Leksikon:Postvesen

Postvesen. Ved opprettelsen av et postvesen i Danmark i begynnelsen av 1600-årene ble det fastslått at postbefordring var et regale (s.d.). Det betydde ikke at kongen, det vil si staten, selv ville påta seg å organisere og drive et postvesen, men at kongen alene kunne delegere retten til å drive slik virksomhet. I 1647, mens Hannibal Sehes­ted var stattholder i Norge, ble grunnlaget lagt for et norsk postvesen. Det ble opprettet fast postrute mellom Kristiania og København, Kristiania og Bergen og Kristiania og Trondheim. Retten til postbefordring ble overlatt en privatmann som et kongelig privilegium, en ordning som holdt seg til 1719. Da ble det norske postvesenet lagt direkte under det danske generalpostamtet og framsto således som en off. etat. I virkeligheten kom det norske postvesen ennå i noen tiår til å bære et sterkt preg av å være privat entreprise.

Postmesterstillingene ble solgt til høystbydende, og de lavere posttjenestemennene fungerte ikke som ledd i et off. forvaltningsapparat.

Et skille inntrådte i 1750-årene. Fra da av ble det gradvis bygd opp et postverk hvor lavere, så vel som høyere postfunksjonærer ble nærmere underordnet statsforvaltningen, og hvor staten kom til å betrakte postvesen som en viktig offentlig oppgave. Nye kommunikasjonsmidler som dampskip fra slutten av 1820-årene, og noe senere jernbane, bidro til å aksellerere denne utviklingen. I 1858 ble frimerker innført i Norge, og det ble ensartet porto for hele landet. Dermed var grunnlaget lagt for et moderne norsk postvesen.

Postbefordringen ble i begynnelsen foretatt av postbønder, bønder som til gjengjeld var fritatt for skatt, utskrivning til militærtjeneste og andre plikter. Det ble etter hvert åpnet postkontorer i de viktigste byene, men postmestrene måtte selv lønne poståpnerne som var private hjelpesmenn. Postforordn. av 4. aug. 1758 bestemte at postbøndene skulle ha lønn for sin virksomhet. Det ble opprettet offentlige poståpnerier, og poståpnerne ble edsvorne tjenestemenn. Det ble også fattet tiltak for å effektivisere den sentrale kontrollen med postvesen. Blant annet skulle såkalte postjegere med jevne mellomrom gjennomreise de forskjellige postrutene for å se til at postbøndene ikke somlet unødvendig. Postmesteren i Kristiania skulle som postkontrollør sørge for at postforordningens bestemmelser ble iverksatt. Ut over dette fant det ikke sted nevneverdige reformer i det norske postvesenet i de følgende tiår, men en gradvis vekst på det grunnlaget som var lagt. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.