Mbakkel2/kladdeside6
Jeg vet ikke om jeg egentlig kan kalle meg for sandloppe, for jeg er oppvokst på Løkka. Den tidligere formannen for Torstrands Vel, John Hansen, mente at Løkka ikke var en del av Torstrand. Min nabo, Fritz Sletholt, fortalte meg at de som bodde i denne delen av byen ble kalt for «løkkatatere». Da Fritz senere ble valgt som Hansens etterfølger som formann for Torstrands Vel, er vel det et godt bevis på at Løkka er en del av Torstrand.
Mine første lekekamerater i 1960-årene var tre jenter: Det var Tone, barnebarnet til Mary Henriksen og Inger-Lill.
Tone hadde en fin rød Donald Duck-trehjulssykkel, og jeg spurte moren min om hun kunne kjøpe en slik sykkel til meg, men blå. Hun gjorde det, selv om jeg hadde en fin sykkel fra før av. Tone likte å synge «Fola, fola blakken» og sto utenfor det ene stuevinduet mitt og ropte med mørk stemme: «Morten, Morten!» (med O og ikke kort Å-lyd). En gang Tone ropte på meg, lå jeg på sofaen plaget av magesjuke. Jeg ville så gjerne ut og leke med henne. Jeg husker det regnet, men det ble for plagsomt.
Jeg hadde hørt om barnebryllup i India og giftet meg med Tone under en privat seremoni i stua i Reipbanegata 4. Mor var vitne. Jeg var både brudgom og vielsesforretter. Jeg nynnet en hymne. Bryllupsreisen gikk til Sletta på den andre siden av gata.
Morten Moen bodde i Gyldenløves gate. Han likte å synge «Var jeg en fugl med vinger og fjær, fløy jeg til havet der pappaen min er.» En dag moren min ikke kunne finne meg, viste det seg at jeg gikk sammen med Morten i toget under Barnas dag.
Den barndomskameraten jeg hadde lengst, var Geir. Vi gjorde mye moro sammen. Harald var også en meget god barndomskamerat. Én gang jeg hadde havnet oppå en hylle på åsryggen Elefantfjellet og ikke våget å komme meg ned, ba jeg Harald om å tilkalle moren min, og det gjorde han.
Som guttunge hadde jeg en pasjon for avskiltede biler. Jeg hadde en liste over hvor i kommunen de befant seg og hva slags bilmodeller det var. Ofte visste jeg også navnene på eierne og hva slags registreringsnumre de hadde hatt. Utenfor Larvik Karosserifabrikk på Øya var det et bussvrak som Geir og jeg lekte i.
Jeg så på Blyantstompen og saksa med Sten Nilsen, som ble sendt på Barne-TV i 1968. Det var en dag da jeg var på skøyteisen på Fram og traff noen unger. Jeg diktet videre om Blyantstompen og saksa, fortalte at de skulle sette bo i den vesle bua på toppen av fotballtribunen på Fram. Mor hadde sagt at jeg ikke måtte gjøre det, fordi de kunne komme til å be meg om å fortelle mer og mer. Jeg gjorde det likevel, men hun hadde rett. Selv etter at jeg begynte i første klasse på Torstrand skole, samlet ungene seg rundt meg i frikvarteret og ba meg om å fortelle videre. Det var ikke lett for meg å komme opp med flere historier.
Den første personen jeg kjente som døde, var en eldre mann som het Jon. Han bodde lenger opp i Reipbanegata, og jeg husker at han en gang ga meg en Freia Firkløver. Jon var gift med Signe.
Den mannen på Løkka som jeg likte aller best var Odd Thoresen, en lastebileier som bodde på hjørnet. Han var glad i barn. Det var en gang mor ikke visste hvor jeg var gått at Odd tilbød seg å kjøre i lastebilen for å se etter meg. Odd var medlem av Pinsemenigheten Betania.
Mitt første sterke Torstrand-minne knytter seg til datoen 21. januar 1967. Jeg husker at det fløy partikler over åsryggen ved hjemmet mitt. Mor kledde på seg for å finne ut hva som hadde skjedd. Hun fortalte at det brant på Skofabrikken Ørnen. Jeg var så engstelig for at brannen skulle spre seg til fru Leifsens hus like ved. Hun var fra Skottland og eide en liten dachs med navnet Angus.
Det var flere matbutikker på Torstrand. Familien min hadde handlet på Kopra’n i en rekke år. Frøken Borgen var bestyrer. Jeg husker godt Mally, Rosie, Liv-Berit Klock, Anne-Grethe Hansen, Sigrun og Jan i kjøttavdelingen. Det var stas da Mally ga meg en gratis wienerpølse. Sina, som bodde i Hoffs gate på Løkka, ga meg ofte ei krone. En kunne få kjøpt mye for ei krone den gang. Sina var gift med Karl.
En dag tok Anne-Grethe meg med til Åsveien, slik at jeg skulle leke med sønnen hennes. Det var han som overtok min gamle trehjulssykkel
På den tiden hadde vi ikke telefon. Av og til fikk mor lov til å låne telefonen på kontoret. Det var bare én kjolebutikk og én blomsterhandel: Sigrid Jørgensens eft. og Thorstrand blomsterforretning. Innehavere var Magda Eriksen (men alle kjente henne som Dotta) og Kirsten Lilliedahl. Godtebutikk var Hetty på hjørnet, som ble drevet av Rakel Hansen.
Jeg husker også ektemennene. Karl (som hadde samme hårfasong som Lennart Hyland), Rolf (som jobba på Soya’n) og Karsten (som vanligvis var å se i lagerfabrikk hos Treschow, men som også sto bak disken i konas butikk).
Familien handlet hos slakter Eftedal, som overtok butikken etter Løwe. Jeg husker at fru Syversen sto bak disken i mange år. Hun fortalte meg at hun hadde vært imponert da jeg som liten kunne si Norsk Gassakkumulator helt riktig.
Jeg husker også Jacobsen som solgte pølser. Han sa alltid «Pent vær». Pølsebua sto opprinnelig i Tjøllingveien, tvers overfor Alfred Andersen, men ble senere flyttet til Skiringsalsgate. Jacobsen solgte pølser i brød med ketsjup og sennep. Hvis en ville, kunne en også få løk. Da Eggli senere etablerte ei bu på Hølen, der en kunne få bestilt pølser med rekesalat eller hamburgere i brød med ketsjup, sennep og remulade, følte vi at Jacobsens sortiment var for begrenset.
Snowbound for Christmas
That's what I'd like to be
Snowbound for Christmas
Just you and me
No one for miles around Frost on the pane Two people sharing Castles in Spain
Logs on the fire Walls hung with mistletoe Wind in the chimney Hearts all aglow
Oh, how I wish my dreams Would all come true Snowbound for Christmas Darling, with you
No one for miles around Frost on the pane Two people sharing Castles in Spain
Logs on the fire Walls hung with mistletoe Wind in the chimney Hearts all aglow
Your lips, your eyes, your soft sweet sighs
I feel that I've known you forever
Your style, your touch, you're just too much
I feel that I've known you forever
I know that this never happened to me
Don't have to see anymore than I see
Your face, so rare beyond compare
I feel that I've known you forever
And ever and ever
Din munn, ditt blikk, dine små sukk Jeg føler jeg har kjent deg bestandig Din stil, din trøst gitt av din røst Jeg føler jeg har kjent deg bestandig
Jeg trodde ei dette ville skje meg Det er riktig herlig å se deg Ditt fjes, så fint og genuint Jeg føler jeg har kjent deg bestandig for evig og alltid
Oh, your face so rare, beyond compare Leppene dine, øynene dine, dine myke søte sukk Jeg føler at jeg har kjent deg for alltid Stilen din, berøringen din, du er bare for mye Jeg føler at jeg har kjent deg for alltid Jeg vet at dette aldri har skjedd med meg Trenger ikke å se mer enn jeg ser Ansiktet ditt, så sjeldent uten sammenligning Jeg føler at jeg har kjent deg for alltid Og alltid og alltid
Tittel: Oskar Kowalczyk fra Nanset med en imponerende pers under kortbane-NM i svømming i Bodø
I juli og august i fjor skrev Bøkebloggen om Oskar Alexander Kowalczyk som tok flere medaljer under De åttende verdenslekene for kortvokste. Oskar deltok i helgen i sitt første kortbane-NM i svømming, som ble arrangert i Bodø. Der gjorde han en god innsats.
På lørdag gjorde Oskar et meget sterkt løp på distansen 100 meter individuell medley med tiden 1.40,75, noe som ga ham en fjerdeplass. Oskar forbedret sin personlige rekord med over åtte sekunder. Hans trener Petter Malm uttalte at løpet var imponerende sterkt ut fra at Oskar hadde vært syk før mesterskapet. Oskar fikk en meget en meget rask start på flydelen (reaksjon 0.61), en god bryst-ti-rygg-vending og en sterk brystetappe før han avsluttet de siste 25 metrene med en knallsterk crawldel
På søndag svømte han distansen 50 meter fri og kom inn rett over påmeldingstiden siden. Han kom til finalen om ettermiddagen og havnet på en syvendeplass med tiden 40,57.