Kjeldearkiv:Rampestreker blant plankekjørerne i Skedsmo

Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.

Når plankekjørerne ikke lå i byveien, samlet de seg i stuene i Sagdalen. Der spilte de kort, snakket om hester og drakk øl og brennevin. Det var livlig handel med sterke drikker, og det var mange som tjente store penger på å selge brennevin ulovlig. Sprithandlerne kom med brennevin på tønner, og salget gikk fort unna.

Det var mye krangling på grunn av de sterke drikkevarene, og det endte ofte i slagsmål. På den tida gjaldt det å være sterk, for det var den sterkeste som alltid vant. Det fortelles om en slik kjempe at han en morgen fant at noen hadde klint møkk fra utedoen i skjekene på draget til sleden. Han forsto at det var en som ville hevne seg på ham, men neste natt tok kjempen sleden til den andre og satte den opp etter låveveggen med lasset på! Da måtte eieren av sleden pent be kjempen om å løfte den ned igjen, og det var nok siste gang han forsøkte å gjøre kjempen et pek.

De unge kjørerne fant på mye rart. Langs veien inn til byen var det mange hvilestuer hvor de stakk innom. «Ta med døra, du slarven!» ropte serveringsdama til en kar som gikk ut uten å lukke døra. Dermed løftet han døra av hengslene og slengte den på sleden og kjørte hjem med den.

En annen historie viser også noe av plankekjørernes barske form for humor. En stor og tjukk ekspedisjonssjef fra Christiania var på vei ut til Fet midtvinters. Men ved Ellingsrud var han så uheldig å falle av sleden, og han ble liggende oppi et digert høl uten å kunne røre seg. En flokk plankekjørere på hjemtur oppdaget mannen, og under stor jubel fant de fram gjerdestaurer og lange stenger for å vippe mannen opp igjen. Det kan nok tenkes at de overdrev hjelpsomheten, for de surret ham godt fast på sleden igjen for å unngå nye uhell, og under munter allsang trakk de mannen helt ut til Fetsund mens han skrek og ropte om nåde.

Det var ikke alltid det nyttet å rope «halv vei» slik skikken var når folk møtte plankekjørerne. De fine byborgerne så med gru på disse «ville hordene» som myldret rundt på veiene, og storbøndene i distriktet var heller ikke særlig blide på plankekjørerne som forsømte sin egen jord. Det var stor skam at de lot hesten gå i byveien, for da fikk de ikke utnyttet møkka til gjødsel. Den ble liggende igjen i veien til ingen nytte!

Men disse utskjelte arbeidskarene hadde sitt eget fellesskap. Det nyttet f.eks. ikke å stjele, og det fikk en bonde fra Skedsmo merke. Han tok fra en annen kjører, men det ble oppdaget. Straks slo de ring rundt mannen ute på tunet, og retten ble satt med det samme. Han fikk valget mellom kraftig juling med hestesvepa eller å rive i en skjenk brennevin til alle. Til alles store tilfredshet valgte han det siste. Dagen etter måtte han stå ved brennevinsdunken, og idet han skjenkte, sa han: «Værsågo, det er min egen tjuveskål». Dette glemte ikke folk så lett, og det stemplet mannen for resten av livet . Når vi ser på forholdene som plankekjørerne levde under, forstår vi godt at det kunne bli mye bråk og fyll. Men vi må huske at de levde under helt umenneskelige kår. Vi kan bare tenke på hvordan det måtte se ut i sagmesterboligene med stank, lukt og rot, og det nyttet ikke å ha noe privatliv. Under slike forhold var det vanskelig å leve normalt, men en viss orden har det nok vært likevel, selv om den var vanskelig å oppdage!

Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida.