Bruker:Mbakkel2/kladdeside6
Jeg tenker på at en del av dagens beboere på distriktets sykehjem tilhører en nyere generasjon enn den som lyttet på plater med Calle Jularbo og Jens Book-Jenssen. De lyttet på rock and roll med artister som Fats Domino, Bill Haley og Elvis Presley. I flere land fikk man lokale rock and roll-stjerner: Tommy Steele i Storbritannia, Little Gerhard i Sverige samt Rocke-Peller og Per «Elvis» Granberg i Norge. I en del norske byer fikk man også egne rock and roll-helter. Larvik var intet unntak.
Larviksungdommenes første møte med rock and roll var da de kjøpte 78-platen «Rock Around the Clock» med Bill Haley & His Comets, som ble utgitt på 78-plate i Norge i 1954 på Brunswick-etiketten. Den amerikanske filmen Vend dem ikke ryggen ble satt opp på Munken kino 20. april og 1. mai 1955, hvor låta ble spilt. Bill Haley og musikerne hans medvirket ikke i filmen, så ungdommene var spente på hvordan de så ut. Det fikk de anledning til da lavbudsjettfilmen Rock Around the Clock ble satt opp på norske kinoer i 1956 og 1957.
Onsdag 12. september 1956 ble det trykket to alarmerende artikler på Østlands-Postens forside. Den éne handlet om Suez-konflikten i Egypt. Den andre hadde følgende overskrift: «Amerikansk film driver London-ungdom til gateoppløp». Avisa skrev at to bobbies hadde blitt skadet kvelden før da de forsøk å gripe inn overfor en horde «rock'n roll»- gale tenåringer i ett av Londons sørlige distrikter samt at én av de skadde politibetjentene måtte bli innlagt på sykehus. Det er klart at voksne folk i Larvik ble skremte av det de leste: «Ungdommen hadde begynt et regulært oppløp med ekstatisk vrikking på åpen gate akkompagnert av skrål og taktfaste håndklapp. Bakgrunnen var fremvisningen av filmen «Rock Around the Clock»» på en London-kino. Det ble kastet flasker mot husvegger og butikkvinduer under opptøyene, og ni av de mest ivrige tilhengerne av den nye musikkretningen ble tatt med i «Svarte-Marja». De vil bli stilt for retten i formiddag.»
Østlands-Posten kunne på sin forside 21. september vise enda en dramatisk krigsoverskrift, og denne gang handlet det om vårt hjemlige Oslo. Overskriften lød slik: «Pøbelopptøyer i Oslo i natt. Ungdommelig «Rock Around the Clock»-publikum gikk løs på politiet under ropet «Vi vil ha mer bråk.»» I ettertid har det kommet fram at dette var sterkt overdrevet. Opptøyene hadde ikke vært så alvorlige. Det kom også til opptøyer i Bergen. Kinostyret i Stavanger omgjorde 26. september 1956 sin tidligere beslutning om å vise filmen. Kinostyret ville se tiden an etter at opptøyene i Oslo og Bergen førte til en heftig debatt i Stavanger. ØP spurte kinosjefen i Larvik, Birger Krohn Andersen, om når «Rock Around the Clock» ble satt opp på Munken. «Jeg har tenkt å drøye litt med den til alt bråken i Oslo er over.» Han tilføyde at filmen for øvrig hadde blitt kjørt både i Porsgrunn og Skien uten at det ble noe leven av det, at de som hadde sett den der syntes det var en film som verken var bedre eller verre enn mange andre filmer og at det var en musikkfilm man blir i godt humør av.
Og det var nettopp det som var hensikten med filmen. Bill Haley var nemlig ingen rebell. Han var 30 år da han medvirket i filmen (men så eldre ut) og var en gift barnefar. Bill var lett overvektig og hadde en dårelokk i panna. Det var neppe en artist som ungdommene identifiserte seg med. Plateprodusenten Sam Philips hadde en gang uttalt noe slikt som at dersom han kunne finne en hvit mann som kunne synge som en sort, så kunne han tjene en billion dollars. Den mannen het Elvis Presley, og det var han ungdommene kom til å se på som sitt idol.
Rock Around the clock ble satt opp på Munken kino i februar 1957, selv etter at de kommunale kinoene i Kristiansand hadde måttet ta filmen av programmet etter at det kom til opptøyer utenfor byens éne kino 7. januar 1957. Filmen ble anmeldt av ØPs Pete (Karl Andresen).
Laagendalsposten kunne meddele i en liten notis i utgaven av 4. oktober 1957 at det i Larvik var blitt stiftet en klubb, hvis formål var å gå inn for fest uten fyll, og at den til da hadde fått 30 medlemmer. I ØPs utgave av 12. oktober samme år kunne vi lese at «The Slater’ Rock Club» arrangerte dans på Skytterlaget om kvelden samt at det populære «The Slater’ Rock Band» spilte. Bandet spilte også på Myrvang i Stokke, på Fram i Slagen, på Folkvang i Tjølling og flere ganger på Villa Farris i Larvik.
«The Slater’s Rock Club» gikk sammen med Gymnasiesamfunnet i Larvik om å lage en matiné i Munken kino 9. februar 1958. Overskuddet skulle gå til innsamlingen for Fossnes. «The Slater’s Rock Band» var blant de som opptrådte. ØPs utsendte skrev i avisas utgave dagen etter at det var et fornøyelig show. Etter den store suksessen besluttet man å arrangere et nytt show 23. februar, der også «The Slater’s Rock Band» med Tor Hansen som vokalist sto på programmet.
Og det er her vi kommer til den unge saksofonisten på bildet, Leif Larsen, sønnen til Emma og Thorleif Larsen på Torstrand. Leif hadde en bror som het Tor, og han var gitarist. Brødrene var medlemmer av dansebandet Mona Nilsens orkester, som var representert med kuttet «Tilgi meg» på LP–platen 'Dans med oss (Flower ABM 440) fra 1976.
Østlands-Posten publiserte i utgaven av 21. februar 1958 en artikkel med tittelen «Festlig agitasjonsmøte i Larvik G.U.-lag onsdag». Formannen Thor fortalte avisa at møtet, som ble arrangert på Godtemplarlokalet 19. februar 1958, hadde blitt en stor suksess, at omkring 125 ungdommer var møtt fram, at begeistringen var stor, og at det var satt opp et program som de unge satte pris på. Avisa skrev at det først og fremst var «The Slater’s Rock Band» som fikk jubelen til å stige mot taket, og at saksofonisten Leif Larsen høstet spesiell applaus mange ganger.