Leksikon:Pant

Pant. Den som gir pant, kalles pantsetter, den som får pant, kalles panthaver eller pantmann. Pant finnes i tre hovedformer i eldre tid: bruks-pant, under-pant og hånd-pant Det første brukes utelukkende og det andre for det meste i forbindelse med fast eiendom.

I. Bruks-pant ble utformet i senmiddelalderen, og var den dominerende pantsettingsmåte for fast eiendom i 1500- og 1600-årene. Ved brukspant overtok panthaveren pantsetterens rett til alle leieinntekter – landskyld og bygselavgifter – av en eiendom. Betegnelsen brukspant kan sies å være misvisende, i den forstand at panthaveren sjelden selv tok den pantsatte eiendommen i bruk.

Den som hadde brukspant, sto i nesten samme stilling som en eier. I jordebøker og matrikler ble det ofte ikke gjort forskjell på brukspant og eiendom, og det var alltid panthaveren som svarte skatt av eierinntektene (odels- og rosstjenesteskatt). Det som i praksis skilte b. fra eiendom, var at panthaveren ikke kunne erverve odelsrett, og at pantsetteren, eieren, hadde løsningsrett. Det kunne være satt en løsningstid for brukspant, f.eks. 6 åremål, dvs. 18 år, og da ofte slik at pantet ikke kunne løses i løpet av tidsrommet. Ble det ikke løst i rett tid, gikk det over til å bli panthaverens fulle eiendom. Men ofte var ingen frist satt, og hvorledes forholdet da ble avviklet, er ikke klart. Dokumenter om brukspant kalles pantebrev. De er i formverket beslektet med skjøter (s.d. ), og ble gjerne tinglyst som dem.

Brukspant ble fortrengt av under-pant i tiårene rundt 1700; det holdt seg lengst i avsides bygder. I 1800-årene ble brukspant tatt opp igjen i indre strøk på strekningen Mjøsa-Vest-Agder, men i mer beskjedent omfang. Dokumentene kalles dels pantebrev, dels bruksobligasjoner. De var utstedt for lang tid, ofte 99 år, men opptil 1000 år forekom. Den faktiske bruk av pantet var nå formålet. Brukspant gjaldt ofte eiendomsparseller som ble skilt ut som egne bruk, og transaksjonene var helst kamuflerte eiendomsoverdragelser; slik unngikk man påbudet om skylddeling og risikoen for odelspåtale.

II. Den andre hovedformen av pant er under-pant. Betegnelsen finnes sporadisk på slutten av 1500-tallet, men da (og av og til senere) anvendes den ensbetydende med bruks-pant. Det egent­lige underpant ble først noenlunde vanlig en tid etter 1650, og bredte seg da utover fra byene, dit det var kommet fra Danmark og Nord-Tyskland. Fullt utviklet skiller det seg klart fra bruks-pant. Istedenfor jordleie får panthaveren årlig rente etter en bestemt rentefot, pantsetteren beholder eierens disposisjonsrett, og står fortsatt som eier i matrik­ler o.l., uten hensyn til gjeldsbyrden. I senere tid er dokumenter om slike transaksjoner gjerne kalt panteobligasjoner, men betegnelsen pantbrev forekommer også her, og var mer vanlig i den eldste tiden.

Utbredelsen av under-pant har nær sammenheng med overgangen til bondeselveie. Kjøperne dekket sitt kapitalbehov for en stor del gjennom panteobligasjoner; bruks-pant ville ha gjort dem til landskyldbetalende leilendinger. Långiverne foretrakk panteobligasjonene, fordi de ga bedre renteinntekter enn landskylda. Under-pant var imidlertid ikke begrenset til fast eiendom, men ble også gitt i skip, i tømmer og endog i løsøre. Det siste ble forbudt i 1857. Også pantobligasjoner ble tinglyst, trolig med større konsekvens etter hvert.

III. Hånd-pant betegner oftest løsøregjenstander som overlates panthaveren til sikkerhet. K.J.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.