Forliksråd
Forliksråd, fram til 1927 kalt forlikskommisjoner, er rettsorganer med begrensa domsmyndighet. Rådene tilrettelegger for mekling i sivile saker, og kan i enklere saker også avsi dom. Alle kommuner skal ha forliksråd, eventuelt i samarbeid med nabokommuner.
Forlikskommisjonene 1795–1927
Bakgrunnen for opprettelsen av forlikskommisjoner var at man ville avlaste de andre domstolene, og gjøre prosessen med smidig. I 1795 ble de oppretta kommisjoner i de norske byene, og i 1797 fikk også landdistriktene kommisjoner. Opprinnelig hadde de ingen domsmyndighet, men de kunne mekle fram forlik – derav navnet. De fleste sivile saker måtte først innom forlikskommisjonen, og først etter behandling der kunne de stevnes for retten.
På landet ble prestegjeldene som hovedregel brukt som rettskretser for kommisjonene. De besto av to kommissærer. I byene ble de valgt av borgerne, mens de på landet ble utpekt av amtmannen. På landet måtte en av dem være en sivil embetsmann, og i svært mange tilfeller ble dette soknepresten. Embetsmannen hadde gjerne ansvaret for å føre forliksprotokollen. I byene var det byskriveren som førte protokoll. I disse skulle forlik skrives inn ordrett og signeres av partene. Dessverre er mange av protokollene tapt, ettersom de først ble avlevert i 1930-åra. De som eksisterer, finnes i statsarkivene.
Etter 1838 ble forlikskommisjonene på landet knytta til herredskommunene. I 1927 ble navnet endra til forliksråd.
Dagens forliksråd
Rådene er fortsatt knytta til kommunene, men det er adgang til å inngå samarbeid mellom kommuner om dette. Det krever 2/3 flertall i kommunestyret for å inngå samarbeid om forliksråd.
Det skal være tre medlemmer i rådet, og tre varamedlemmer. Disse velges av kommunestyret for fire år av gangen. For å være valgbar må man være norsk statsborger, ha fylt 25 år, være vederheftig og ha stemmerett i offentlige anliggender. Valget blir innberetta til statsforvalteren. Etter lovlighetskontroll er det statsforvalteren som formelt oppnevner medlemmene. Forliksrådet har faste møtedager, og medlemmene mottar godtgjørelse fra staten.
Politi- og lensmannsetaten fungerer som sekretariat for forliksrådene.
Meklingsplikt
Meklingsplikten som ble innført i 1795/1797 gjelder i stor grad fortsatt. Dette betyr at de fleste sivile saker må innom et forliksråd før man kan ta ut stevning til domstolsbehandling. Dette reguleres av tvisteloven av 2005. Fram til denne loven trådte i kraft var forliksrådene definert som domstoler, men de ble med tvisteloven endra til meklingsinstitusjoner med begrensa domsmyndighet.
Det finnes noen unntak fra meklingsplikten. Saker som gjelder beløp på over 200 000 kroner der begge parter har hatt advokatbistand, og saker som er realitetsbehandla i klage- eller reklamasjonsnemnd, trenger ikke å gå gjennom forliksrådet, men kan behandles der dersom det er det mest hensiktsmessige for partene. Ekteskaps- og farskapssaker, saker mellom privatperson og stat eller kommune samt patent-, varemerke eller mønstersaker skal ikke behandles i forliksråd. Oppsigelses- og avskjeddsaker i arbeidslivet skal heller ikke behandles i forliksråd.
Dom i forliksrådet
I de fleste tilfeller blir forhandlingene i forliksrådet avslutte dersom det ikke kommer til et forlik. Den må da eventuelt tas videre oppover i rettssystemet. Men i noen tilfeller kan forliksrådet velge å dømme i saken. Adgangen til å gjøre dette er angitt i tvisteloven av 2005. Enkelt sagt er det i mindre og forholdsvis ukompliserte saker at forliksrådet kan dømme; dersom saken er for komplisert eller for dårlig opplyst, skal det ikke dømmes selv om man ut fra sakens natur kunne ha gjort det. Et typisk eksempel på saker der forliksrådet dømmer er inkassosaker der man ikke får et forlik, men saken er helt åpenbar for rådet. Dette skjer ikke minst når en av partene unnlater å møte opp.
Dom fra forliksråd kan overprøves ved at man stevner saken inn for tingretten.
Kilder og litteratur
- Forlikskommisjon i Norsk historisk leksikon.
- Forliksråd i Store norske leksikon.
- Forliksråd på Wikipedia på bokmål og riksmål.