Trolldom. Handling ved hjelp av overnaturlige midler (magi) som mennesker ble tillagt evne til å kunne utføre. Trolldom kunne være skadevoldende (forgjøring, maleficium) og en handling som ble utført av mennesker med magiske evner tilført etter en pakt med djevelen (diabolisme). Trolldom kunne også være helsebringende (hvit magi, signeri, kloke koner m.v.) Trolldom er omtalt i eldre norsk lovgivning, både landskapslover, kristenretter og landslov (se oversikt hos H. E. Næss; «Lov og Dom i norske trolldomsprosesser 1536–1617», s. 52–58, 67f., «Om trolldomsbegrepet i yngre norsk lovgivning og innholdet i trolldomsbegrepet og Norske trolldomsprosesser på 1500– 1600-tallet», s. 74-134.) Lovene satte forbud og straff for utøvere av
skadevoldende trolldom, se trolldomsprosesser.
Ofte finnes benyttet ordene heks og hekseprosesser. Bruk av disse ordene, som fokuserer heksen (som er kvinne), gir feiloppfatninger, særlig ved bruk av samme sted hekseprosesser, idet både menn (trollmenn) og kvinner (trollkvinner) ble anklaget (trollfolk). Ordene heks og hekseri var imidlertid i vanlig bruk både i det tyske språkområdet og i Sverige og har sitt opphav i forestillingen om at det var kvinnen som vanligvis ville opptre som
utøver av trolldom med magiske evner tilført henne av djevelen. Eldre norske ord for trolldom er seid (der utøvelsen ofte fant sted med bruk av ritualer og besvergelser), og gann (vanligvis om trolldom utøvd av samer). H.N.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
