Tidsregning og kalender

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Den gregorianske kalenderen»)
Hopp til navigering Hopp til søk

Tidsregning og kalender er begreper som man må ha kontroll på når man hobber med historie. Kalender er ikke bare navnet på de trykte, og etter hvert elektroniske, redskapene vi bruker for å holde orden på tida. Det er også navnet på regelsettene som styrer hvordan vi måler tidas gang. I Norge er det særlig den romerske kalenderen med senere revideringer som brukes, men det finnes også andre systemer som for eksempel jødisk tidsregning og islamsk tidsregning. Når man jobber med å beskrive fortida er det ofte viktig å ha oversikt over endringer i kalendersystemene, for å kunne datere presist. Et konkret eksempel er Karl XIIs død, som etter norsk tidsregning skjedde den 11. desember 1718, mens det etter svensk tidsregning var den 30. november 1718 – fordi de to landene på det tidspunktet brukte forskjellige systemer. Og det er bare datoene – årstallene finnes det også flere mulige løsninger for.

Juliansk kalender

Den julianske kalenderen har navn etter Julius Cæsar, som autoriserte den i 46 f.Kr. Selv kunne han naturligvis ikke bruke den æraen; han godkjente den i året 708 ab urbe condita, det vil si «etter byens [Romas] grunnleggelse».

Systemet baserte seg på at jorda bruker i snitt 365 ¼ dag på en omdreining rundt sola. Dermed ble det et år på 365 dager, med en skuddag hvert fjerde år. Da kalenderen ble innført hadde den gamle romerske kalenderen kommet voldsomt i ulage, og derfor måtte året 46 f.Kr. forlenges med hele 90 dager. Det ble derfor kjent som «Forvirringens år». Fra 45 f.Kr. ble kalenderen brukt slik den var ment å være. En periode ble det på grunn av en feiltolkning lagt inn et skuddår hvert tredje år. Dette henger trolig sammen med at romerne gjerne brukte inklusiv telling; når man skal telle «hvert fjerde» tar man med det foregående også. Først i 8 e.Kr. ble dette retta opp. Det var et lykketreff at det skjedde i det året, for siden den gang var det skuddår i årene som var delelig på fire.


Allerede omkring 730 regna en angelsaksisk munk ut at den julianske kalenderen hadde en feil. Forutsetninga om et år på 365 ¼ dag gi nemlig 11 minutter og 14 sekunder for mye. Det høres kanskje ikke så voldsomt ut, men etter 128 år samlet det seg opp en hel dag. Dermed var kalenderen allerede i ulage da han fant det ut, og det skulle gå mer enn åtte århundrer før det ble gjort noe med det.

Gregoriansk kalender

Det var pave Gregor XIII som i 1582 bestemte at kalenderen skulle revideres, og dermed fikk det nye systemet navnet den gregorianske kalenderen. Den sentrale endringa i systemet er at skudddagen ikke blir satt inn hvert hele hundreår, bortsett fra når årstallet er delelig på 400. Dermed var det skuddår i 2000, men ikke i 1900.

Hensikten var å rette opp feilene fra den julianske kalender, og dermed måtte man også justere datoen ved innføringa. I de områdene som aksepterte pavens befaling ble dermed dagen etter torsdag 4. oktober 1582 fredag 15. oktober 1582. Ukedagen påvirkes selvsagt ikke av en slik endring; dagenes gang ligger fast.

Danmark-Norge

Den gregorianske kalenderen ble kjent som «ny stil», mens den julianske da ble kalt «gammel stil». Den nye stilen ble ikke innført over alt med det første. Problemet var at det var nettopp paven som hadde stått i bresjen for endringa, og dermed ville man i de fleste protestantiske områder ikke være med på den. I Danmark-Norge ble den gregorianske kalenderen innført i 1700. På det tidspunktet var det nesten elleve dager forskjell på gammel og ny stil, og det ble derfor bestemt at man skulle gå rett fra søndag 18. februar 1700 til 1. mars 1700. På den måten utelot man elleve dager ettersom den julianske skuddagen, i tråd med den gregorianske kalenderens regler, også ble utelatt.

Nødvendigheten av en justering hang blant annet sammen med bruken av merkedager i landbruket. I en verden uten værmeldinger måtte man i større grad enn nå forholde seg til merkedager. Når kalenderåret var elleve dager i utakt med solåret kunne det få konsekvenser på våren og høsten. Kalenderreformen ble ikke uten videre akseptert av alle. Det var protester mot at man tok bort elleve datoer – hvor ble de så av? På den tida var det mange som følte at de hadde blitt frastjålet disse dagene. Det ble også vanskelig med helligdager, og mange steder opererte man med gammel og ny merkedag. Så sent som etter 1800 var det en del som la «gamle nyttårsdag» til 13. januar - de elleve dagene pluss den julianske skuddagen i 1800.

Sverige og Finland

I Sverige ble ikke den gregorianske kalenderen innført før i 1753. Dette gjelder også Finland, som var en del av Sverige den gang. Opprinnelig skulle man også der innføre den rundt 1700, men store nordiske krig kom i veien. Svenskene valgte opprinnelig en annen løsning enn Danmark-Norge. I stedet for å ta alt i ett jafs skulle de kutte ut skuddagen i de ti neste skuddårene, og dermed få rett kalender etter førti års tid. I 1700 gjorde de dette. Så fant de ut at de skulle vente til krigen var over med å gjøre resten av endringene, så det hele ble utsatt. I 1712 fant de ut at krigen ble mer langvarig enn forventa, og at det var uhensiktsmessig å ha en slik mellomløsning. Dermed gikk de tilbake til den rene julianske kalenderen. Dermed ble det i tillegg til den vanlige skuddagen for 1712 lagt inn en ekstra skuddag for å justere for den borttatte fra 1700. Sverige har dermed en helt unik dato: 30. februar 1712. I 1753 ble dagen etter onsdag 17. februar til torsdag 1. mars.

Konsekvensen av dette er at Sverige og Danmark-Norge hadde ulike datoer i perioden fra 1. mars 1700 til 1. mars 1753.

Omregning gjøres slik:

  • Mellom 1. mars 1700 og 30. februar 1712 (svensk dato): Legg til ti dager for gregoriansk kalender (norsk dato), eller trekk fra én dag for juliansk kalender.
  • Mellom 1. mars 1712 og 1. mars 1753: Legg til elleve dager for gregoriansk kalender (norsk dato).

Vi kan se på to konkrete eksempler:

  • Slaget ved Klissow sto etter gregoriansk datering (norsk dato) onsdag 19. juli 1702. Etter standard juliansk kalender sto det onsdag 8. juli (minus elleve dager), og etter svensk datering sto det onsdag 9. juli.
  • Karl XII døde som nevnt i innledninga den 11. desember 1718 etter gregoriansk kalender (norsk dato), og 30. november 1718 etter juliansk kalender (svensk dato).

Andre land

Det kan også være viktig å ha oversikt over når andre land innførte gregoriansk kalender. Et eksempel på dette er dersom man skal sammenholde norske og britiske kilder i perioden 1700–1752, da Norge hadde innført ny stil mens britene fortsatt brukte gammel stil. Skal man for eksempel følge et skip i norske og britiske toll- eller havnelister, er det viktig å huske å legge til tolv dager (elleve datoer som bortfalt) på den britiske datoen; ellers ser det ut til at skip kom fra før de dro, eller brukte urimelig lang tid på overfarten. Dette er også et problem i tida før innføringa av gregoriansk kalender i Norge, da flere katolske land allerede hadde innført den.

Her er noen land som vi ofte kan støte på problemet i:

  • Frankrike med Lorraine: Gikk over i desember 1582.
  • Italia: Gikk over i oktober 1582.
  • Nederland: Regionene innførte ny stil på forskjellig tid. Katolske områder endra på slutten av 1500-tallet, mens protestantiske områder først gikk over i 1700–1701.
  • Polen: I den vestlige delen av landet, med katolsk dominans, gikk de over i oktober 1582. I den russiske delen gikk de over først 21. mars 1915.
  • Portugal: Gikk over i oktober 1582.
  • Russland (Sovjetunionen): Gikk over til gregoriansk kalender 14. februar 1918.
  • Spania: Gikk over i oktober 1582.
  • Storbritannia med kolonier: Gikk over til gregoriansk kalender i 1752. Dagen etter 2. september 1752 ble 14. september 1752, og tilsvarte dermed norsk datering. I en periode etter overgangen var det vanlig å merke dokumenter datert før 14. september 1752 med «O.S.» («Old Style») og de med gregorianske datoer med «N.S.» («New Style»). De aller fleste britisk-styrte områder gikk over i 1752, inkludert dagens USA, men Irland skifta først i 1782.
  • Sveits: Kantonene styrte selv innføring av gregoriansk kalender, og prosessen strakk seg helt fra 1583 til 1812, med tidligst skifte i katolskdominerte områder.
  • Tyskland: I de tyske fyrstedømmene ble ny stil innført til forskjellig tid. De protestantiske delene av Tyskland innførte den i 1700, på samme tid som Danmark-Norge, mens katolske områder gjorde det tidligere.

Et av de siste landene som gikk over var Tyrkia, som først gjennomførte reformen offisielt den 1. januar 1927. Da hadde mange i landet brukt gregoriansk kalender uoffisielt siden 1914. Kina gikk delvis over i 1912, men de siste delene av landet gikk over først fra 1. januar 1929.

Skuddager

Skuddagen som settes inn hvert fjerde år, bortsett fra i hele hundreår som ikke er delelige på 400, fører til at februar får 29 dager i stedet for 28. Men på grunn av en romersk finurlighet er det egentlig ikke den 29. februar som er selve skuddagen, men den 24. eller 25. februar. Den gamle skikken med at kvinner kan fri på skuddårsdagen er altså egentlig ikke knytta til 29. februar, men til 24. eller 25.

Bakgrunnen er at romerne anga datoer på en annen måte enn oss. Mens vi bare har løpende tall fra første til siste dag i måneden, telte de ut fra de tre fast plasserte dagene calendas (første dag i måneden), nonas (5. dag i måneden, men 7. i måneder med 31 dager) og idus (13. dag i måneden, men 15. i måneder med 31 dager). Tellinga gikk alltid bakover; siste dag i måneden var pridie calendas (dagen før calendas). Romerne telte inklusivt, så dagen før pridie calendas var tertio calendas, tre dager før etter romersk tankegang, men to dager før slik vi helst teller.

Med et slikt system er det ikke bare å skyte inn en ekstra dag; da blir det lett forvirring. Da Cæsar autoriserte den julianske kalenderen ble det derfor bestemt at man skille legge inn en ante diem bis sextum sextum calendas martias, det vil si en andre sjette dag før den første dagen i mars. Merkelig som det kan høres ut; dette fører ikke til problemer i tellinga i det romerske systemet. I kirkelig sammenheng ble dette regna som den 24. februar, men mange regna i stedet den 25. februar som rett dato. Begge har derfor gått under navnet laupårsmesse eller laupårsdag. Etter hvert ble dette glemt, og vi gikk over til å tenke på den 29. februar som skuddårsdagen.

Æraer

Kalenderen markerer dagenes gang i året, men også årenes gang. For å holde orden på disse bruker vi æraer, og i Norge er det den kristne æra om er offisiell tidsregning.

I forbindelse med innføring av den julianske kalender i 46 f.Kr. har vi vært inne på at romerne gjerne brukte ab urbe condita, det vil si «fra byens [Romas] grunnleggelse». Den daterte de til det vi kaller 753 f.Kr.

I tillegg brukte de gjerne embetsåret til konsulene, republikkens høyeste embetsmenn, og etter hvert embetsåret til keiserne. En slik relativ datering, altså ikke et årstall, men telling fra et kjent punkt, er også brukt i norsk sammenheng. Vi kjenner den for eksempel fra runeinnskrifta på Kulisteinen, som er datert slik: «Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge». En kan også finne referanser til hvor lenge en konge hadde vært ved makta i norske kilder.

Et spesielt eksempel på slik relativ datering finner vi i juleproklamasjonen, som mange har fått med seg under midnattsmessen fra Peterskirken som vises av NRK. Der dateres Kristi fødsel på flere måter:

  • Den 25. desember (Octavo kalendas Januarii, altså åttende dag før første dag i januar).
  • I det 21. århundre etter at Abraham hadde forlatt kaldeernes Ur.
  • I det 13. århundre siden Moses førte Israels folk ut av Egypt.
  • I det tusende året etter at David ble salvet som konge.
  • I den 65. uka av Daniels profeti.
  • I den 194. olympiade.
  • I det 752. året etter Romas grunnleggelse.
  • I keiser Augustus' 42. regjeringsår.

Kristen tidsregning

Den kristne æraen ble utarbeida av munken Dionysius Exiguus i 525. Hans hovedanliggende var at han ville bort fra den diokletianske æra, eller martyræraen, som telte fra 29. august 284 da keiser Diokletian tiltrådte. Ettersom Diokletian forfulgte kristne mente Dionysius at det var uheldig å bruke hans tiltredelsesår som utgangspunkt for tidsregning. Denne æraen ble særlig brukt i øst; i vest brukte man fortsatt ab urbe condita og navnene til konsulene i Roma. Man brukte også tidsregninger basert på jordens skapelse. Et problem med dette er at Bibelen gir såpass uklare opplysninger at forskjellige personer fikk forskjellig resultat, og startåret varierte fra 5492 f.Kr. til 5509 f.Kr.

En tilbakevendende misforståelse med den kristne æra er at den begynner med år 0. Noe slikt finnes ikke i historisk sammenheng; Dionysius kjente rett og slett ikke til konseptet null og brukte der derfor ikke. Etter hans modell ble Jesus født i året 1 f.Kr; det fungerer greit fordi fødselen skjedde på slutten av året, altså nær nullpunktet. Her må det nevnes at astronomer, som har behov for å bruke tall som det er lettere å regne med, gjerne regner 1 f.Kr. som år 0 og årene videre bakover som -1, -2 og så videre. Det astronomiske -100 tilsvarer dermed 101 f.Kr. Ettersom astronomer har vært involvert i å lage kalendere, kan det noen ganger være viktig å være oppmerksom på dette. For historikere som havner på årstall før Kristus er det også verdt å merke at fordi det bare er ett år mellom 1. januar 1 f.Kr. og 1. januar 1 e.Kr., må man legge til eller trekke fra 1 når man regner ut tidsrom som krysser nullpunktet. Altså, hvis vi i 2018 får vite at noe skjedde for 2028 år siden, betyr det skjedde i 11 f.Kr. (2028-2018 =10, + 1 fordi det ikke finnes år null), og tilsvarende er perioden fra 11 f.Kr. til 2018 på 2018 år (11+2018=2029, - 1 fordi det ikke finnes noe år null).

Dionysius Exiguus traff forøvrig ikke helt da han regna ut det hele. Vi vet at Herodes den store døde 4 f.Kr., og ettersom han er nevnt ved Kristi fødsel stemmer det åpenbart ikke at han var aktiv i 1 f.Kr. Den mest nøyaktige dateringa vi kan fastslå er at Kristi fødsel fant sted omkring 6 f.Kr.

På norsk markeres denne tidsregninga med årstall før og etter Kristus (f.Kr. og e.Kr.). I dag er det også en del som bruker før og etter vår tidsregning (fvt. og evt.). Disse er ikke normert av Språkrådet. Deres hovedinnvendinger er dels at det er et tap for språket å endre det – de minner om at kirka vurderte å fjerne hedenske navn fra ukedagene, men at de faktisk ikke gjorde det, noe som fører til at vi har et språklig bindeledd tilbake til vår førkristne historie – og dels at det egentlig ikke er en inkluderende måte å regne tid på. Det er nemlig uansett Kristi fødsel som er utgangspunkt, og å definere dette som «vår tidsregning» er både eurosentrisk og upresist. I sin uttalelse om bruken av «vår tidsregning» uttalte Språkrådet at betegnelsene før og etter Kristus har eksistert så lenge at de har blitt en teologisk nøytral tidfesting av et tidspunkt, og at man ikke tar et teologisk standpunkt ved å bruke dem.

En del jøder velger å bruke begreper som før og etter vår tidsregning. Det er kjent i Tyskland, som unserer Zeitreichnung, fra midten av 1800-tallet. Begrepet er noe betent, ettersom nazimyndighetene innførte det som offisiell betegnelse fordi de ikke ville vise til Kristus – et antisemittisk og generelt antireligiøst tiltak. Det har allikevel festa seg i tysk etterkrigslitteratur. Jødisk litteratur på tysk unngår gjerne også dette begrepet, og bruker ofte der Zeitwende i stedet. Å bruke navnet Kristus i tidsangivelser er problematisk for en del, spesielt ortodokse jøder, ettersom Kristus er den greske formen for Messias. Jødene venter også på Messias, men mener at det ikke var Jesus som var «den salvede» og unngår derfor å antyde at Messias allerede har kommet.

Det er selvsagt fritt fram å benytte betegnelsene før og etter vår tidsregning, men det har blitt påpekt at det for mange vil være forvirrende ettersom de har lite utbredelse i Norge.

I eldre tekster er etter Kristus ofte erstatta av Anno Domini, det Herrens År eller liknende formuleringer.

Jødisk tidsregning

Utdypende artikkel: Jødisk tidsregning og kalender

Vi har i avsnittet om kristen tidsregning vært inne på hvordan en del jøder forholder seg til angivelser av den kristne æraen. Men det finnes også en egen jødisk tidsregning og kalender.

Tidsregninga baserer seg på jordens skapelse. Tidlige rabbinere regna ut fra kronologien i Mosebøkene ut at dette skjedde høsten 3761 f.Kr. Dermed tilsvarer år 2018 stort sett det jødiske år 5778; det er ikke fullstendig overlapp fordi også kalenderen er annerledes.

Den jødiske kalenderen er en månekalender, til forskjell fra solkalenderen som romerne baserte seg på. Den er inndelt i tolv måneder på 29 eller 30 dager. Månedsnavnene er babylonske, og ble innført etter det babylonske eksil på 500-tallet f.Kr. Det jødiske året har 354 dager, det vil si elleve dager mindre enn et normalt solår. Problemet med dette er at årstidene følger solåret. Med elleve dager flytter ting seg fort, og man ender opp med å feire høsttakkefest på våren. For å justere for dette ble det innført en skuddmåned, en trettende måned som legges til sju ganger i hver nittårsperiode.

På grunn av at månekalenderen avviker fra solkalenderen vil dermed jødiske fester havne på forskjellige datoer etter gregoriansk angivelse, men skuddmåneden sørger for at dette justerer seg over tid.

Vi har en rest av jødisk kalender i den kirkelige kalenderen, nemlig utregninga av påsken. Den baserer seg på månesykluser, og selv om den ikke stemmer helt overens med den jødiske pesach er det samme tankegang som ligger bak.

Dagene regnes fra solnedgang til solnedgang. Sabatten begynner dermed ved solnedgang fredag og varer til solnedgang lørdag. I områder med sterke variasjoner i dagens lengde, som her i Norge, justerer man dette enten ved å bruke tidspunktene fra et gitt sted eller ved å sette faste tider. I Nord-Norge ville det ellers vært umulig å bestemme start og slutt i mørketida og mens man har midnattssol.

Islamsk tidsregning

Utdypende artikkel: Islamsk tidsregning og kalender

Den islamske tidsregninga tar utgangspunkt i profeten Muhammeds hijra, utvandringa fra Mekka til Medina i det som er år 1 i kalenderen og 622 e.Kr. i kristen tidsregning. Den ble tatt i bruk allerede påp 600-tallet under kalif Umar ibn al-Khattab, som døde i 644.

Kalenderen er basert på et måneår. Det deles i tolv måneder på 29 eller 30 dager, som går fra nymåne til nymåne. Fordi dagene varer fra solnedgang til solnedgang ender man med et normalår som har 354 dager, 8 timer og 4,8 minutter.

Året er dermed omkring elleve dager kortere enn et solår. I motsetning til i den jødiske kalenderen brukes ikke skuddager eller skuddmåned. Dermed vil islamske høytider alltid komme ti eller elleve dager før fjoråets feiring. For ikke-muslimer merkes dette blant annet ved at fastemåneden ramadan kommer på forskjellig tidspunkt hvert år, og forskyves med mer enn en måned i løpet av bare tre år.

At måneåret er kortere enn solåret fører også til at man ikke uten videre kan regnes seg fram til hvilket år det er etter islamsk tidsregning. I løpet av en periode på rundt 35 år vil man få et helt års forskjell.

At dagene regnes fra solnedgang til solnedgang fører til problemer i Norge, fordi vi har svært varierende lengde på dagene. Dette påvirker bønnetider, og det er problematisk under ramadan, når man forventes å faste mens sola er oppe. Dette løses ved å enten bruke fastsatte tidspunkter, for eksempel tidspunktene for soloppgang og -nedgang i den hellige byen Mekka.

Se også

Litteratur