Geologien i Harstadområdet
Geologien i Harstadområdet....[her trengs en leksikalsk ingress]
Geologisk utvikling
Berggrunnen på fastlandet i Troms består hovedsakelig av bergarter som ble dannet for 500 – 420 millioner år siden, de såkalte kaledonske dekkebergartene. Men i grensetraktene mot Sverige og Finland og på øyene langs kysten av Troms finner vi betydelig eldre bergarter. Disse bergartene tilhører det vi kaller det prekambriske grunnfjellet.
I Harstadområdet finner vi mye spennenes geologi og også her strekker de seg tilbake til prekambrium. De eldste bergartene i Harstadområdet har en alder på rundt 1,5 til 2,5 milliarder år. De består hovedsakelig av granitt og gneis samt en rekke andre bergarter. Over grunnfjellet ligger de kaledonske dekkebergartene. Harstad by ligger på lag av disse kaledonske bergartene.
Bergartene som danner lagrekken i den kaledoniske fjellkjeden, begynte å bli avsatt for ca. 600 millioner år siden i Iapetushavet. Dette var et hav som eksisterte i de neoproterozoiske og paleozoiske epoker av den geologiske tidsskala (for 600 til 400 millioner år siden), figur 1. Iapetushavet lå på den sørlige halvkule, mellom paleokontinentene Laurentia (Grønland-Amerika) og Baltika (Skandinavia). Dette havet begynte å lukke seg som følge av at disse kontinentene etter hvert begynte å bevege seg mot hverandre. Dette førte til at bergartene ble skjøvet sammen i det som kalles den kaledonske fjellkjeden. Resultatet av denne fjellkjedefoldingen i Troms og Nordland, hvor bergartene ble skjøvet over hverandre samtidig som de i varierende grad ble utsatt for store trykk og temperaturer som omvandlet bergartene (metamorfose), var en vertikal delt rekke av skyvedekker bestående av både grunnfjellsbergarter og metamorfe kambrosilurbergarter. Disse dekkene er tynne i forhold i forhold til sin utstrekning, de er langtransporterte mot sydøst oppå det Fennoskandiske skjold. De er inndelt i undre til øverste dekkeserier. De stedegne avsetningsbergartene og de undre og midtre dekkeseriene er avsatt på og har sin opprinnelse i det Fennoskandiske skjold. Mesteparten av de øvre og øverste dekkeseriene stammer utenfra (Grønland). Figur 2 og 3.
Dyre og planterester, som det må ha vært store mengder av i den sedimentære delen av den kaledonske lagrekken, ble ødelagt da bergartene ble omvandlet under stort trykk og temperatur. Fossiler finner en derfor nesten ikke, og en detaljert aldersbestemmelse av skifrene og kalksteinene lar seg derfor ikke gjennomføre. Bare ved å korrelere med lagrekken i områder hvor metamorfosen har vært mindre intens, eller med områder som ligger utenfor skyve- og foldesonen, er det mulig å si noe om alderen på bergartene. Som eksempel kan et lag som finnes i Harstad sentrum og utover på Trondenes, Harstadkonglomeratet, følges opp mot Tromsø-Lyngenområdet. Her kalles tilsvarende nivå for Balsfjordgruppen. I den er det funnet koraller som viser at alderen er tidlig silur 440 – 430 millioner år.
Etter at den kaledonske fjellkjededannelsen tok slutt for ca. 405 millioner år siden i devon tid, har Norge og Grønland periodevis beveget seg fra hverandre figur 4. De største skorpebevegelsene foregikk i devon/karbon, perm/trias, jura/tidlig kritt og tertiær tid. I disse periodene ble store normalforkastninger dannet både på land og på kontinental sokkelen. Forkastningene skapte topografi og rom for avsetning av sedimentære bergarter slik som sandsteiner, leirsteiner og organiskrike skifere/kull. Det meste av oljen og gassen som tas opp fra den norske kontinentalsokkelen stammer fra bergarter av jura alder. Bergarter av samme alder finnes på land på nordøst siden av Andøya i Ramsåfeltet.
I tertiær tid, for rundt 55 millioner år siden, begynte Norge og Grønland å bevege seg fra hverandre med mye større hastighet, og Atlanterhavet med havbunnsskorpe ble dannet.
Denne hendelsen hadde stor betydning for landskapet rundt Harstad ved at fastlandet ble hevet. Hevingen gav høydeområder og fjell med tilhørende elveløp og daler. Enkelte normalforkastninger både på sokkelen og på land ble reaktivert i denne perioden.
I sen tertiær og i kvartær tid ble det kaldere klima. Dette medførte flere episoder med istid og stor nedsliping av landskapet som følge av brebevegelser. Spesielt den siste istiden har vært viktig for landskapsformene vi i dag ser rundt oss.
Kartleggingshistorie
Karl Pettersen utførte den første systematiske kartlegging av hele Troms. I 1887 publiserte han et geologisk kart i 1:200 000 over «Fjord og sundstrøgene» i Troms. Han kartla urfjellets gneiser og granitter og kambrosilurlagrekken. Et fullstendig kar over hele Troms i farger ble utgitt i 1891, et år etter hans død.
Den første mer detaljerte og systematiske kartleggingen i Hinnøya – Ofotenområdet startet med Thorolf Vogts kartlegging i mellomkrigstiden. Han kartla fastlandsområdet i Ofoten og Rolla ganske nøyaktig på håndfargede kart, mens kartleggingen av Hinnøya var av mer rekognoserende art. En ny kartlegging av dette området ble gjennomført av Magne Gustavsen ved Norges geologiske Undersøkelser (NGU) samtidig med de tilstøtende områder på kartblad Ofoten i 1: 100 000. Andørja ble revidert av Gustavsen i 1960, mens Grytøya, Bjarkøy og omkringliggende øyer ble kartlagt for NGU av Per Bøe i 1970, figur 5. Frem mot 1980 kartla John. M. Bartley relasjonene mellom grunnfjellet og de kaledonske bergartene i østlige del av Hinnøya. Under dette kartleggingsarbeidet i området, mellom Harstad og Tjeldsundet, viste deg seg at området i større grad enn tidligere antatt er gjennomsatt av postkaledonske normalforkastninger og med blokkene nedforkastet mor nordvest. Denne aktiviteten antas å være av mesozoisk alder og det er naturlig å knytte disse forkastningene med strekning og blokkforkastningen som forgikk mellom Norge og Grønland i øvre jura. Denne aktiviteten preger i stor grad dagens landskap rundt Harstad figur 6 hvor åsene kan tolkes som roterte forksastningsblokker.
Noen av bergartene rundt Harstad
Mesteparten av Hinnøya består som nevnt av grunnfjellsbergarter, mest granitt og granittisk gneis figur 7.
Bjarkøy samt mesteparten av Grytøy, det meste av Kjeøy og litt av Sandsøy består også av grunnfjell. Granitt er dominerende, men i de vestlige deler av Grytøya og Bjarkøy finner vi gabbroide og amfibolittiske bergarter, ofte intrudert av dioritt eller granitt. Geologien her er kompleks og venter enda på detaljert kartlegging.
Resten av Hinnøya og småøyene vest for Vågsfjorden består av omdannede sedimentære kambrosilurbergarter og assosierte eruptivbergarter, for en stor del av samme type som på østsiden av Vågsfjorden. Lagrekkene på begge sider av Vågsfjorden kan likevel ikke korreleres direkte. Dette skyldes dels en stor forkastning langs fjorden, dels at området på vestsiden tektonisk sett er betydelig mer komplisert enn hva tilfelle er på østsiden.
Konglomerat og konglomeratisk kalkglimmerskifer
Harstad byområde og Trondeneshalvøya er preget av konglomeratiske lag, figur 8. Dels er disse utviklet som en kalkglimmerskifer med spredte boller av forskjellige bergartstyper (diamiktitt), dels som et mer tettpakket «normalt» konglomerat. Den sistnevnte type dominerer i de nedre byområder i Harstad. Det veksler imidlertid sterkt i utseende og sammensetning. De vanligste bolletyper er kvartsitt, granodioritt og rødlig granitt. Granittbollene skriver seg antagelig fra det fennoskandiske grunnfjellet, mens de andre bolletypene består av bergarter som er vanlig i den kaledonske lagrekken. Boller av marmor er relativt sjeldne, også rosa fargebåndet marmor. I bergknausen bak statuen av general Fleischer i Generalhagen, hvor harstadkonglomeratet er blottet, kan en se et par slike fine rosa marmorboller.
I åsene vest for byen, Harstadåsen, Samaåsen og Kjelhusåsen er konglomeratet utviklet mer som en kalkspatholdig glimmerskifer med spredte boller. Det samme er tilfelle på Trondenes. Bollene er ofte av granittisk type, men andre bergarter forekommer også sporadisk, særlig lyse eruptivbergarter og kvartsitt. Særlig i byområdet i byområdet er deformasjonen av konglomeratet sterk og bollene har stedvis form som lange staver eller utvalsede linser. Litologien og muligens lithifiseringen av bollemateriale før avsetning ser også ut til å innvirke på hvor flattrykt den enkelte bolle blir.
Hva slags avsetningsmilø er konglomeratet og den konglomeratiske skiferen avsatt i? Lite er skrevet om dette. Glasiale forhold foreslått. Ikke vært nediset i området ved avsetning av Harstadkonglomeratet.
Harstadkonglomeratet tolkes å være avsatt under en tidlig foldefase i dannelsen av den kaledonske fjellkjede. Da Grønland og Fennoskandia beveget seg mor hverandre ble det plassproblemer. Det oppstod subduksjonssoner og dannelse av øybuer med fjellrekker. Smeltemasse ble avsatt under vann og fjellrekken ble erodert. Det kan ha blitt dannet sokkelområdet som kan ha blitt ustabile og rast ut med avsetning av massestrømsavsetninger. Slike avsetninger kan ha en veldig kaotisk organisering med boller av mange slag avsatt i en finkornet matrix.
I Harstad ligger Harstadkonglomeratet over en tonalitt – Ruggevikatonalitten, mens tilsvarenede lagekkefølge i Lyngen er Balsfjordgruppen og Lyngen gabbroen. 440 – 430 millioner år. Tidlig silur.
Harstadkonglomeratet er en viktig ledehorisont og hjelper til med å fortelle forkastningenes historie i området rundt Harstad.
Granatglimmerskifer
Granatglimmerskifer forekommer i flere nivåer og varianter i Harstadområdet, spesielt i midtre og sørøstlige del av Hinnøya. I Fauskevågområdet finnes en sone med veldig store og fine granater. Her har det vært en del uttak fra amatørgeologer som har skapt konflikter med grunneiere.
Innerst i Fauskevågen kan en finne fine, løse granater i fjæra og det helt lovlig. Disse almadingranatene er populære samleobjekter. Granatene er rødbrune og har krystallform med tolv kanter.
Den vanlige granatglimmerskiferen som opptrer i nesten alle deler av det østlige Hinnøyaområdet er en småfoldet, nokså hard bergart som har en tendens til å stå opp i terrenget. Dette gjelder fjellpartier som Middagsfjell, Hindsteinen og Sørvikfjellet samt halvøya øst for Kilbotn.
Marmor
Marmor er en metamorf kalkstein. Kalkspatmarmor spiller en stor rolle i Harstadområdet berggrunn. Stort sett dreier det seg om grå marmortyper, eventuelt lit båndet i varianter av grått. Det karakteristiske rosa fargebåndet i marmoren som en for eksempel kan se i Evenes- Evenskjerområdet er hittil ikke funnet i Harstad bys nærområde med unntak av boller i Harstadkonglomeratet. Dolomittmarmor er også relativt sjelden rundt selve Harstad. Et litt større felt finnes på Ringberget på nordvestsiden av Trondenes.
Løsmassedekket
Til tross for at Nord-Norge har vært utsatt for kraftig erosjon de siste to millioner år finnes det stedvis et tykt dekke med løse masser. Dette dekket er bragt på plass enten direkte av siste innlandsis som for eksempel morene eller av rennende vann i forbindelse med nedsmeltingen av den store innlandsisen ved slutten av siste istid. For 18-20 000 år siden stod innlandsisen helt ut til kanten av kontinentalsokkelen. På grunn av et nytt og varmere klima begynte en 10-12 000 år lang periode med ned og tilbake smelting av ismassene. Under denne prosessen gjorde isfronten flere stans og mindre fremstøt som i dag kan sees som endemorener i landskapet.
Eldre havnivåer
I Nord-Norge kan en mange steder finne klare spor etter eldre, høyereliggende havnivåer. Funn av skjell i løsmassedekket og klare strandlinjer er beviser på at havet har stått høyere. Under vekten av de svære ismassene ble landet under istiden presset ned, mer i grensestrøkene enn i kyststrøkene på grunn av variasjonen i is tykkelsen. Da ismassene hadde forvunnet fra Nord-Norge var det enda mye igjen av landhevingen. Havet dekket da et stort område av lavlandet langs øyene, fjordene, sundene og i dalene. På Trondenes stod havet 50 meter høyere enn dagens havnivå ved slutten av siste istid og en kan mange steder finn skjell og skjellfragmenter i løse masser her.
Kilder og litteratur
- Førsteutkastet til denne artikkelen er skrevet av Peter Midbø.