Leksikon:Fattigkommisjon

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Legdslem)
Hopp til navigering Hopp til søk

Fattigkommisjon. Noen allmenn offentlig ordning for å sørge for fattige og trengende fantes ikke i middelalderen, men det var ansatser. Eksempelvis hadde kirken hospitaler (s.d.) i byene, og 1/4 av tienden, den såkalte bondeluten, var øremerket til bruk for de fattige (se tiende). Landsloven (VII,57) bestemte for øvrig at fattigfolk som ikke hadde slektninger med tilstrekkelige midler, skulle forsørges ved å bli sendt på omgang mellom gardene i bygda (husgang). Flytteruten for de fattige skulle være den samme som for budstikka.

Etter reformasjonen gjorde øvrigheten det beste den kunne for å avskaffe bondeluten, som i prinsippet skulle finansiere fattigforsorgen på landsbygda. Bestemmelsen fra Landsloven ble imidlertid tatt inn i C.4 no. lov. I tillegg ble det senere i Christian IV’s regjeringstid bestemt at det skulle bygges fattighus i hvert sogn, og at det skulle settes «... en blok hoes huset, at got folk kunne legge deris almisse udi, som de ville gifve de fattige for guds skyld...» (Store recess I, 4–79). Men det er mer enn usikkert om denne bestemmelsen ble satt ut i livet. (S. Imsen: Norsk bondekommunalisme II, s. 123.)

Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdning­ene seg med henhold til til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd tukthus (s.d.).

Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et offentlig forsorgsvesen for by og land (se anordning 2. desember 1741, resolusjon 2. november 1742, anordning 29. august 1755 og 5. mai 1786, resolusjon 3. april 1789 og 13. aug. 1790). Såkalte fattigkommisjoner skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. Fattigkommisjonen var igjen underlagt stiftsdireksjonens (s.d.) kontroll. Fattigkommisjonene var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var sognepresten og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de eligerte menn (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av magistraten (s.d.). På landsbygda besto fattigkommisjonen i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, lensmannen (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som skolekommisjoner (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.

I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle fattigkasser som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. C.5. no. lov 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. Taksérborgerne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.

På landsbygda skulle legdssystemet danne grunnlaget for forsorgsvesenet. Legden var en gruppe gårder som var kollektivt ansvarlige for å underholde et fattiglem eller flere. Legdsprinsippet, som opprinnelig var dansk, ble introdusert i Norge på 1500-tallet ved beskatning. Som tidligere skulle de fattige sendes på rundgang blant de underholdspliktige bøndene. Det var stor uklarhet mht. fordelingen av legdsplikten, men i prinsippet skulle den fordeles etter evne. Landskylda ble da vanligvis brukt som «utligningsgrunnlag». Det var også anledning til å fri seg fra legdsplikten mot å betale en fast avgift. Folk som ikke tilhørte bondestanden, kunne ilegges en fattigskatt, og også bøndene kunne pålegges forskjellige natu­ral­ytelser ut over legds­pliktene.

Lovene av 1845 om fattigstellet for byene og landdistriktene la grunnlaget for et moderne forsorgsvesen. Fattigstellet ble lagt under de nye kommunestyrene uten tilsyn fra embetsmennene, og de kommunale fattigkommisjonene fikk rett til å utligne skatt og bevilge de nødvendige midler til fattigforsorgen. Men allerede i 1863 kom det en ny fattiglov som i mangt betydde et tilbakesteg for de idealer man hadde søkt å iverksette i 1845. (Betenkning fra Commission om Fattig-Væsenet, Kra. 1856.) S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.