Leksikon:Kven

Stadier i finsk og kvensk migrasjon og bosetning i det nordlige Skandinavia på 1500- til 1700-tallet.

Kvenenes migrasjonsruter på 1800-tallet.

Befolkningen i Finnmark og deler av Troms 1891.

Kven, pl. kvener, er en skandinavisk betegnelse som i middelalderen ble brukt om et finsk folk som holdt til i traktene rundt Bottenviken og som senere ble brukt om mennesker med finsk bakgrunn i Nord-Norge og deres etterkommere. Betegnelsen har vanligvis ikke blitt brukt om de finner som kom til Finnskogene på Østlandet, især på 1600-tallet, og deres etterkommere (se skogfinner). Kven har heller ikke vært brukt om de finlendere som har flyttet til Norge etter 2. verdenskrig, selv om uttrykket «nykvener» har forekommet sporadisk.

Opprinnelsen til begrepet kven har i lang tid vært et heftig diskutert forskningstema, især blant finske historikere og filologer. Den tolkningen av kvenbegrepet som i dag synes å ha befestet seg, tross visse lydhistoriske problemer, er at det er avledet av en nordnorsk form av det gammelnorske ordet hvein, i urnordisk hvain, nemlig kvein eller kven, som betyr fuktig eller sumpig mark eller grasmark. Jfr. hvein i svenske dialekter («lavtliggende, sumpig mark»), dansk hvene («tynt gras») og i gamle norske dialekter hvein, gvein, kvein («et slags fint gras»). Kven er således et gammelt skandinavisk eller nordisk ord som beskriver godt det landskap der kvenene bodde opprinnelig.

I Finland er kainulaiset brukt om det samme folket og Kainuu eller Kainuunmaa om kystområdene ved Bottenviken i eldre tid; Bottenviken ble kalt Kainuunmeri. Kainuu (eller kaino, kainu og liknende) som terrengbeskrivende term var særlig mye brukt i det sydvestlige Finland, hvorfra deler av Bottenviken ble kolonisert. Det har trolig urgermansk opprinnelse og betyr «lavlendt mark». Som landskapsnavn ble det især brukt av finske folkegrupper som kom fra de sørøstlige traktene av Finland, som karelerne og savolax­erne. Kainulaiset ble således deres betegnelse på det landet og det folket de møtte her. Nyere forskning har vist at traktene omkring Botten­viken hadde en bofast befolkning alt omkring 500 e.Kr. Det er ikke usannsynlig at middelalderens kvener hadde røtter i denne jernalderbefolkningen.

Kven er altså et gammelt skandinavisk eller nordisk ord. Det forefinnes i flere typer middelalderkilder, både i geografiske beskrivelser og sagaer. Den eldste kilden er Ottars beretning fra slutten av 800-tallet, som temmelig presist omtaler kvenene (Cwenas) og kvenenes land (Cwenaland), atskilt fra naboene, Sverige (svenskenes land), Norge (nordmennenes land) og Finnmark (samenes land). Ut fra beskrivelsen lå Kvenland nettopp rundt Bottenviken. Blant sagaene er Egilssaga den viktigste kilden om kvenene og Kvenland, trolig skrevet av Snorre Sturlasson omkring 1230, slik at sagaens beskrivelse av kvenene kanskje kan gjelde for slutten av 1100-tallet. Gjennom fortellingen om håløygingen Torolf Kveldulfssons allianse med kvenenes konge Faravid mot karelerne stadfestes Ottars geografiske plassering av Kvenland.

Karelernes ekspansjon nordvestover som ­sagaen beskriver, er bekreftet av andre kilder. Denne ­ekspansjonen tok til omkring 1100, støttet av Novgorod, og betydde en opptrapping av den gamle ­rivaliseringen om handel med og skattlegging av samene og begynnelsen til slutten på ­kvenenes selvstendighet. Nøteborgfreden i 1323 fastsatte grensen for det svenske riket i nordøst, mot ­Nov­gorod, slik at kvenene ble svenske undersåtter.

Imidlertid ble kvenene tillagt visse statsbyggende oppgaver av den svenske kongen i nordområdene gjennom birkarleinstitusjonen, som ble etablert tidlig på 1300-tallet. Birkarlene var privilegerte bønder som især holdt til ved munningen av de store elvene Piteå, Luleå og Torneå. De fikk kongelig særrett på handel med og skattlegging av samene, en ordning som trolig baserte seg på gammel sedvane. En del av birkarlene (s.d.) var svenske bønder som hadde flyttet sørfra, men flertallet var uten tvil kvener. De blir da også i dansk-norsk materiale ofte omtalt som «øst­kvener». Deres handelsreiser strakte seg helt til markedene ved havet i nord og vest. I dansk-norsk diplommateriale omtales kvenske handelsreiser vinterstid med opptil 300 reinsdyr i raiden. Også Olaus Magnus forteller i sitt verk om de nordiske folk (1560) om kvenenes handelsferder «genom de släta dalgongarne hän imot Norge» hvor de søkte «en trogen vänskap» med nordmennene. Birkarleinstitusjonen ble avviklet i første halvdel av 1600-tallet, som et resultat av utbygging av den kongelige forvaltningen i nord og kjøpstadetablering ved Bottenviken.

En del kvener slo seg ned i Troms og Finnmark alt på 1500-tallet, noe vi ser klart i skattemann­tallene der ulike varianter av kven forekommer som etter- eller tilnavn. Både i fiskalt og juridisk materiale gjennom 1600-tallet finner vi dokumentert kvensk tilstedeværelse flere steder i Nord-Norge.

I senmiddelalderen ekspanderte den finske ­bondebosettingen fra kystområdene oppover langs de store elvene. Således var det ved midten av 1500-tallet om lag 300 gårder i vel 20 «byar» i Tornedalen nordover til Pello, om lag 150 km fra elvemunningen. Dette var innledningen til den stegvise finske bondekolonisasjonen av lappmarkene. De første konsentrerte fins­ke bosettingene i Nord-Norge i første halvdel av 1700-tallet kan ses som et utslag av denne ekspansjonen, med en ­rekke bosettinger i fjordstrøk og elvedaler i Nord-Troms og Finnmark. Mens kvenbetegnelsen for lengst var gått ut av bruk i svenske kilder, overlevde den i dansk-norsk bruk. Flere topografiske beskrivelser fra 1700-tallet har presise defini­sjoner av kvenene, slik at det ikke er tvil om geografisk opprinnelse og etnisitet: De ble kalt kven av nordmennene også lokalt; deres opprinnelses­område var «Sveriges Torne-Lapland», «Storfinland» osv.; språket var «det Finlandske Tungemaal». Kvener gjorde seg særlig bemerket som ­bønder; deres agrarkultur ble lenge sett på av myndighetene som en særlig ressurs i nordom­rådene. For øvrig ble kvener flere steder etter hvert integrert i de tyngre samiske bosettinger, slik at skifte av etnisitet til samisk gjerne ble utfallet, som i Kautokeino, Karasjok og Tanadalen.

På 1800-tallet endret den kvenske innflyttingen til Nord-Norge karakter. Fra om lag 1830 hadde den preg av masseflytting der arbeidsmarkedet i den nå ekspansive kystøkonomien og den nyetablerte gruveindustrien var hovedmekanismen, sammen med demografiske og økonomiske forhold i Nord-Finland og Nord-Sverige og muligheten for videreflytting til Amerika. Det bosettingsmessige hovedtyngdepunkt for kvenene ble nå fjord- og kyststrøk, med en forskyvning østover der Varanger ble kvenenes viktigste destinasjon, med Vadsø som senter, fra 1860-tallet omtalt som «kvenenes hovedstad i Norge»; rundt 1870 var over halvparten av befolkningen i byen kvener Kulminasjonen på masseflyttingen fant sted i 1860-årene; ved århundreskiftet hadde innflyttingen på det nærmeste opphørt. I 1875 var det ifølge folketellingen av samme år ca. 3500 kvener i Troms (7,6 % av befolkningen) og 5800 kvener i Finnmark (24,2 %).

Etter midten av 1800-tallet endret myndighetenes holdning til kvenene seg. Mens holdningene tidligere hadde vært imøtekommende og positive, ble det nå utviklet en assimilasjonspolitikk som siktet mot full integrasjon på vertssamfunnets premisser. Den offisielle betegnelsen var «fornorsk­ningspolitikk», en minoritetspolitikk som også omfattet samene. Denne politikken sto fast i alle fall til 2. verdenskrig, i praksis til langt inn i etterkrigstiden. Den nye politikken innebar også restriktive holdninger til fri innvandring, indirekte uttrykt bl.a. i statsborgerloven av 1888 og jordsalgsloven for Finnmark av 1902.

Denne politikken kan dels forklares som utslag av konkurranse på arbeidsmarkedet mot slutten av 1800-tallet. Men hovedforklaringen er uten tvil å finne i norsk nasjonsbyggingsideologi og i sikkerhetspolitikk i «de utsatte grense­strøk i nord». I denne sammenheng er uttrykk som «den finske fare» illustrerende, et uttrykk som særlig ble ­anvendt i mellomkrigstida.

I tiden etter 2. verdenskrig har kvenene i liten grad blitt gjort til gjenstand for en aktiv og åpen minoritetspolitikk, i skarp motsetning til førkrigstiden og også sammenlignet med situasjonen for samene. På 1980-tallet har kvener organisert seg på lokalt og nasjonalt plan (jf. Norske kveners forbund 1987) og har aktivt arbeidet for styrking og utvikling av kvensk kultur og samfunnsliv. I 1997 ga myndighetene tillatelse til innføring av finsk som fremmedspråk i grunnskolen i Troms og Finnmark. Dessuten har det vært åpnet for forsøk med undervisning i og på k. dialekt. I 1998 vurderer myndighetene å definere kvenene som «nasjonal minoritet» i forbindelse med spørsmålet om norsk ratifikasjon av Europa­rådets rammekonvensjon av 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

I forbindelse med den kvenske organisering og den allmenne oppmerksomheten omkring kvenene i det siste tiåret har det pågått en debatt om etnonymet: Bør kvener kalles kvener, finner, finlendere? Kven er valgt som etnonym av den nasjonale organisasjonen, til tross for at kven ikke er opprinnelig egenbetegnelse. Årsaken er dels historisk og dels praktisk. De fleste alternative norske betegnelser kan innebære uklare definisjoner, f.eks. i forhold til lokale betegnelser på samene og i forhold til mennesker i Norge med finsk statsborgerskap og status som undersått i nasjonalstaten Finland. Kven er for øvrig i dag et innarbeidet begrep både i finsk språk og i litteratur og forskning, likeså i forvaltningen.

Tross fornorskningspolitikken og moderniseringsprosessene har det finske språk, sammen med andre kulturtrekk, holdt seg til dels godt i de kvenske bosettingsområdene like til i dag. Språket er preget både av arkaiske trekk og av møtet med norsk og samisk. Dels omtales det som kvensk, dels som finsk, dels som et eget språk og dels som en dialekt. Fortsatt avspeiler det et gammelt dialektmønster i Nord-Finland og de finske bygdene i Nord-Sverige, noe som reflekterer det opprinnelige migrasjons- og bosettingsmønsteret.

De siste par tiår har det vært en sterkt økende forskningsinteresse for kvener, først innen lingvistikk, sosiolingvistikk, historie og etnologi, etter hvert også innen fag som sosialantropologi, sosiologi, litteraturvitenskap og samfunnsmedisin. (Vahtola 1980, Eriksen & Niemi 1981, Julku 1987. Niemi 1991, 1995a, 1995 b, Saressalo 1996). E.N.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.