Kjeldearkiv:Fra Foseidhjørnet til Måsasvingen (Skedsmo)

Fra Foseidhjørnet til Måsasvingen (Skedsmo)
Kjeldeinformasjon
Navn:	Trygve Amundsen
Født:	1903
Sted:	Lillestrøm
Tidsrom:	Første halvdel av 1900-tallet
Nedtegnet:	1975
Nedtegnet av:	Intervju i Skedsmosokningen, menighetsbladet i Skedsmo menighet, nr. 2 1975. Trykt i Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. 1976.
Beskrivelse:	Oppvekst i Lillestrøm i første halvdel av 1900.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Tidligere ordfører i Skedsmo, Trygve Amundsen, er ekte lillestrømling, født og oppvokst på stedet. Far hans, Adolf Amundsen, tilhørte den første generasjon av lillestrømlinger som ble født i 1870-årene. Han ble siden sagmester og ordfører, og i kjeldearkivet finnes et kåseri som han holdt i radioen i 1934. Der forteller han om hvordan sagbruksarbeiderens hverdag artet seg. I dette intervjuet skal vi høre litt om hvordan det var å vokse opp i «Flisbyen» som Lillestrøm ble kalt på grunn av de store flishaugene som lå langs elva.

- Jeg gikk de første skoleårene på Bruksskolen, men flyttet siden over på Almueskolen fordi far min sluttet på saga.

- Var det noen konkurranse mellom de to skolene som lå like ved hverandre i Kirkegata?

- Nei, det var ikke det for Bruksskolen var så mye større, så det var liksom hovedskolen.

- Hvordan var forholdene på Bruksskolen?

- Det var ikke innlagt vann eller kloakk på den tida, så det sto ei vannbøtte med øse i hvert klasserom, og den drakk elevene av. Det ble ikke vasket hver dag slik som nå, men de feide en gang imellom. Verst var det nok med det lange uthuset mot Voldgata, for der var det 10-12 utedoer på rad, så det kunne lukte temmelig ille av renna som gikk langs gata.

- Kan du si litt om hvordan det så ut på Lillestrøm?

- Da får vi begynne med området rundt skolen, sier Amundsen. Bruksskolen lå ved siden av bedehuset, på den tomta hvor Telegrafverkets nybygg står. På den andre sida av Kirkegata sto lærerboligen som er politistasjon i dag. To hus lenger ned i gata lå Almueskolen eller Kirkegaten skole, som den egentlig het. Mellom skolen og lærerboligen lå villaen til doktor Bjurstedt, og alle disse tre husene står fremdeles. (De utgjør nå Gamle Lillestrøm.)

I lærerboligen bodde lærerne ved Bruksskolen, og helt på toppen holdt presten Thormodsæther til.

Utenfor doktorboligen, ut mot stasjonen, lå «Doktordammen». Storgata stoppet i svingen. Der fortsatte Stasjonsbakken opp langs kanten på dammen, og derfra gikk det ei bru over sporene. Det var før den nye stasjonsbygningen ble bygd.

Ved bussholdeplassen var det bare et stort jorde son ble kalt for Pedersjordet etter kjøpmann Pedersen, som hadde forretning i det store huset ved brua, som nettopp er revet.

Der hvor parkeringsplassen ved bensinstasjonen er nå, sto det ei bjørk som hadde tre stammer. Det er forresten synd at dette merkelige treet ikke ble fredet.

- Hvilke andre veier var det i din barndom, bortsett fra Storgata?

- Fra Rælingsbrua gikk Brugata bort til Brandvoldgata. På tvers av den gikk Voldgata, Torvgata og Nittedalsgata. Den siste stanset ved Selboesgata, og undergangen ved jernbanen i andre enden eksisterte heller ikke.

Utenfor dette området var det bare måsa, helt til vi kom til Volla hvor det var en del hus. Det var også i Furuskogen mellom Sigurdsgate og Kongsvingerbanen. Mellom de to jernbanelinjene var det litt bebyggelse langs Sørumsgata, og det området kalte vi for "Skrevet". Det er ikke noe pent navn, smiler Amundsen, men det er jo jernbanen som skrever!

-Det måtte vare rart med all denne måsan?

-Tja, svarer Amundsen, men den kunne brukes til mye den! Jeg husker godt at det var skøytebane omtrent der hvor Vollaskolen og parken ligger nå. Der hvor banen skulle være, ble det gravd et spatak ned i måsan, og så fylte man vann i forsenkningen. Det ble en alle tiders bane, og der gikk blant annet Sigurd Mathisen, bror til Oscar. Andre kjente navn den gangen var Bjarne Frang og selvsagt Lillestrøms egne, Toverud-gutta, som het Hagen og Kasper til fornavn.

Og hva brukte dere måsan til om sommeren?

Vi lekte mye der, men det var en farlig lekeplass. Måsan var nemlig drenert, ikke i vanlig forstand, men det gikk to djupe renner over den. Den var der hvor Skedsmogata er nå, og den andre gikk høyere opp. Disse var fylt med vann så det var ikke særlig bra å falle ned i dem.

Men det var flere grøfter. Der hvor meieriet, trygdekassa og de andre husene rundt ligger i dag, var det en stor torvstrøfabrikk som hadde trallespor utover Måsan. Torva ble gravd ut i en meters dybde, og en halv meters bredde hvert år til hele teigen var utgravd. Vannet sto høyt i disse dikene, og særlig under flommen om våren.

Så forklarer Amundsen hvordan torva ble behandlet. Torvstrøfabrikken var en stor bedrift med mange arbeidere, og Amundsen jobbet der selv som gutt. Han kuttet bl.a. ståltråder som ble brukt til ballene. Torvballene ble først lagt i trerammer, så ble de presset, og til slutt ble ståltråden surret rundt.

Amundsen husker godt hvordan arbeidet ble utført, og for å vise det enda klarere, tegner han raske skisser av tingene han beskriver. Det er ikke tvil om at han har godt grep på tegneblyanten, og han fortsetter med illustrere under resten av samtalen.

- En annen fabrikk som bør nevnes, fortsetter Amundsen, er garveriet som lå der hvor "Forbruker'n" er nå. ( Rema holder tl der i dag.) Der sto det noen svære kar med bark og syre som huden ble lagt i. Denne barken ble stadig fornyet, og den gamle ble bare kastet. Den brukte vi som underlag på fotballbanen ute på måsan. Vi måtte flytte banen lenger og lenger ut etter hvert som bebyggelsen utvidet seg, for naboene klagde bestandig.

- Så dere spilte fotball den gangen også?

- Om vi gjorde! Det var flere gutteklubber og en for ungdommen, som het Rask, i min tidligste barndom. Den ble siden til LSK. Det var bane på Tærudløkka som ligger i nærheten av sykehuset. I dag har jernbanen spor for oppstilling av vogner på den gamle plassen. (Bolighus i dag.)

Ble det drevet annen form for idrett?

Jeg husker at det ble løpt 100 meter sprint på Gamletorget en gang jeg var smågutt. Det var forresten første gangen jeg så piggsko. Men fri-idretten slo ikke så veldig godt an den gangen. De to beste var faktisk fra Strømmen, og de het Smith og Amb. Men siden fikk vi jo både Lillestrøm Turn- og Idrettsforening og fri-idrettsklubben Minerva.

- Tilbake til Måsan. Det måtte vel være fristende å lekekrige ute i de lange skyttergravene?

- Ja, det er det klart vi gjorde, smiler Amundsen og rister litt oppgitt på hodet. Det kunne gå hardt for seg, og de minste bar pukkstein til de største som kasta. Oppgavene ble i grunnen riktig fordelt.

- Kanskje vi skal vende tilbake til litt mer fredelige emner. Hvordan så det ut i gatene?

- Det var ikke gravd skikkelig kloakk i min barndom, så avfallsvannet rant i veigrøftene. Derfor var det alltid vann i disse, og det gikk ei klopp inn til husene. Det var ikke kjeller på husene, så de sto på stolper som gikk gjennom måsan og ned til leira.

Den første kloakkledningen ble gravd så vidt jeg husker, under lock-outen i 1911. Først i tjueåra ble det forbudt å bygge hus uten at det var ordnet med vann og kloakk. Det gjaldt bl.a. for bebyggelsen ved Kjerulfsgate hvor Amundsen selv har bygd et koselig hus.

Jeg husker godt at Nittedalsgata ble anlagt fra Storgata til Selboes gata. Det ble lagt lange bakhon på tvers og leire oppå. Da trematerialet råtnet, sank veien, mens plankene stakk opp på hver side.

I «Flisgangen» mellom Torvgata og Voldgata, like ved Selboegården som ble bygd av Selboe på Kjeller gård, kastet de bare på flis, og derav navnet.

En annen ting jeg minnes fra barndommen, er snøplogkjøringa med 6-8 hester foran plogen. Det var bøndene som hadde ansvaret for snøryddinga, og plogen sto ved Måsasvingen. Det var virkelig hestekrefter i sving når hestene kom travende med den brede plogen som tok hele veibredden. Mannfolka satt bakpå og forsøkte å trykke plogen helt ned til bakken, og det gjaldt å komme seg unna i en fart.

- Kan du fortelle litt om husene i Lillestrøm?

- Det var en del arbeiderboliger, svarer Amundsen, og han forsikrer stadig at han synes det er morsomt å snakke om gamle dager, og det beroliger en som graver og spør i det uendelige!

Vi kan begynne med Danskeboligene i Solheimsgata. De gule trehusene nede ved meieriet tilhørte Torvstrøfabrikken. Navnet tyder på at de ble satt opp i forbindelse med noen dansker som kom for å arbeide på fabrikken.

I Fabrikkgata på Nesa står det en stor murbygning som ble kalt for Ekebergboligen. Mest kjent er vel «Boligen» i Brandvoldgata som er revet nå. Det var en stor trebygning som var bygd i vinkel, slik at det ble et tun foran den. Trappene gikk utvendig, og de førte opp til en veranda som gikk langs hele huset i hver etasje. Herfra var det dører inn til leilighetene som var på ett rom og kjøkken. Der kunne det bo opp til 10-12 mennesker.

Ja, du har vel hørt om familiefaren i «Boligen» som sloss så en kveld med å få lagt unga. Da endelig alle hadde sovnet, kom naboen som lette etter en av sønnene sine. «Kanskje han er hos meg», sa den første, «for det var ein som itte ville legga seg i kvæll».

Det var ikke bare store arbeiderboliger. I krysset Voldgata-Nittedalsgata står det fremdeles en liten bygning med inngang på begge kortsidene. Det var Lillestrøm Dampsag og HøvIeri som hadde fire stykker som lå etter hverandre i Voldgata. Disse husene er revet nå.) De fleste arbeiderne slo seg ikke til ro i disse boligene. Selv om lønna var liten og arbeidet usikkert, greide de fleste å få bygget seg eget hus. De flyttet inn før det ble ferdig. Innredningen og panelingene kom litt etter litt, og det var sjelden vinduer i annen etasje de første årene. Men etter noen år satt de som gjeldfrie huseiere.

- Nå har vi ikke snakket så mye om sagbrukene, for de blir omtalt andre steder. Men de spilte selvfølgelig en stor rolle i din barndom?

- Det gjorde de, svarer Amundsen og tegner samtidig matspannet som barna brukte når de gikk til faren med mat. Det var to etasjer i spannet, og suppa lå nederst og middagsmaten øverst. Rundt spannet spente de ei reim som de bar i.

De store maskinhusene med dampkjelen var forresten litt av et syn. Det var en maskinist og en fyrbøter som holdt dampmaskinen i gang, og fra maskinhuset gikk hovedreima over til saghuset hvor den forgreinet seg i flere mindre reimer rundt til de forskjellige sagene. Disse gikk svært fort, og de var dårlig beskyttet. Det hendte ofte at vi krøp mellom reimene for å sanke bordbiter som vi brukte til ved! Det var selvsagt livsfarlig, men det var arbeidet på sagene også. Det var helt vanlig at arbeiderne fikk kuttet fingrene.

- De fleste jobbet vel på saga?

- Ja, det var det vanlige, men jeg husker at kommunen ansatte to arbeidere. Den ene het Winther, og da kalte vi selvsagt den andre for «Sommer’n»! De skulle blant annet tenne lyktene på Foseidhjørnet hver kveld. Det var jo ikke elektrisk lys den gangen.

- Hvor gikk dere på ski om vinteren?

- Vi sto på ski i bakkene ved Lillestrøm gård. Der lå Vælven, Gryta og Rudsbergbakken. På Sørumsida ble Vesleenga mye brukt. Det var en god øvelsesbakke, men nå er den bygd ut. Det er der Floraveien går. Litt lenger bort lå Nordbakken, eller "Prærien" som vi kaller stedet i dag.

Skia var som regel av furutre, og de kjøpte vi på Vestby skifabrikk på Strømmen. Flask-ski var billigst, men de fliset seg fort opp. Kant-ski var mye bedre, og dere forstår kanskje at materialet var skåret forskjellig. Flasken er den brede sida på planken.

Til skibindinger brukte vi en slags bambus som vi kalte for rørpisk, pluss klyper og reimer foran. Rørpisken røyk lett, men vi hadde ikke noe bedre. Vi gikk på tønnestaver også, og det var i grunnen datidens stubbski!

Vi hadde skøyter med tresåler og sagblad som skøytejern. Det er utrolig hva man kunne få til selv med enkle midler.

- Vi har fått høre mye om livet på Lillestrøm, og det er tydelig at det er mye som er forandret. Hvordan synes du det var å vokse opp her?

- Det høres kanskje litt fattigslig ut slik som forholdene er blitt beskrevet, men jeg kan forsikre at det var veldig fint å bo her. Ikke minst fordi det var jevne forhold. Vi delte det vi hadde så godt vi kunne, og det var aldri noen konkurranse om hvem som hadde det finest. Det var sunne forhold på den måten.

- Dette samholdet måtte vel føre til en del foreningsvirksomhet?

- Ja, det har alltid vært mange foreninger i Lillestrøm. Eldst er indremisjonsforeningen som bygde bedehus i 1876. På samme tid ble «Ynglingeforeningen», den kristne ungdomsforeningen, stiftet. Losje Concordia er ikke så mye yngre, og det har vært en rekke andre foreninger også. Bedehuset er det eldste forsamlingshuset, og det ble brukt som kirke til den nye ble bygd. Derfor blir gata kalt for Kirkegata. Jeg ble konfirmert i 1917, og jeg har et bilde av oss som er tatt på trappa til bedehuset.

Trygve Amundsen var med på å stifte ungdomslaget Peer Gynt i Losje Concordia. Han har også vært svært aktiv i Lillestrøm Turn og Idrettsforening. Vi er nå kommet til et punkt som er alt for omfattende til å omtales her.

Amundsen finner fram et eksemplar av en gammel avis som heter «Markedsblåsa». Den ble lagd i forbindelse med Lillestrømsrevyen «Fra Foseidhjørnet til Måsasvingen» i 1920. Krysset Voldgata/Storgata ble kalt for Foseidhjørnet etter kjøpmann Foseid som drev forretning på hjørnet. Storgata hadde en fin bjørkeallé som startet der bebyggelsen sluttet og fortsatte over Måsan til Fetveien. I passende avstand var det små hvileplasser med benker, og revyen tok for seg noe av det som kunne hende langs denne idylliske veien.

- Det var Lillestrøm Turn og Idrettsforeninga som spilte revyen, og de holdt til på Folkets Hus. Minerva og Sportsklubben satte også opp revyer, og de spilte på Konservativen. Det var et gammelt forsamlingshus som lå der hvor Carlton-bygget står nå. Det lå litt inn for Storgata, og det var hage rundt hvor det var friluftservering. Huset brant ned under krigen.

"Markedsblåsa" ble redigert av redaktør Tomskalle sammen med medarbeiderne Smygen og Sniken. Vi kan røpe at redaktørens egentlige navn var Trvgve Amundsen, og han var også med på å skrive revyene som turnforeningen lagde. I avisen står det flere viser om Lillestrøm, og disse ble også sunget i revyen. De tok for seg aktuelle hendelser og var veldig populære. En gang spilte de inn 3000 kr. på en revy, kan Amundsen fortelle, og det var mye penger i 20-åra.

Nå dukker viser og sketsjer fram i hukommelsen, men vi kan ikke gjengi alt dette stoffet her. Det er sikkert mange i Lillestrøm som husker disse revyene, og det var kanskje en idé å sette dem opp på nytt?

Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida.