Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800-tallet

Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800-tallet

Lensmennenes betydningsfulle stilling i lokaladministrasjonen er – i motsetning til amtmannens, fogdens og sorenskriverens – i liten grad blitt belyst av historikere. I denne artikkelen gis det en detaljert fremstilling av hvilke forvaltningsmessige oppgaver som gradvis er blitt overført til lensmannen.

Lensmennenes virksomhetsområde er med tiden blitt betydelig utvidet. Etter 1660 ble de etter hvert både fogdens og sorenskriverens medhjelpere – i såvel administrative som rettslige anliggender – og opptrådte enten på deres vegne eller med en viss selvstendig myndighet. Særlig ble deres kompetanse som rettsbetjenter gradvis utvidet. I tillegg fikk de befatning med forvaltningsgrener som ikke hørte inn under fogden og sorenskriveren. Under amtmannen og generalveimesteren ble de pålagt det spesielle veitilsyn mens – de i militære anliggender bare fikk mindre ordenspolitioppgaver inntil vernepliktsloven av 1857 også åpnet adgang for formannsskapene til å velge dem inn som medlemmer i distriktskommisjonene. Kommunale oppgaver ble de tildelt som medlemmer av fattigkommisjonene – de tidligere bygde- og skolekommisjonene. I videste forstand ble lensmennene således pliktige til, på en eller annen måte, å yte sine foresatte bistand i nesten alle forhold som hørte inn under lokaladministrasjonen. Det er derfor blitt vanskelig positivt å kunne angi omfanget av deres samlede offentlige virksomhet.

Lensmennenes forretninger vedrørende rettergangsordningen ble behandlet i reskript 14.05.1762. I følge dette deres første sportelreglement skulle de være de rette til i sitt distrikt å forkynne stevninger, laugdager, beskikkelser «samt Op- og Udsigelser m.v.», kjennelser, dommer eller andre rettens forhandlinger og bekjentgjørelser. Likevel fikk de anledning til å betjene seg av andre som ville forkynne uten betaling. Et nytt reskript 13.12.1771 holdt også fast ved at det mot betaling ikke skulle benyttes andre enn sognets lensmenn. En forordning 03.06.1796 ga lensmennene krav på fremfor noen annen å bli antatt som stevnevitne når de ønsket det. I praksis skjedde det ofte som foretak, hvor de selv lønnet de nødvendige betjenter. I de to neste sportelreglementene, forordning 11.06.1788 og lov av 13.09.1830, ble bestemmelsene gjentatt og mer detaljert utformet. I disse ble det også fastslått hvilken befatning lensmennene hadde med overformynderivesenet. De skulle innkalle til formynderieksaminasjoner, forkynne utnevnelser til vergemål og tilsi verger til møte hos sorenskriveren. Samtidig fordret det økende antall av offentlige forretninger at de skulle meddele bekreftede gjenparter av forkynte dokumenter dg utstede attester.

Med hjemmel i lagrettesloven av 28.08.1854 skulle lensmennene føre fortegnelse over lagrettespliktige – samt delta i avfattelsen av lagrettesmanntallet og utdraget av dette. De skulle videre oppnevne lagrettesmenn til rettsvitner ved tingene og tilsi lagrettesmenn i offentlige og private ekstrarettssaker. Likeså skulle tilsigelser av de i henhold til utskiftningsloven av 1857 oppnevnte menn skje ved lensmennene – og i følge formannskapsloven av 1837 ble de pålagt snarest mulig å meddele de valgte formenn og representanter underretning om deres utnevnelse, og på sedvanlig måte bekjentgjøre dette for almuen.

Lensmennene avholdt gjerne de alminnelige sake- og skatteting én til fire ganger om året, hvor de sørget for fritt underhold for amtmannen, fogden og sorenskriveren. Sportelloven av 1788 godkjente denne praksis, og tingholdspengene kom til å utgjøre en fast og årviss del av deres lønn. Etter 1797 skulle det i tillegg avholdes månedsting for hele sorenskriveriet under ett i de måneder hvor de ordinære tingene ikke ble avholdt. I følge sportelloven av 1830 skulle lensmennene også kunne møte og gjøre tjeneste ved disse, liksom de kunne sørge for det såkalte nattehold når det ble avholdt formynderieksaminasjoner, ekstraretter i justis- og offentlige politisaker og møte i forlikskommisjonen.

Lensmennene fikk en viss befatning med vedlikeholdet av kirkene og kirkegårdene ved reskript 03.05.1704. Ved anskaffelse av tømmer til reparasjon av kirkene, skulle lensmennene blant annet ha oppsyn med stiftsskriverens, prostens og sogneprestens ligning på sognefolkenes ytelser. Et reskript 14.06.1687 hadde allerede pålagt dem å holde utpantning for unnlatt levering av bygningsartikler til kirkenes vedlikehold. Noen av oppgavene ble gjeninntatt i forordning 13.08.1734, hvor det samtidig het at prestene og lensmennene i overvær av almuen straks skulle inndele kirkegårder som ikke tidligere var blitt inndelt. Dette skulle så noteres i «Præstens Bog».

Ved forordning 23.06.1710 het det: «Og bør de i Trondhiem Stift gaae Fisketiende – Tagerne tilhaande; imod at de for deres Umage bekomme ved Tiendebyttet forlods af alle Parter 2 Voger Fisk for hver Jægt, som ungaar i Districtet, og af mindre Fartøi noget mindre» – mens forordning 05.08.1685 i alminnelighet hadde avskaffet lensmennenes sedvane «med at tage ti Voger Fisk forud for sig» av fisketienden. Reskript 02.12.1693 påla lensmennene å oppbevare vekt og mål hos seg, og ved forordning 07.08.1697 fikk de pålegg om å føre tilsyn med vekt og mål hos kremmerne i Nordland – samt å attestere regnskap med bøndene ved årets slutt. De skulle også bidra til å fremme perlefangstens nytte og assistere Kongens inspektør, for fremmede folk og de som bodde ved elvene måtte ikke fiske perleskjell i elvene, het det i forordning 28.05.1718 om perlefangsten i Norge.

Stadig flere oppgaver

For helligbrøde het del ved forordning 12.03.1735: «Og skal enhver Proprietair ved sine Tienere foranstalte, at Straffen over de Skyldige uden forskiel exeqveres,... saa og Amtmændene og Fogderne i Norge hos Odels Eiere og Bønder paase, at sligt ved Lensmændene i Norge vorder forrettet; ... ». I henhold til reskript 23.08.1737 skulle de anholde fremmede omstreifere og føre dem til grensen, mens unge mannskaper som vil desertere, skulle de i følge reskript 01. og 08.08.1738 holde i midlertidig forvaring, Ryttere, dragoner og soldater som begikk kriminelle handlinger burde de arrestere og utlevere til kommanerende offiser, het det i forordningene 08.07.1690 og 07.03.1749. I Christiania og Oplandene skulle de i følge anordning 12.02.1745 ha tilsyn med at varer som bøndene førte til torvs ikke ble oppkjøpt av forprangere underveis. Fisketilberedningen norden fjells måtte de også ha innseende med etter forordning 12.09.1753, og gjennom en traktat 7/18. oktober 1751 angående grensen mellom Norge og Sverige, ble de sammen med to eller fire lagrettesmenn pålagt å dømme i småsaker mellom lappene. Ved forordning 22.12.1751 ble de i forbindelse med opptakelsen av manntall over konsumsjon og skatter pålagt å gi alle de opplysninger som forlangtes. Forordning om ekstraskatten 23.09.1762 bestemte også at enhver sogneprest med medhjelpere, rodemestere og lensmenn sognevis uoppholdelig skulle utarbeide manntall til ekstraskatten.

Den nye tyendelovgivningen fra 9.8.1754 ga lensmennene flere oppgaver. De som ikke kunne få fast årlig tjeneste skulle arbeide for daglønn, og «naar de derom hos Lensmanden og Vedkommende have meldet sig», skulle lensmannen utferdige bevis på stemplet papir. Ifølge loven ble husbonden pliktig til å anmelde til lensmennene tjenere som forlot tjenesten uten å feste seg på nytt – som i sin tur skulle melde fra til fogden. Ukjente personer som ville selge sin båt, skulle lensmennene også fremstille for fogden.

Det var forordning 14.01.1771 som fastslo at fogdene ved hjelp av lensmennene skulle føre tilsyn med skogene. Allerede forordning 07.10.1728 hadde bestemt at «Mærke-Øre» skulle oppbevares hos hver lensmann. De måtte ikke utlånes, men bare brukes når de etterså om det var blitt hugget riktig. Også en senere interimsplakat 08.12.1833 for Akershus og Christiansand stifter fremholdt at lensmennene skulle tilkalles av fogden for tømmermerking, og at de skulle holde telling med de skårne bord ved sagbrukene. Forordning 12.05.1767 påla lensmennene etter rekvisisjon å assistere ved etterforskning «om uttilatelig Brændeviins-Brænden paa Landet», mens lovene som kom 04.08.1827 og 17.08.1848 i tillegg ga oppgaver i forbindelse med oppmåling og stempling av brennevinskjeler. Alle oppmålings-, stemplings- forseglings- og åpningsforretninger, samt alle anmeldelser om lovovertredelser, skulle på stedet innføres i en protokoll autorisert av amtmannen. Lov om tilvirking av malt av 12.10.1857 tilla lensmennene lignende oppgaver ved malteriene. Også her skulle åpnings- og lukningsforretninger protokolleres. Etterhvert fikk de flere oppgaver i forbindelse med bergverksdrift og skjerping. Først skulle de i henhold til forordning 27.12.1752 sammen med uvillige menn taksere «det anviiste, afmaalte og udmærkede Stykke Jordsmon eller Grund» som utvistes til bergverkene – siden ved lov angående bergverksdriften 14.07.1842 forpliktes til blant annet å utstede skjerpesedler og motta skriftlig anmeldelser i to eksemplarer om metallanvisninger hvor man aktet å mute, påtegne dem og levere det ene eksemplaret til bergmesteren eller fogden. Enkelte steder kom derfor lensmennene til å føre særskilte protokoller over anmeldelsene en hjelp til senere å kunne lokalisere gamle bergrettigheter.

Forordning 23.01.1739 om skolevesenet på landet, påla lensmennene å være skoleholderne «assisterlig» ved tilrettelegging av forholdene når disse manglet husvære. Sammen med kirkevergene skulle de årlig føre fortegnelse over hva håndverkere, husmenn, innerster og ugifte skulle utrede til skolekassen – forevise fortegnelsen for presten, fogden og sorenskriveren og siden inndrive beløpet. I følge skoleplakaten 05.05.1741 skulle lensmennene sammen med prostene, sogneprestene, fogdene og flere tas med på råd om forskjellige forhold som vedrørte skolevesenet på landet. I bygdekommisjonene, eller fattigkommisjonene som det ble gitt bestemmelser for 02.12.1741, 02.11.1742 og 18.10.1743 for Akershus stift og noen år senere for de andre stiftene, skulle lensmennene som medlemmer være med på å avgjøre og regulere det nødvendige med hensynet til understøttelsen av de fattige. De skulle forfatte fattigmanntallet, ett til sognepresten og ett til fogden. I fogdenes skulle de også gi tilleggsopplysninger. Almuesfolk som ikke kunne skaffe seg arbeid, måtte anmelde forholdet til lensmennene som så underrettet fogden. Bekjentgjørelsen om ledigheten ble lest på kirkebakken, og derved forgrep man bestemmelser i tyendelovgivningen som kom i 1754. Lensmennene skulle videre sørge for at de fattige ble henført til legdene til forpleining, delta ved fattiginkvisisjonene og ombære fattigkassens fattigprotokoller. Ved lov om fattigvesenet av 20.09.1845 forble lensmennene faste medlemmer i fattigkommisjonene, for øvrig det eneste kommunale verv de innehadde. Loven påbød blant annet innflyttere i fattigdistriktene å melde fra om flyttingen til lensmennene innen fire uker, og når det hadde funnet sted ligning eller omregulering av legdene, var det deres oppgave å bekjentgjøre dette fra kirkebakken. Den generelt formede bestemmelse i lovens §70 favnet vidt: Det pålå nemlig embets-, ombuds- og bestillingsmenn i alminnelighet å yte fattigbestyrelsen bistand i dens virksomhet.

Tollbetjentene fikk ved forordning 31.08.1804 om skyss og innkvartering i oppgave for innrulleringssjefene å forfatte nøyaktige fortegnelser over alle båter og fartøyer i deres distrikt som kunne anses tjenlig til transportvesenet – en temporær oppgave som bortfalt allerede i 1816. Sportelloven av 1830 henviste lensmennene til den samme årlige «Besigtigelse» som tollbetjentene var blitt pålagt i 1804, men hvor lenge de forestod denne, er det vanskelig å si. I henhold til lov 17.12.1836 om den nye matrikkel, skulle lensmennene utferdige visse attester til bruk ved føring av matrikkelen. Samme året ble de ved lov av 22.06 pålagt å utføre oppmålingsforretninger ved salg av statens jord i Finnmark. Husmannsloven av 04.09.1851 tillot dem på visse vilkår å avholde utkastelsesforretninger, mens de på ny ved lov av 22.06.1863 ble gitt mulighet til å utstede attester. Nå gjaldt det attester for å få premie for felte rovdyr og rovfugler.

Lensmennenes plikter som politibetjent under fogden syntes tidligere å ha vært å påse Kongens sakefallsrett. I praksis innebar dette at de ble overlatt å skride til ansvarsfulle handlinger på egen hånd – som ved forhør og anholdelser i kriminelle tilfelle – og at øvrigheten fikk kjennskap til begåtte lovovertredelser. Foruten de tidligere enkeltvise forordninger, ble alminnelige bestemmelser om politioppgavene først gitt ved skatteforordningen 13.12.1746, hvor det het

«at de herefter som hidindtil, skulle af Bødemaals Sager, som de kunde opdage og saavidt de Os beregnes, nyde den tiende Penge, hvilke vore Fogder dennem skulle gotgiøre, og derpaa tage deres Beviis, hvorefter de i deres Regnskaber paa Vores Interesse nøye at paa-agte, og saasnart de om noget kommer i Erfaring, samme Vores Fogder strax tilkiendegive, befindes de derudi forsømmelige og fordølge noget, da skal de for saadan Utroeskab have forbrudt 10 Rixdaler til Vores Qvæst-Huus ogmere efter Sagens Beskaffenhed».

I sportelreglementet av 1762 syntes lensmennene å bli formelt godkjent som rettsbetjenter, idet de «ligesom andre Rettens Betjente» skulle tilkjennes betaling i straffesaker og politisaker.

Nært knyttet til stillingen som politibetjent stod forpliktelsen til å være arrestforvarer. Reskript 13.01.1736 påla lensmennene å ta under forvaring «alle Tyve, som Intet selv ere eiende», mens forordning 05.04.1793 om fengslenes bedre innretning bekreftet at arrestanter på landet i alminnelighet skulle bevoktes i lensmennenes hus. Fangetransporten skulle de besørge i følge resolusjon 03.04.1764. Ved omordningen av fengselsvesenet i 1857 bortfalt plikten som arrestforvarer. Ved siden av utpantingsprotokollene, hører dagjournalene over arrestanter med til de eldste av lensmennenes protokoller. Disse ble flere steder påbegynt først omkring 1800, mens noen tiår senere – i hvertfall fra 1840-årene – begynte også enkelte lensmenn å føre tre forskjellige protokoller over straffanger, varetektsfanger og transportfanger.

Utover på 1800-tallet grep lensmennenes virksomhet som ordens- og etterforskningspoliti inn på stadig flere samfunnsområder, samtidig som straffeprosessloven av 1887 la dem inn under den offentlige påtalemyndighet. Derved fikk de som politibetjenter på landet under fogd eller politimester, ledelse av etterforsknings- og ordenstjenester i sitt distrikt.

Ved lov om sunnhetskommisjoner av 16.05.1860 skulle «det almindelige Politi» påse at sunnhetskommisjonens bestemmelser ble etterkommet. Lensmennene skulle i tillegg kunne motta anmeldelser om smittsomme sykdommer og rapportere tilfellene til sunnhetskommisjonens ordfører.

Lov av 06.03.1869 om tilvirkning om stempling av spillekort bestemte at tilvirkning skulle anmeldes til politiet som også til enhver tid skulle ha adgang til spillkortfabrikken i kontrolløyemed.

Lov av 03.05.1871 påla politiet å gi tillatelse til innførsel, transport og bruk m.v. av nitroglyserin, dynamitt eller krutt, samt å føre kontroll med handel og bruk av ildsfarlige stoffer

Både sportelloven i 1830 og den nyere skyss- og diettloven av 03.06.1874 innrømmet lensmennene diettgodtgjørelse når de var tilstede som oppsynsbetjenter ved de større fiskerier. Sistnevnte lov la også grunnlaget for flere resolusjoner om fiskerioppsynet i 1870-årene, blant annet kongelig resolusjon 26.08.1876 om fiskeriene i Finnmark og kongelig resolusjon 09.02.1878 som omhandlet vårsildefisket i Stavanger og Søndre Bergenhus amter. Avholdelse av konserter og dramatiske forestillinger skulle i henhold til lov av 02.05.1875 anmeldes til stedets politi, som også kunne gi tillatelse til å holde offentlige forestillinger.

I Tanavassdraget i Finnmark kunne politiet etter lov 23.06.1888 gi andre enn de fiskeberettigede tillatelse til å drive stangfiske etter laks og sjøørret. Hvalloven av 21.05.1889 bestemte at funn av hval skulle meldes til lensmennene som straks hadde å foreta en del nærmere foreskrevne forføyninger.

Tillatelse til bråtebrenning og lyngsviing til bestemte tider kunne bare gis av brannsjefen eller lensmannen etter lov av 14.07.1893, og de kunne her også sette de nærmere vilkår som ansås påkrevet.

Allerede i første halvdel av 1700-tallet ble det gitt en strandforordning som påla lensmennene visse plikter ved stranding av skip. En instruks fra omkring 1754 for Lister og Mandal amt, ga blant annet detaljert bestemmelser om hvorledes de skulle forholde seg i slike tilfelle. I den senere lovgivning ble bestemmelsene ført videre. Lov av 20.09.1845 om tollvesenet forpliktet lensmennene til å anmelde til såvel øvrigheten som nærmeste tollsted skip som var strandet eller i havsnød, mens sjøfartsloven av 24.03.1860 ga lignende bestemmelser. I følge den var det også opp til grunnbesittere og andre nærboende å anmelde det inntrufne til lensmennene, noe som også lov av 20.07.1893 fastslo.

Mot slutten av hundreåret ble lensmennene etter lov av 28.11.1898 om umyndiggjørelse pålagt å bistå vergemålsretten med undersøkelser som vedrørte begjæringen om umyndiggjørelse mens de som ordens- og etterforskningspoliti ble tillagt ytterligere arbeidskrevende oppgaver gjennom løsgjengerloven som kom 31.05.1900.

Utpanting og skatt

Det kom til å bli en av lensmennenes viktigste og uunngåeligste forretninger mellom skattetingene å innkreve skatter og avgifter som ikke var blitt innbetalt fogden til forfallstid. Deres første offisielle befatning med denne virksomheten ble behandlet i forordning 31.01.1769, hvor det het at utpanting for restanseskatter skulle forrettes ved «ethvert Steds BondeLehnsmand» og to vederheftige menn oppnevnt av fogden. Hvis derimot fogden ikke fant seg betrygget ved en lensmann, ansås han berettiget til å overdra skatteinndrivelsen til en annen. Lensmennene skulle utpante hos så mange som mulig på en dag, og hvis det utpantede godset ikke ble innløst igjen, skulle de ha ansvaret for det inntil det ble solgt på auksjon som ble kunngjort skyldneren to uker i forveien. Fogden, som var ansvarlig for oppebørslen, skulle påse at «Lensmanden og Mændene aflegge Rigtighed til ham neste Ting efter Udpantingen».

Skatterestansene vokste år for år til betydelige beløp, og enkelte bestemmelser ble noe endret ved en ny forordning 18.04.1781. Utpantingsforretningene skulle fremdeles foretas av lensmennene, med unntak av de tilfelle hvor restansene var blitt så store at de ikke kunne overkomme disse. Amtmannen kunne da i samråd med fogden utpeke andre i lensmennenes sted.

Det viste seg at når dødsbo etter lensmennene var insolvente, kunne det være vanskelig for fogden å få dekning for sine regningskrav i de tilfelle hvor lensmennene ikke hadde rukket å avlegge riktighet til ham. Plakat 25.03.1795 bestemte imidlertid at statskassen skulle nyte fortrinnsrett til utlegg i disse boene, samtidig som det ble pålagt lensmennene å holde en av amtmannen autorisert avregningsbok. I denne skulle fogden avskrive «ved Dag og Datum» hva lensmenne betalte til ham for inndrevne skatter, bøter, innløste utpantninger og auksjonspenger. I de tilfelle hvor fogden ikke senest hvert halvår gjorde avregning med lensmennene, burde hans regninger i dødsboene likevel ikke ha noe fortrinn.

Skatteinnfordringen ble lenge ansett for å være den viktigste av lensmannens plikter, og avregningsbøkene – eller utpantningsprotokollene som de ble hetende – kom ganske snart til å bli gjenstand for fornyet oppmerksomhet fra sentralmyndighetenes side. Justis- og politidepartementet sendte 20.05.1823 til samtlige sivile overøvrigheter et sirkulære som inneholdt næremere bestemmelser om innretningen og ettersynet av protokollene. Departementet hadde erfart at svært få lensmenn utenfor Akershus amt var i besittelse av utpantningsprotokoller overhodet. Sirkulæret fremholdt at samtlige utpantningsforretninger skulle innføres i protokollene, og at utpantningsbeløpet og de beregnede omkostninger skulle spesifiseres hver for seg. Protokollene, som skulle bringes med på alle forretninger, skulle fogdene ha nøye innseende med at ble ordentlig ført, og de skulle derfor tas med på hvert ting for å undertegnes. Til lettelse for lensmennene skulle fogden foran i protokollene innføre en instruks eller veiledning beregnet på fremgangsmåten ved avholdelse av forretningene.

Ved lov av 21.07.1894 om delvis omordning av det sivile embetsverk ble fogdembetene opphevet, og gjøremålene som lå under disse ble spesialisert og fordelt fagmessig. De nye amtskassererne overtok oppebørselsforretningene og lovens § 5 bestemte at all skatteinnkreving og annen innfordring i landdistriktene skulle foregå under amtskassereren ved lensmannene «eller dem der i deres sted antages». Den direkte skatteinnkreving på landet ble således overført til lensmennene. Forskrifter for regnskapsførselen ble utformet ved kongelig resolusjon 24.09.1898. Lensmennene ble her pålagt å føre kassajournal, konto- og mellomregnskapsbok og kontobalansebok. De forskjellige innfordringer som hørte inn under lensmennene skulle blant annet være: gårdskatter, statsskatt, statskassens utestående fordringer, brannkontingent, bøter, kirkedepartementets fonds, diverse innfordringer, likvisasjons- og utbetalingskonti og tilbakemeldte skatter.

Lensmennene ansås pliktige til å forestå inndrivelsen av oppfostringsbidrag. Lov av 01.08.1821 sa blant annet at overøvrigheten kunne foranstalte bidrag inndrevet ved utpantning, og i skrivelse fra Justisdepartementet 18.01.1844 ble det også antatt at lensmennene skulle sørge for «Realisationen af Effecter, der ere udlagte for skyldigt Opfostringsbidrag, saavelsom det Videre, der maatte være fornødent for at vedkommende kan erholde Bidraget». I henhold til lov 06.06.1863 om fattigvesenet på landet, skulle reglene fra 1821 og en tilleggslov 15.09.1851 også kunne anvendes på dem som unndro seg å sørge for sin families underhold og derved falt fattigvesenet til byrde.

Den første regulering av lensmennenes befatning med fogdens tvangsmyndighet synes å ha blitt gitt ved forordning 19.08.1735, som fastslo at de handlet på fogdens ansvar når de avholdt eksekusjoner. Det fremgikk også som en forutsetning i sportelloven av 1830 at de skulle kunne avholde judisielle forretninger som eksekusjon, avsetning, arrest, forbud, sekvestrasjon og relaksasjon for fogden. Først ved byene av 08.09.1842 og 08.05.1869 om små gjeldsforretningers inndrivelse ble det uttrykkelig uttalt at de skulle utføre disse forretningene etter fogdens pålegg. Eksekusjonsprotokollene, som lensmennene kom til å føre, skulle innholde utleggsforretninger som ble avholdt på grunnlag av dom eller kommisjonsforlik. Det er verdt å merke seg i denne sammenheng at de utskrifter som lensmennene tok av protokollene kunne rekvirenten sende sorenskriveren til tinglysing

Auksjoner

Sorenskriveren skulle avholde auksjoner – ofte på fogdens rekvisisjon. Med tiden var det likevel lensmennene som ble befullmektiget til på sorenskriverens vegne å styre auksjonene, men det er vanskelig å angi med sikkerhet fra hvilket tidspunkt de ble bragt med på forretningene. Av sportellreglementet 11.06.1788 fremgikk det imidlertid at deres tjeneste undertiden kunne behøves ved avholdelsen av auksjoner så som til kunngjøring og innkreving av auksjonspenger, mens det ved sportelloven av 1830 ble klart forutsatt at auksjoner kunne avholdes av lensmennene på sorenskriverens vegne. Lensmennene stod fra først av i en dobbeltstilling, for de burde samtidig på fogdens vegne være tilstede ved tvangsauksjoner. I henhold til forordning 18.04.1781 skulle de fordre kausjon eller enkle tilslag for dem som ikke kunne anses vederheftige de var som skatteoppkrevere ansvarlige for det utpantede gods som ble auksjonert bort. Siden henla lov av 08.05.1869 til lensmennene å avholde auksjonsforretninger over utlegg som var søkt for bøter eller omkostninger i offentlige saker.

Utover på 1800-tallet oppstod det spørsmål om hvorvidt sorenskriveren kunne pålegge lensmennen å avholde auksjoner. Lovene om tvangsauksjoner av 30.08.1842 og 06.05.1854, som foreskrev fremgangsmåten ved avholdelsen av auksjoner, kom ikke til å berøre dette forholdet mellom lensmennene og sorenskriveren. Det var først en skrivelse fra justisdepartementet til Stavanger amt 19.07.1849 som klarla omstendighetene. I følge denne måtte lensmennene i ett og alt betraktes som sorenskriverens private fullmektige når de på dennes vegne avholdt auksjonsforretninger. Året etter fastholdt også departementet at det berodde på lensmennenes forgodtbefinnende å etterkomme sorenskriverens ønske uten at det for så vidt påhvilte dem noen forpliktelse. Lensmennene kom da i de fleste tilfelle til å søke private overenskomster med sorenskriveren, inntil lov 14.05.1872 om forandret lønningsmåte for visse embeter endelig forpliktet dem til å avholde auksjoner på sorenskriverens vegne når denne ikke selv eller ved dommerfullmektig avholdt forretningene.

Det kunne oppstå andre uklarheter omkring lensmennenes status ved auksjonsforretningene. Ved auksjoner over utpantede effekter vedrørende bøter og omkostninger i offentlige saker, kunne det såes tvil om de samtidig kunne forrette som fullmektig både for rekvirenten, fogden og sorenskriveren. En skrivelse fra justisdepartementet til Bratsberg amt 03.06.1869 fremholdt her at det på bakgrunn av lov 08.05.1869 ikke var noe avgjørende som talte imot at de forente begge de omhandlede funksjoner. Lov om auksjonsvesenet 17.06.1669, som omhandlet frivillige og offentlig auksjoner, gjorde det i tillegg klart at lensmenn samtidig kunne være inkassator når de avholdt slike auksjoner – dog skulle utskrifter og utdrag av auksjonene da bekreftes av sorenskriveren. I følge loven kunne de forlange å avholde frivillige auksjoner, samtidig som det ble åpnet adgang for dem med bemyndigelse av amtmannen til å la auksjonene avholdes ved fullmektig. Når de dessuten, i medhold av bestemmelsene i loven, avholdte auksjoner over fast eiendom, skulle de utferdige auksjonsskjøte. Sirkulære 30.10.1845 og skrivelse 08.05.1850 foreskrev bruken av nødvendige protokoller for auksjonsforretningene, og påla lensmennene å innlevere disse til sorenskriveren hvis denne hadde behov for det. Fra protokollene skulle det kunne tas utskrifter til utstedelse av blant annet hjemmelsdokumenter – auksjonsskjøter – for øvrig det eneste sted hvorfra kjøperen kunne få dette.

Tidligere var almuen forpliktet til å anmelde dødsfall til sorenskriveren, mens lensmennene på sin side trolig hadde en generell forpliktelse til å anmelde dødsfall de ble gjort kjent med. I hvert fall nevner en instruks fra desember 1760 for lensmennene i Totens prestegjeld at de, så snart de «fornemmer noget Dødsfald», skulle underrette sorenskriveren. Reskript 14.07.1769 for Nordlands amt og forordning 30.08.1778 for Finmarkens amt bestemte imidlertid at lensmennene i disse amtene først skulle varsles ved dødsfall – for Nordlands vedkommende bare i de tilfelle hvor sorenskriveren ikke bodde i nærheten. Ved kansellisirkulære 01.12.1812 ble bestemmelsene gjort gjeldende for hele landet, samtidig som lensmennene ble pålagt å utstede vedkommende attest om dødsfallsanmeldelsen til forevisning for presten. I tillegg skulle de «uopholdelig» og senest innen 14 dager innberette dødsfallet til skifteforvalteren. Sirkulæret henstillet videre til prestene ved slutten av hvert kvartal å tilstille sorenskriveren «Fortegnelse over de i Menigheden efter Lensmandens Attester forefaldne Dødsfald». Dødsanmeldelsesprotokoller, som enkelte lensmenn begynte å føre mot slutten av 1800-tallet, kom sorenskriveren til å få månedlige utskrifter av – med opplysninger om når vedkommende var født, bosted, dødsdato, arvinger – og summarisk angivelse av formuesforhold. Opplysningene i dødsfallsmeldingene dannet kort sagt grunnlaget for om det skulle avholdes offentlig skifte.

Boet etter avdøde underoffiserer, ryttere eller dragoner skulle lensmennene i følge forordning 30.04.1692 sammen med fire andre bønder registrere og forsegle. Ellers fremgikk det av reglement for rettens betjenter som kom 24.02.1708 at sorenskriveren sammen med lensmennene skulle administrere og forrette alle skifter. Flere bud fra autoritetene grep etter hvert regulerende inn. Først et reskript 11.11.1735, som stadfestet at «Lensmændene paa Skrifterne maae nyde det Samme som Loven tillægger Vurderingsmændene – nemlig 16 Sk. om Dagen» – syntes å overlate til dem selvstendig å kunne avholde skifteregistreringer. Deretter ble det i sportelreglementet av 1762 forutsatt at deres tjenester både kunne behøves og forlanges ved registreringer mens det i reskript 14.07.1769 for Nordlands amt og forordning 20.08.1778 for Finmarkens amt het at de skulle registrere, forsegle og hensette under forvaring det som var av betydelig innbo for så å tilstille sorenskriveren den beskrevne registreringsforretning. Av innholdet i sportelreglementet av 1788 og 1830 fremgikk det likeså at lensmennene skulle kunne avholde forefallende skifteregistreringer hvis sorenskriveren ønsket det.

Forholdet til sorenskriveren

Gjennom flere skrivelser måtte justisdepartementet gi svar på uklarheter som oppstod i forholdet mellom sorenskriveren og lensmenn. Ved skrivelse 07.10.1839 til Bratsberg amt angående en meningsforskjell mellom en sorenskriver og lensmann, antok departementet at det i henhold til lovgivningen var lensmennenes plikt å avholde skifteregistreringen på sorenskriverens vegne når denne forlangte det. Det viste seg imidlertid at registreringsforretningene ikke alltid ble tilfredsstillende protokollert hos sorenskriveren – nemlig «hva der kan sees paa flere Steder at være Tilfældet, at Registreringsforretningene i Concept vedlegges Skifterne uden at protocolleres». For hvert tinging burde det derfor, stod det i sirkulære 30.10.1845, autoriseres registreringsprotokoller. Med fare for at det ville forekomme dobbeltføring av forretningene, henstillet departementet ved skrivelse 07.11 året etter til sorenskriverne ikke nødvendigvis å innføre registreringsforretningene in extenso i sine protokoller. Reglene om formell protokollasjon var likevel ikke blitt satt til side. Skrivelse 08.05.1850 stadfestet at lensmennene når de avholdte skifteregistreringer, alene gjorde det i egenskap av privat fullmektig for sorenskriveren. Derfor ga departementet en sorenskriver medhold i at han kunne kreve lensmennenes registreringsprotokoller utlevert – til dette var det utvilsomt hjemmel i lovgivningen. Hvis sorenskriveren ikke hadde registreringsprotokollene i sin besittelse, ville det være vanskelig å etterkomme plikten til på forlangende å «meddele» utskrifter. Men så lenge sorenskriveren på sin side ikke pliktet å benytte lensmannen som fullmektig, skulle registreringsprotokollene heller ikke autoriseres for disse alene, men for den fullmektig som sorenskriveren hadde til hjelper. Lov 14.05.1872 ga endringer. Når sorenskriveren ikke selv eller ved dommerfullmektig avholdt skifteregistreringer, var lensmennene både forpliktet og berettiget til å avholde disse på sorenskriverens vegne.

Bestemmelsene i byene av 12.10.1857 og 03.01.1866 påbød lensmennene å melde fra til overøvrigheten om forsvunne personer, slik at disses midler kunne bli tatt under forvaltning. Skifteretten kunne også kreve lensmennenes bistand til å oppspore fraværende arvingers oppholdssted.

En viktig gren av lensmannsforretningene var funksjonen som veibetjent. En forordning så tidlig som 24.02.1639 hadde bestemt at lensmennene sammen med fogden og sorenskriveren skulle utligne og fordele arbeidet mellom almuen, mens det utover på 1700-tallet ble utferdiget de første av en rekke reglementer. Instruks 15.04.1791 for Akershus stift og forordning 16.11.1792 for Bergen stift, sistnevnte gjaldt antagelig for hele landet, ga begge utførlige bestemmelser. Lensmennene skulle alltid møte personlig på veibefaringene for å innhente generalveimesterens ordre, og når de «oppbydes» til arbeide burde de møte til bestemt tid. Hvor punkter i instruksene imidlertid syntes uklare og kunne misforstås, måtte de finne seg i at generalveimesteren forandret på disse og at amtmannen ble tilstillet gjenpart for ikke å være uvitende om endringene. Det kunne være grunnlag for dette – sett i sammenheng med reskriptene 18.05.1767 og 05.05.1774 som opplyste at ikke alle lensmenn hadde oppfylt sine plikter vedrørende veivedlikeholdet.

Under amtmann og veiinspektør skulle lensmennene i følge veilovene 28.07.1824 og 15.09.1851 ha det spesielle veitilsyn. De skulle foruten å rette seg etter de instrukser som amtmannen ga blant annet føre tilsyn med veirodemestrene, treffe forføyninger for å holde ferdselen åpen og i det store og hele påse at det ordinære veiarbeid utførtes forsvarlig. Hva angikk private ferdselsveier, kunne de også ifølge loven av 1851 gripe inn for å bestemme brukernes arbeidsplikt. Særlig viktig kunne vel denne lovs § 11 sies å være, som påla lensmennene å føre veiinndelingsprotokoller, samtidig som de skulle sende amtmannen gjenparter av avholdte veiinndelingsforretninger.

Lovene kom til å bli etterfulgt av forskjellige reglementer som ofte ble utferdiget for hvert amt. Eksempelvis ble det utferdiget reglement for Akershus amt 10.05.1849, i hvilket lensmennene ble gitt grundige instruksjoner om pliktene ved overtredelsen av gjeldende bestemmelser, besørgelsen av små reparasjoner på broer og veimurer m.v, fritagelse og oppnevnelse av rodemestere, befaringer og rapporter. Som veioffisiant skulle enhver lensmann i tillegg være forsynt med to av amtmannen autoriserte protokoller nemlig en veiindelings- og forhandlingsprotokoll samt en korrespondanseprotokoll som både var kopibok og journal. Veiinndelingsprotokollen skulle inndeles i to avdelinger, hvori første inneholdt fortegnelse over samtlige hoved- og bygdeveier og broer i tinglaget, fordelingen av veiene på de enkelte roder og bruk, oppgave over fordelingen av sneplogene på rodene og en rodevis ført fortegnelse over samtlige rodemestere i tinglaget. Annen avdeling skulle inneholde oversikt over lensmennenes reiser og ellers trufne forføyninger.

Tidligere hadde lensmennene ingen direkte administrative oppgaver vedrørende militærvesenet. Deres oppgaver som ordenspoliti ved mannskapstegningene eller distriktsmøtene og sesjonene var begrenset til blant annet å påse at alle militære mannskaper møtte frem, fremskaffe nødvendige opplysninger og bistå med det praktiske arbeidet. Forordning 28.02.1705 om landmilitsen hadde pålagt dem å være tilstede ved de årlige generalutskrivninger, mens reskript 16.02.1742 tilføyde at det i året som det ikke ble holdt sesjon, skulle mannskapstegninger «ikkun skee hos hver Bonde Lensmand eller sognevis». Forordning 01.02.1770 bestemte at det på de steder hvor det bare ble avholdt messe noen ganger i året, skulle lensmennene bekjentgjøre sjøinnrulleringen. De skulle her også møte på sesjonen for å gi «de Committerede Oplysning». Reglement for landetatens sesjonsvesen fra 18.11.1873 beskrev forholdsvis nøye de enkeltes funksjoner ved utskrivningen. I følge reglementet kunne fogden gi vedkommende lensmann i oppdrag å kunngjøre innkallelse til mannskapstegninger ved samtlige kirker i kompanidistriktet, og i de tilfeller hvor rodeforstandere eller mannskap uteble fra tegningsmøtene uten først å anmelde lovlig forfall, skulle det være lensmennenes oppgave å innhente opplysninger om forfallsgrunn. Opplysningene skulle deretter sammen med en liste over de som var uteblitt sendes sesjonsdeputasjonen gjennom fogden. Hendte det at fogden imidlertid selv ikke kunne være tilstede ved mannskapstegningen, skulle vedkommende lensmann anmodes om å overta dennes foreskrevne forretninger vedrørende rulleføringen.

Vernepliktsloven av 12.10.1857 bragte forandringer og forplikte lensmennene i Nordlands og Tromsø amter til å være formenn i distriktskommisjonene der. Samtidig hadde formannskapene på landet adgang til å velge inn lensmennene som den ene av tre medlemmer i hver distriktskommisjon. Denne muligheten synes også å ha blitt benyttet idet skyss og diettloven 03.06.1874 peker i den retning. I følge denne skulle lensmennene som medlemmer av distriktskommisjonene ikke tilstås diettgodtgjørelse for reiser til distriktsmøter i deres distrikt. Distriktskommisjonens oppgaver var hovedsaklig å føre mannskapsruller, ha tilsyn med det vernepliktige mannskap, motta meldinger fra dem som ville flytte, bistå sesjonsbestyrelsen med opplysninger og forklaringer samt å påse at rodeforstanderne skjøttet sine plikter.

I henhold til lov 20.07.1824 om forliksvesenet fikk lensmennene til oppgave å administrere valg på forlikskommissærer. I landdistriktene skulle stemmegivningen skje sognevis og ved kirkemøte, hvor de etter forutgående bekjentgjørelse mottok stemmene. Valgbarheten til visse kommunale 04.08.1845. I følge denne skulle fogden føre fortegnelser over dem som ble valgbare, og lensmennene fikk i oppdrag å bistå fogden med opplysninger om hvilke personer som skulle føres opp eller utslettes av fortegnelsene. Forandringer i formannskapsloven som kom 27.07.1896 henla til lensmennene å føre sognevise manntall over herredets stemmeberettigede. Likeså ble de ved lov 24.02.1900 manntallsførere ved stortingsvalg.

Som rettsbetjenter var lensmennene pliktige til på forlangende å gjøre tjeneste ved besiktelser, taksasjoner, skogbefaringer og andre åsteds- eller ekstrarettssaker eller forretninger. Dette gjaldt helt fra sportelreglementet av 1762, skjønt det er ikke utelukket at det også tidligere var behov for deres assistanse. Imidlertid kom lovgivningen utover på 1800-tallet til å henlegge til lensmennene bestyrelsen av en rekke forskjellige skjønns- og takstforretninger, deriblant de såkalte lensmannsskjønn. De forretninger som i denne sammenheng til sammen har lagt beslag på mest tid, er taksasjoner vedrørende brannforsikringer. I henhold til lov 19.08.1645 om den alminnelige brannforsikring, skulle taksasjoner på landet styres av lensmennene og innføres i en branntakstprotokoll autorisert av amtmannen. Sammen med en beregning av brannkontingenten skulle de utferdige to utskrifter for hver forretning som ble sendt Brannkassen. Tilleggslov av 23.06.1854 tilla lensmennene flere gjøremål. Nå burde de motta alle anmeldelser om brann og uten opphold underrette sorenskriveren som måtte oppta forhør. Selv skulle de avholde den nødvendige taksasjonsforretning.

Stort sett skulle lensmennene alene eller sammen med to utvalgte taksasjonsmenn avholde taksasjoner «i Mangel af mindelig Overeenskomst». Ved lov 28.07.1824 om vanns ledning over annen manns grunn, ble de sammen med to taksasjonsmenn pålagt å avholde besiktelse på åstedet. I 1851 ga den nye husmannsloven lensmennene i oppdrag å bestemme godtgjørelse ved skjønn, hvor det gjaldt fravikelse av en plass og partene ikke kunne forenes. Og så videre – skjønnsforretninger i henhold til lov om veivesenet av 1851, lov om jernbaner av 1854, lov om avgivelse av grunn til anlegg av telegraflinjer av 1854, lov om jords fredning av 1860, lov om skogvesenet av 1863, lov om landslod av 1863, lov om fredning av laks og ørret av 1866, lov om smittsomme sykdommer blant husdyr av 1866, hvalloven av 1869, lov om visse bruksrettigheter av 1874, utskiftningsloven av 1882, naboloven av 1887, vassdragsloven av 1887, landsskoleloven av 1889, utrederloven av 1891, havneloven av 1894, lov om skytebaner av 1897 og endelig jaktloven av 1899. Etter 1850 begynte enkelte lensmenn å ta i bruk særskilte protokoller, i hvilke de foruten valg på forlikskommissærer innførte avholdte skjønnsforretninger i henhold till lov av 28.07.1824, lov av 15.09.1851 om veivesenet og lov av 24.09.1851 om husmannsvesenet. Etter hvert kom protokollene, som det ikke alltid ble sendt utskrift av til annen myndighet, også til å inneholde andre skjønns- og takstforretninger, utkastelsesforretninger og undersøkelsesforretninger.

Kilder og litteratur

Justisdep. 2. siv. ktr., Pakke (C 73). oppgaver over skyss- og diettgodtgjørelser, 1853-1914.

S.st., Pakke (C 81), «2de til Generalprocurensens Archiv henhørende Pakker, 1821-1826.

Olafsen, A. Våre lensmenn. Halden 1930.

Kiil, A. Arkivkunnskap, Oslo 1969.

Thaarup, F. Archiv for Statistikk m.v, bd. IV, Stavanger 1975, s. 1-31.

Gjærum, l. Akershus fylkes veghistorie. Oslo 1954.

Lensmannsbetjentenes Blad, nr. 3, 1935, bilag om lensmennenes ansettelse og avansement.

Akershus amtsformandskabs forhandlinger 1849.

Storth.forhandl. 1871, 3, prp. 0.0, nr. 3.

Storth.forhandl. 1877, 2 b, prp. S, sth.prp. nr. 45.

Storth.forhandl. 1938, 2, sth.prp. nr. 1, tillegg nr. 17.

Lensmannsutvalget av 18.04.1942, innstilling nr. 1 om snarlig avlastning av lensmennenes gjøremål (Innenriksdept.)

En gjengivelse av artikkelen "Lensmennenes gjøremål på 1700 - og 1800 - tallet", av Sigurd Rødsten, i Lensmannsbladet nr. 7/8, nr. 10/11 1982.