Syn og skjønn, i dansk-norsk rettsspråk ofte forekommende uttrykk for det å besiktige for eksempel en gjenstand for å konstatere dens faktiske karakter (syn) eller dens verdi (skjønn). Slike syns- eller taksasjonsforretninger ble fra 1600-tallet av vanligvis foretatt av offentlig oppnevnte syns- eller skjønnsmenn, mens man tidligere hadde greid seg med privat oppnevning. (Om selve handlingen å granske eller vurdere bruker kildene gjerne verbet å syne.) De skulle være upartiske. Ofte fungerte lagrettemennene (s.d.) som synsmenn. Syn og skjønn fant gjerne sted ved åstedsbefaring og ble helst avfattet skriftlig i et såkalt synsbrev, men kunne også avlegges muntlig. Synsmennenes uttalelse ble brukt som alminnelige bevismiddel i så vel sivile som i kriminelle saker. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
