Fattigkasse

Fattigkasse ble etter Lov om fattigvesen av 1845 betegnelse på det kommunale utvalget som administerte kommunens forsorgsvesen (fattigkommune). Formålet med fattigkassen var å støtte fattige personer økonomisk.

I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle fattigkasser som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver. Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt, og denne bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet.

Viktige milepæler i utviklingen av omsorgen for fattige var fattiglovene av 1845, 1863 og 1900. I fattigloven av 1900 het det at enhver kunne få «det nødtøftigste til livets opphold». Den politiske felleserklæring i 1945 slo fast at fattigloven skulle forandres og at fattigkassene skulle bort. Navnet ble da endret til forsorgskontoret.

Uttrykkene «gå på fattigkassa», «komme på fattigkassa» eller «ligge på fattigkassa» henspiller på personer som er avhengige av slik understøttelse.

Kilder

• Fattigkasse i Store norske leksikon
• Fattigkasse i Det norske akademis ordbok
• Fattigvesenets utvikling på 1800-tallet - med blikk på Namdalen, Anna Erhardt, Idunn, Norsk museumstidsskrift 02/2016
• Fra fattigkasse – til trygd og arbeid med NAV, Oppland Arbeiderblad, 20. mars 2013