Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Språk, klær og normer (Erik Skaudal)

Oppvekst på Sinsen - Språk, klær og normer

av Erik Skaudal.

Hvordan vi snakket var sjelden noe tema, bortsett fra opplevelsen av å bli pådyttet såkalt ”riktig” og ”pent” språk. Det ble en artig påminnelse da jeg leste Tove Nilsens Søndagsengler og fulgte debatten i avisene om dette virkelig ga et riktig bilde av talespråk blant unger på østkanten (for hennes vedkommende Bøler) rundt 1960. Jeg testet det mot min egen hukommelse og fant at språket i boka i det alt vesentlige samsvarte med hva jeg husket fra Sinsen, og at det som avvek i boka trolig var knyttet til reelle variasjoner. En kort gjennomgang av typiske ”måltegn” som jeg oppfattet dem:

• Trykk på første stavelse i uttalen var ganske gjennomført (’bannan, ’kuppong etc.). Det sies at det er på vei ut nå også på østkanten, noe som virker litt pussig.

• Tjukk ”l” der det ellers er vanlig i østlandsdialekter (”sola”, ”kula”), i en viss grad også for ”rd”. ”gjælet” for gjerdet, ”jolet” for jordet – men i disse tilfellene kunne det nok variere mellom personer og slik at noen vekslet mellom å bruke det ene og det andre.

• forenklinger av type: ”sko-orn” for skolen. Også slik at vi gjerne rasjonaliserte bort en stavelse i lengre ord, særlig fremmedord (’geggrafi, ’mattmatikk)

• Stort sett hunkjønn i substantiver som kan ha begge kjønn: gata, sola, saksa, buksa etc.

• –a i flertall av substantiver av intetkjønn: barna, husa, trea, altså som i nynorsk. At vi også hadde det i overveiende grad for flertall av substantiv som er entydig hankjønn: gutta, menna, benka, har ingen parallell i skriftspråk og er i ettertid ganske interessant.. Men hunkjønnsbøying i substantiv som kan ha begge kjønn (og hvor a-endelser kan føre til forveksling med bestemt form entall): jentene, klokkene…

• –a i – a/-et-verb: kasta, handla.

• stort innslag av -i i partisipp av sterke verb: finni, hivi, synki, ryki, detti

• stort sett diftonger i ord hvor det i ”penspråk” er enkeltvokaler og diftonger i mer folkelige mål: ei for e (bleik, dreiv), øy for ø (brøyt, skjøyt), ju for y (tjukk, ljuge), men vekslende der hvor det i mange dialekter er au for a – vi sa ”løs” og aldri ”laus”. En artig nyanse var at man var blaut (våt) på beina, mens det alltid het ”bløt” når det skulle betegne noe mykt (eller en flau vits..)

• visse, men svært få, innslag av kløyvd infinitiv, og ikke gjennomført: ”værra” og ”være”, det samme med ”komma” og ”komme”, og ”eta”/”ete” (men alltid ”ete” i transitiv bruk, som ”ete middag”).

• noen ord kunne ha en dialektform parallelt med ”normalformen” gjemme/gjømme (men tror aldri jeg har hørt ”glømme” for ”glemme”)

• Typisk var sammentrekninger i kjent Oslo-stil. Et enkelt og typisk eksempel er ”Sk’ruvæme?” (Skal du være med?). Et par eksempler med mer poetisk schwung: Trudderuderantann ? (Trodde du det rant av den?) Skrumafårusa? (Hvor mye skulle de ha for huset, da?)

De folkelige utgavene særlig av navn kunne direkte føre til uforståeligheter og misforståelser når de voksne uttalte dem i ”penspråk» Jeg skjønte ikke hva hun mente da moren til en kamerat spurte om vi skulle på Delenengen – det var jo ikke lett å begripe at det var det samme som Dælenga hvor vi gikk når det var snakk om spidvæj. Det nærliggende Torshov lød også fremmed når noen uttalte det rett frem – det het selvfølgelig Toschævvv.

På den annen side var det en rekke former i radikalt bokmål som var helt ukjente i vårt talespråk, og som også virket fremmede når de sto i lærebøkene. Det gjaldt ord med basis i nynorsk som kjensle, røynsle, etc., også ord som brukes i østnorsk (som botn, vatn, og sammensetninger med – vass), og altså diftonger med ”au”. Når det i historiebøkene om et mindre eksemplarisk element i en nordisk kongerekke kunne hete at «Han var en kjenslelaus mann som ikke ville tåle noen slags folkerørsler” oppfattet vi det som nokså parodisk. Uten å gå inn på diskusjonen om årsaken, oppfattet vi nok moderat bokmål (og kanskje til dels riksmål) som mer naturlig å bruke i skrift, selv om talemålet nok lå nærmere det radikale…

Den nye tellemåten hadde overhodet ikke gjennomslag. Utover tradisjon kan det ha med rytme å gjøre. Og tempo når vi skulle telle raskt og rasjonelt i forbindelse med for eksempel gjemsel: Entræ, tottræ, tretræ. (enogtredve, toogtredve, treogtredve)

Samtidig var det et visst press hjemme for å ”snakke pent”. I ettertid synes det pussig særlig med en mor med nokså proletær bakgrunn fra indre Buskerud, men hun hadde vel også på det området blitt sosialisert. Det skapte forvirring da vi begynte å skrive stiler på skolen, trodde det da skulle være ”pent” språk, og fikk feil for ”solen”, ”gaten” etc.

Det var mange år før både ”digg”, ”kult” og kebabnorsk, men tiden hadde også sin slæng og ungdomsspråk. Det var nok likevel mer begrenset enn i dag – kanskje fordi det fysiske utfoldelsesrommet var begrenset, bosettingen stabil, og færre inntrykk utenfra uten innvandring. Noen kan man likevel huske. ”Gemt” var et gjennomgripende ord for alt som var positivt, som kanskje er i bruk fortsatt. Motsatsen – at noe var nullt, eller at en person var null (eller ekstremvarianten ”dårlig lite null”) er jeg mer usikker på. Det samme gjelder ”klabert” og ”banna bein” for å understreke at noe var sikkert og sant. ”Ned me’n” (og motsatsen ”Opp me’n”) som et kollektivt nedsettende uttrykk om en person og en relativt uskyldig mobbeform er vel også avløst av sterkere virkemidler og begreper.

Visse normer eksisterte også for kommunikasjon med annet enn munnen. Det mest utbredte var ”ljugekors”: det var på en måte legitimt å ljuge hvis man la to fingre i kors. Hvis man var i tvil om noe en annen sa var riktig, kunne det komme krav om å holde opp to åpne hender for å forvisse seg om at informanten ikke hadde ljugekors. Jeg husker ikke om det ble noe entydig utfall av diskusjonen om det var legitimt å lage ljugekors med tæra. Motstanderne hadde nok to tunge argumenter på sin side: det er tvilsomt om det er mulig å lage et fullverdig kryss eller kors med to tær, det er også svært vanskelig å konstatere om en person med sokker og sko, i den grad det er mulig, har to tær i kors.

En måte å tilkjennegi tvil om et utsagns riktighet var å dytte tunga ut mot det ene kinnet, slik at det så ut som om det hadde fått en kul. Gjerne supplert med et utsagn som både i innhold, og måten det lød på med tunga holdt mot kinnet, understreket tvilen, og som kunne lyde ”ja, veldig, da” eller et sarkastisk ”m-m”.

Av og til var det behov for virkelig å konstatere om vedkommende snakket sant. Det sterkeste virkemidlet var da å be samme om å sverge samt å bekrefte det med ”ti fingre på hjertet – mor og far i døden”. Selv for innbarkede tøffinger kunne det være vanskelig å opprettholde usannheter under slike omstendigheter.

Klær/klesmoter

Klær var i liten grad tema, jeg tror ingen i omgangskretsen engang visste hvilket merke vi gikk med i sko, bukser, skjorter og jakker. Fra 14/15årsalderen kan jeg etter hvert huske en del moteblaff på klesfronten som alle i ettertid fremstår som ganske kuriøse. Det første var en skjorte av ukjent opprinnelse og merke med siksakmønster på lomma, som alle skulle ha før klasseturen i syvende. Det var nok ganske lokalt. Derimot var det nok som del av en større bølge når BOTFORvinden feide innover Sinsen, resten av byen og kanskje resten av landet omtrent ved inngangen til sekstitallet. For unge og andre ignoranter skal berettes at botfor var en lav, sort høst/vinterstøvel i to varianter: en til å ha rett på foten, og en som man kunne ha sko nedi. Det var første variant som var den store slageren. Jeg vet ikke hva slags stoff botforen var laget av, men det var i alle fall 100 % hermetisk og klamt, hindret enhver form for utlufting og fremmet neppe sunn fothygiene i påviselig grad. Det bidro derfor heller ikke spesielt til god luft i klasserommene når 25 par botfor ble tatt av føttene og satt ved siden av pultene. Så vidt jeg husker, hadde de også en nokså tynn og flat såle og var således heller ikke noe ortopedisk blinkskudd. Det andre, i ettertid ubegripelige, moteblaffet jeg kan huske fra omtrent samme periode inntraff rundt en 17.mai, da alle skulle ha en slags sammenleggbar, halvt gjennomsiktig plastregnefrakk i en lett gruggen brun- eller gråtone. Jeg tror aldri den vant noen designpris, og ble vel aldri sett igjen etter sommerferien samme år.

Min opplevelse i ettertid er at kjøpeklær var det dominerende for de aller fleste, at det var vanlig å strikke sokker og gensere, men at det for de fleste ble med det. Ut fra, både økonomiske begrensninger og hva jeg ellers har lest, undervurderer jeg trolig egenproduksjonen. Jeg kan huske enkelte flittige mødre med stor produksjon, antar at omsøm etter eldre søsken kan ha vært ganske utbredt, men har ingen klare minner om det. Det kan jo også henge sammen at det ikke var noe tema, dels fordi det ble ansett som uinteressant, dels fordi det kunne være litt pinlig for dem som ble utsatt for det og noe de ikke ønsket å fortelle eller snakke om.

Om det ikke eksisterte direkte klesnormer, gikk det likevel en grense når noen hadde foreldre som ga dem eller lot dem arve klær som var for ”far out” og avvikende. En ny klassekamerat i fjerde klasse var kommet fra Sverige hvor hans ”norske” familie hadde bodd noen år. På klassebildet fra samme år står han som eneste i nikkers, som selvfølgelig var helt feil og som ingen andre brukte verken til hverdags eller til sportsbruk. Samtidig har jeg senere funnet ut at slike normer kunne variere svært mellom bydeler og mellom øst og vest. Jevnaldrende jeg ble kjent med senere, har fortalt at nikkers på den tiden var det eneste som gjaldt i Ris/Slemdalområdet.

Forskjellen til i dag er merkbar på sportstøy, og på sportsmoter hvis det kan brukes om tilbudet på femtitallet. Joggesko og andre solidere treningssko tror jeg ikke fantes. Det var turnsko med tynt stoff og tynne såler som gjaldt, både til fotball og til løping, i den grad at det stadig var et mas på mødrene om å få gå i dem. Det kan i ettertid virke litt pussig, med de tynne og flate sålene kan de ikke ha vært noen drøm for foten, særlig ikke på hard asfalt. På ski var det strekkbukse, i hvert fall i vårt miljø, også her kan nikkers ha vært mer utbredt vestover i byen. Skiene hadde kandaharbindinger, tilpasset beksømstøvler som alle brukte.

Et grelt klesminne fra barndommen er ellers presset/tvangen til å gå med et plagg som het LIV, som i datidens terminologi betød en litt lang trøye med stropper med hull nederst, slik at man der kunne feste de lange strømpene med knapper øverst man var pålagt i den kalde årstid. Eller var det omvendt – knapper i livstroppen og knapphull i strømpene. I hvert fall var kombinasjon en plage å gå med – med strømper i et usedvanlig kløende stoff og knapper som gned seg inn i låret. Det var en lettelse når våren kom og de lange strømpene kunne byttes med korte. Liberale foreldre lot det skje når været tilsa det, mens andre svor til en regel om at man ikke i noe tilfelle skulle gå over til korte før 17. mai.

Jeg kan ikke ha vært særlig opptatt av hva foreldrene mine og andre voksne gikk med. Far hadde alltid slips på kontoret, og også ellers bukse og jakke utenfor leiligheten. Mor hadde kjoler og skjørt, og kåper med en av flere pyntenåler. Og for begge var det en selvfølge med hatt.

Andre moter/normer

Klare normer fantes nok på enkelte områder, som noe så prosaisk som hva man bar bøker i til og fra skolen. Da jeg begynte på folkeskolen handlet det bare om ransel. Fargen var imidlertid vesentlig med stor symboleffekt, og her kunne det få alvorlige konsekvenser hvis man tråkket feil.. Jeg møtte første dag med en rød ransel jeg hadde fått og synes var rålekker, og så ble det isteden en lett tragisk start på skoletiden. Det ble gitt klar beskjed fra de andre om at røde ransler var for jentene, guttene skulle ha blå. Punktum. Heldigvis tok mine foreldre budskapet på direkten, og jeg tror jeg allerede neste dag var blitt trygg og konform med en blå variant.

Fra realskolen av, eller kanskje på slutten av folkeskolen, skulle det være BAG. Uansett hvor tunge bøkene var, eller hvor trangt det kunne bli om plassen. Mener det kanskje var noen individualister som markerte seg og stilte med små sekker.

Hårfrisyrer og hårmoter var heller ikke noe stort tema så lenge vi var i folkeskolealder. De to eller tre frisørene i bydelen hadde lite utfordringer. Håret skulle være kort, og jenki var hovedtrenden. I hvert fall opptil realskolen hvor det ble nye idealer særlig fra rockefronten og sleik. Brylcreem var nødvendig for å holde manken på plass. En av gutta med litt gjenstridig hår trengte kraftigere virkemidler og brukte sukkerlake. Krøller var absolutt ikke in, og mine naturlige tilbøyeligheter i så måte ble holdt i sjakk ved kortklipping (og noe senere med hårnett om natten – det var nok en lettelse da krøller ble til de grader inn, men det var mye senere.).

Navn: Forskjellene fra dagens trender i navnebruk er påfallende. Det var omtrent bare tradisjonelle og korte navn - Arne, Erik, Jan, Bjørn; Lars, Kjell, Rolf, Per, Dag, Jon, Tom, Knut, Sven, Egil, Sissel, Anne, Inger, Gro, Wenche, Grete, Toril. Noen anglofile innslag: Freddy, Eddy, Roy og Kato, var vel de eneste avvikene innen en stor krets. Jeg kan faktisk ikke klare å komme på ett eneste eksempel på navn på tre stavelser eller mer…