsanger kommuner, mens vestgrensen følger hovedsaklig Alta- og Nánpoljohka-vassdragene, samt snaufjellet ved Áhkkanas. Hytta står i reinbeitedistrikt 23, Seainnus/Návggastat, som inkluderer Østerelvdalen, Rafsbotn, Sennalandet, Hatter, samt Stabbursdalen på vestsiden av det hellige fjellområdet Čohkarášša. Det er for tiden 53 Siidaandeler, eller familiefellesskap, med totalt 373 reineiere, i sonen (nannet.no, 2023).

Reindriftsåret er knyttet til reinens naturlige vandringsmønster, og siidaenes tradisjonspraksiser følger reinen. Året sies derfor å være delt opp i åtte årstider. Disse følger ikke nødvendigvis den gregorianske kalenderen, og varierer noe fra år til år. Det er reinen som bestemmer, i tett relasjon til klimaet og de øvrige omgivelsene rundt seg. Det er derfor viktig at vi som ferdes i områder med rein, lærer oss hvordan reindriftsåret og tilstedeværelsen av rein i området fungerer og tar hensyn til det.

Historisk vandrerute Postruta mellom Alta og Karasjok

Historisk vandrerute Postruta mellom Karasjok og Alta har innfallsport ved Bjørnstad i Østerelvdalen. Ruta har vært brukt til ulike formål i mange tusen år, og mange kulturminner langs ruta forteller om tidlig bosettinger her. Vandringene i området har således vært en del av livet på vidda gjennom mange generasjoner. Det er imidlertid i nyere tid at ruta har fått navnet Postruta. Kong Christian IV (1577-1648) av Danmark var opptatt av å forbedre utnyttelsen av ressursene i den danske kolonien Norge. Han organiserte derfor statsapparatet slik at det kunne fremme regional stabilitet, kulturell utveksling og dannelse. Posten ble offisielt etablert den 17. januar 1647. Den var en viktig del av kommunikasjonen mellom København og embetsverket på Vardøhus. I Finnmark ble både post, embetsmenn og lokalbefolkning loset over vidda av samiske kjentmenn.

Videre lesing

• Eikset, K. R. og Opgård, H. (1995). Skiferdrift som tilleggsnæring – med hovedvekt på Tverrelvdalen. I Romsdal, S. (1995). Tverrelvdalens slektshistorie. 2. utgave. Alta.
• Opgård, A. M. (1995). Seterdrift i Tverrelvdalen. I Romsdal, S. (1995). Tverrelvdalens slektshistorie. 2. utgave. Alta