Den gamle smia til Håkonsen
Den gamle smia til Håkensen sto opprinnelig ved Midtskog øverst i Brånåsdalen, godt synlig like ved Håkensens butikk og bensinstasjon langs Trondheimsveien. Smia hadde først bare én etasje, men med en påbygd annenetasje fikk den et utseende som kunne likne et stabbur. Da det tidlig på 2000-tallet var tid for å avslutte smievirksomheten ble det besluttet at smias grunnetasje og hovedbestanddeler med fordel kunne flyttes til Huseby og inngå i Skedsmo Bygdemuseum.
Nedenfor følger Gunnar E. Håkensens beretning som han nedtegnet 16.3.1979. Alfred Høgslund (1895-1981) var smedgutt i den gamle smia, og har medvirket med opplysninger til historien. Håkensen var selv født i 1908.
Bygdesmie i 200 år
Smia, som gjennem flere generasjoner gjorde sin gjerning som bygdesmie, snekkerverksted og samlingssted, er tatt ned og 1. etasje er plassert som museumsgjenstand på Huseby Gård.
Utdrag av Skedsmo Bygdebok 3.bind: ”På Prestegårdseiet har det vært smedverksted i flere hundre år. Det nevnes en av smedene her, Ole Jensen, født på Ringsaker 1824 - drev både som smed og hjulmaker. Han hadde flere folk i arbeide. Således Gustav Christensen, født 1836, smeddreng Anton Jacobsen født 1846 og Gulbrand Christophersen, født 1849. Smed Bernt Jacobsen bodde i 1867 på Haugen, her var det da smieverksted. Ved folketelling 1875, Haugen: Gulbrand Haagensen forpakter, smed, født 1835 i Skedsmo. Gulbrand Haagensen fikk i 1889 skjøte fra Kirkedepartementet - skyld mark 0.61 - kjøpesum kr. 1.500.- ”
Det var to generasjoner smeder der før Håkensen-familien kom inn i bildet ved Gulbrand, som var sønn av Håken Kroken Nordroa. Senere kom Hans og Håkon Håkensen, så en kan si at den gamle smia har vært levebrød for fem generasjoner smeder som har drevet der i ca. 200 år.
En gammel, stor ovn, som stod i 2. etg. var fra 1776.
Én etasje til å begynne med
Smia har tydeligvis vært på bare én etasje til å begynne med, når tilbygget av 2. etg. er gjort, vet man ikke. Det er trolig det er gjort før Håkensen-familien kom inn bildet, da Hans Håkensen, som hadde god hukommelse om slikt, aldri nevnte tilbygget av 2. etg. Men det er klart at 2. etg. ble brukt som snekkerverksted, og at de også hadde egen hjulmaker der. Det ble laget vogner, sleder, kjerrer og hju1 osv. I 1.etg. var det smie. Der beslo de det som ble laget på snekkerverkstedet, skodde hester og gjorde alt forefaldende arbeide for bøndene omkring. De laget ovnsrør, og tettet sprukne gryter, åpnet dører og skap som hadde gått i vranglås, laget redskap og beslag til stort og smått. Smeden på landet måtte kunne alt og jeg tror de gjorde hva de kunne for å hjelpe folk.
Det var ofte ungdom fra den nære krets som fikk jobb i smia. Som oftest tror jeg det var beskjeftiget 4 personer til sammen i smia og snekkerverkstedet. Alfred Høgslund, som er den eneste gjenlevende av smedgutter fra eldre tid forteller. ”Jeg begynte i smedlære hos Hans Håkensen i 1911 og var da 15 år (og 5 mdr.) Jeg skal fortelle noen erindringer helt fra jeg som 5—6 åring fikk være med i smia til Håkensen. Min far skulle dit for å få skodd en hest. Jeg så at smeden smidde hesteskoene - det var så interessant, og alt la jeg merke til. Det gnistret voldsomt da smeden dro hesteskoen ut av varmen og jeg syntes at denne hesteskoen ble så pen at da smeden la den i fra sig på gulvet, grep jeg den med bare hånden og brente mig fryktelig. Dette minnet fra den gamle smia husker jeg som det skulle vært i dag.
Selve brannmuren begynte med essa i smia, smalnet av i 2. etg. og fortsatte over loftet og endte i en brent teglstenspipe over taket. Men ellers var essa og brandmuren laget av ubrent leire. En må si at dette var av god kvalitet, for det var først i de siste år at det løsnet små stykker som falt ned. Selve smia var laget av tømmer med stående panel i 2. etg. På taket var det takstein. Slik smia står nå på museet på Huseby gârd, virker den liten i forhold til slik den stod på sitt opprinnelige sted i 2 etasjer.
Smia hadde to ildsteder og to belger. Belgene ble dratt med håndkraft helt til en elektrisk motor gjorde dette arbeidet lettere. Det var to ambolter som stod på hver sin solide trekubbe. Det var - god stemning i smia når smeden lot sin hammer danse bortover ambolten - det var et visst akkompagnement til arbeidet - en rytme. Inngangsdøren var bred og lav, og både i døren og i stokkverket rundt omkring hadde barn gjennom tidene slått i masser av spiker, søm og annet. Det var også brent inn bokstaver. Det var filbenk med skrustikke og oppetter veggen hang redskaper. Det var knagger på veggen hvor det hang ett eller annet som skulle repareres. En av disse ble kaldt “evighetsknaggen” - det hastet ikke med det som hang der. En trekasse med lokk var plassert på veggen over filbenken. Der hadde smeden sine bøker og noteringer.
Det var en stor avbiter og en stukemaskin i smia. På høyre side, når man kom inn, gikk en trapp opp til 2. etasje. Den var i grunnen bare for avholdsfolk. Det ble snakket om at denne trappen skulle repareres, men det ble bare ikke gjort.
Annen etasje
I 2. etg. var det snekkerverksted. Der ble laget treverket til vogner, kjerrer, sleder, geitedoninger etc. Der var høvelbenk, dreibenk, sager og høvler av forskjellig slag. Der ble laget hjul, og i mange år var der egen hjulmaker. På vestre side av brannmuren hadde hjulmakeren seng og bord og på østre side hadde smedguttene sin seng. Det eneste gode en kan si om dette sted som soveværelse, måtte være at det sto varmt av den store brannmuren. Den gamle store ovnen gjorde også sitt. Men støv, flis og lite sanitært må en si det var. Hjulmakeren tilberedte også sin mat der, helg som hverdag.
Jeg kan huske hjulmakeren fra en tid som ligger omkring 60 år tilbake. Han var enkemann og over 60 år - lang og tynn - han var dessverre periodedranker. Da ble det lite arbeide utført og smedguttene ble efter hvert mestere til å kurere hjulmakeren for hans drikkfeldighet. Han trodde fullt og fast på gjenferd, skrømt og overnaturlige saker og ting. Og akkurat på dette område satte smedguttene inn sin hestekur og helt til de senere år har eldre folk humret hjertelig over “Hjulmakerhistorier”. Nå blir de efter hvert borte. Hjulmakeren stakkar, mente at disse episoder stod i forbindelse med mystiske makter - at disse var ute etter ham fordi han drakk. At han etter en slik kur kunne være avholdsmann i flere uker, gjorde at smedguttene måtte til med en ny kur så snart hjulmakeren begynte å drikke igjen. Smedguttene fikk etter hvert god øvelse i dette. De ordnet sig med hyssing eller tynn ståltråd til blikkbokser oppunder taket og redskaper og annet som hang på veggen, plankebiter fòr fra den ene vegg til den andre, ja, endog dreiebenken begynte å gå når de trakk i sine tråder. Hjulmakeren mente at han ved slike anledninger hadde sett både gjenferd og andre vesener samlet i snekkerverkstedet - og det hendte at han kastet et eller annet på disse for å få de ut.
Da det rundt 1960 var tid for avslutte smievirksomheten ble det besluttet at smias grunnetasje og hovedbestanddeler med fordel kunne flyttes til Huseby og inngå i Skedsmo Bygdemuseum. Dette ble gjort i 1962.
Huseby gård 2012. Hovedbygningen med smia i forgrunnen.
Gunnar E. Håkensen, avisomtale 1978.
Gunnar E. Håkensen var kjøpmann på Skedsmokorset, født 1908. Tatt i 1978.
Alfred Høgslund 1895-1981 var gårdbruker i Skedsmo. Han var også en god smed.
Samlingssted
Den gamle smia var et samlingssted utover kvelden. Folk kom innom for å slå av en prat. I tiden for en 50 -60 år siden husker jeg at det var noen faste gjester i smia. Det var særlig litt eldre karer som kom for å høre og for selv å fortelle. Så vidt jeg forstod ble det ikke stilt krav at alt skulle være sant, hovedsaken var nok at det ble en god historie og at den ble fortalt godt. Historiene dreide sig for det meste om ekstraordinære opplevelser, sterke karer, hester med folkevett og vel så det, ikke så lite trollskap, lure folk og dumme folk, frieri, og jakt og fiske. Jeg hørte aldri noen sa noe slikt: “Nå juger du” - det stod opp til den enkelte tilhører å bedømme historien uten nærmere kommentar. Det var også de som gikk til den gamle smia for å prøve krefter med smedene og andre som kom der. Der var det både slegger og ambolter å prøve seg på.
En kan virkelig spørre - hvorledes kunne det gå til at ikke den gamle smia brant ned. Jeg har hørt smedgutter fortelle at mens hjulmakeren var på snekkerverkstedet i 2. etg., så hadde han parafinlampe på en stol foran senga. Denne veltet han ikke så sjelden - det brant i parafin på gulvet og i flis, men bestandig greide de å slukke. Det var en smedgutt som sa det slik: ”Det måtte være slik at smia ikke skulle brenne”. Det var den eneste forklaring han kunne gi.
Det var de nye tider med maskiner i landbruket som etter hvert gjorde bondesmia overflødig. Utviklingen gikk kanskje langsomt, men sikkert. Bondesmia, sammen med andre næringer i bondedistriktene, hadde avsluttet sin historie ved å gå over til museum eller i verste fall å bli radert ut av kartet. Bondesmia hadde gjort sin innsats i en tid da livberging kostet både slit og forsaking. Men bondesmias betydning gjennom flere hundre år, er slik at den ikke bør bli glemt.
Alfred Høgslund, som fra 1911 var smedgutt i den gamle smia, har medvirket med opplysninger.
Kilder
- Gunnar E. Håkensen
- Alfred Høgslund