Vis kilden til Ole Richter (1829–1888)

<onlyinclude>{{thumb|Statsminister Ole Richter.JPG|Ole Richter på et bilde fra 1880-årene|Solberg, Ole R.: ''Inderøy Sparebank 100 år : 1864-1964'', Orkanger 1964}}
'''[[Ole Richter (1829–1888)|Ole Jørgensen Richter]]''' (født [[23. mai]] [[1829]] på [[Inderøy]] i [[Nord-Trøndelag]], død [[15. juni]] [[1888]] i [[Stockholm]]) var høyesterettsadvokat og politiker ([[Venstre|V]]). Han var [[stortingsrepresentant]] 1862–1879 og [[Norges statsminister i Stockholm|statsminister i den norske statsrådsavdelingen i Stockholm]] 1884–1888. Han var også ordfører i [[Inderøy kommune|Inderøy]] i årene 1864–1875. </onlyinclude><ref>Sakshaug, Ingvald. ''Inderøyboka : ei bygdebok om Inderøy, Røra og Sandvollan. 1 D. 1 : Den ålmenne delen''. Utg. [s.n.]. Inderøy. 1973. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2012050208008}}. Side 373-377.</ref>

Han tilhørte en politisk og sosiokulturell elite fra distriktene som stod i opposisjon til embedsmannsstanden. Richter var eksponent for en kulturell nasjonsbygging og en politisk demokratisering, i tråd med kontinentale ideer fra opplysningstiden. Samtidig tok han avstand fra det han oppfattet som illiberale og intolerante holdninger blant bondepolitikerne.<ref name="Forr">Forr 2009, s. 464–472.</ref>

<onlyinclude>«Richter var kunnskapsrik, språkmektig og selskapelig anlagt, og skjøttet på en utmerket måte sine representative plikter,» mente biograf Per Fuglum. Richter sto hele sitt politiske liv for en liberal og moderat sentrumspolitikk, og forsøkte hele tiden å bygge bro mellom de politiske ytterfløyer på Stortinget, med mål om å skape et sterkt politisk sentrum. Richter er den eneste norske statsministeren som har begått selvmord.</onlyinclude>

== Bakgrunn og familie ==
{{thumb|Rostad Inderøy.png|[[Rostad (Inderøy)|Rostad]]. Hoveddelen av gården er fra 1700-tallet, mens sidefløyene er nyere.|[[Olav Tjønneland]]/[[Norsk Folkemuseum]]}}
Ole Richter ble født på gården [[Rostad (Inderøy)|Rostad]] på [[Inderøy]]. Hans foreldre var Massi (født Rostad (1798–1877), og odelsjente til gården som hennes familie hadde eid i generasjoner) og proprietær [[Jørgen Richter (1790–1880)|Jørgen Richter]] (1790–1880), som den eldste av åtte barn. Han fikk undervisning hjemme, sammen med sine søsken. I 1845-1846 bodde han hos sin onkel [[Andreas Boghart Richter (1795–1868)|Andreas Boghart Richter]] (1795–1868) som var [[sorenskriver]] i [[Orkdal]].

Ole Richter giftet seg i England i 1866 med [[Charlotte Wakeford Attree]] (født i Liss, Hampshire, England 24. november 1830, død i Stockholm 12. februar 1885). Richter var blitt kjent med hennes familie under et studieopphold i England på midten av 1850-tallet. Han var da blitt forlovet med sin senere hustrus yngre søster Susan Wakeford Attree, men hun døde kort tid etter at Richter hadde kommet hjem til Norge.

I studietiden var Richter en tid forlovet med skuespiller [[Laura Gundersen (1832–1898)|Laura Svendsen]], senere Laura Gundersen. I mars 1888, 2-3 måneder før han døde, forlovet han seg med [[Ebba Astrup]] (se nedenfor).

== Studier og tidlig politisk aktivitet ==
Etter oppholdet hos onkelen i Orkdal dro han til [[Christiania]], hvor han våren 1846 avla preliminæreksamen og 1847 norsk juridisk eksamen.  
{{thumb|En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene - no-nb digibok 2006082800057-304 1.jpg|En ung Richter i Christiania|[[Nasjonalbiblioteket]]}}
Han hadde et opphold hos en onkel på Sjælland i [[Danmark]] 1847–1849, og ble her inspirert av de liberale og nasjonale bevegelsene. Han satte seg da et mål om å danne en norsk, liberal opposisjon. Richter anså den daværende opposisjonen mot den norske, konservative regjeringen som politisk reaksjonær. Da han omsider kom hjem, tok han [[examen artium]]. Han begynte så med sine universitetsstudier, var formann i [[Det Norske Studentersamfund]] i 1850. I studietiden var han medredaktør av vittighetsbladet ''Krydseren''.  Han tok juridisk embetseksamen i 1852.

== Jurist og ordfører ==
Richter arbeidet to år som konstituert [[sorenskriver]] ved [[Sorenskriveren i Stjør- og Verdal|Stjør- og Verdal sorenskriverembede]]. Han hadde også  i årene 1855 til 1856 studieopphold i [[England]] og [[Frankrike]], hvor han studerte rettsvitenskap. Han fikk avgjørende impulser fra britisk liberal politikk, og han forble resten av livet en stor beundrer av [[Storbritannia]]. Da han kom hjem, bosatte han seg i Christiania, og ble medredaktør i ''Aftenbladet'', engasjerte seg politisk, og arbeidet som sakfører. Under oppholdet fikk han også godkjennelse som høyesterettsadvokat. 

Som redaktør i ''Aftenbladet'' gikk han videre på den politiske linjen han hadde fra studietiden, fremmet skandinavismen og var en uavhengig [[liberaler]] som var kritisk til både regjeringen og bondeopposisjonen. I oktober 1859 overlot han redaktørstillingen til [[Bjørnstjerne Bjørnson]], men da Bjørnson måtte gå av i januar 1860 etter sin uforsiktige opptreden under [[stattholderstriden]], var han en tid på ny redaktør.

Fra 1861 bodde han igjen på Inderøy, hvor han overtok slektsgården og arbeidet som advokat, samtidig som han engasjerte seg i lokalpolitikken. Han var blant annet ordfører i [[Inderøy kommune]] i årene 1864 til 1875 og engasjerte seg i etableringen av [[Inderøy Sparebank]]. I 1866 giftet han seg med den britiske adelskvinnen Charlotte Wakeford Attree, eldre søster av hans tidligere forlovede Susan, i 1866.

== Stortingsrepresentant ==
{{thumb|Ole Richter.jpg|Richter i embetsuniform, med [[St. Olavs Orden]] på brystet i 1880|[[Frederik Johannes Gottfried Klem]]/[[Oslo Museum]]}}
Richter ble valgt inn som [[stortingsrepresentant]] fra 1862 for [[Nordre Trondhjems amt]], og hadde denne plassen fram til 1879. Han var først med i det såkalte ''Collegium Politicum'' (som opprinnelig var en spøkefull betegnelse internt), som videre dannet grunnlaget for grupperingen «[[Sakførerpartiet]]», en moderatliberal og opposisjonell sentrumsgruppering hvor særlig [[Johan Sverdrup]], [[Johannes Steen]], [[Peter Daniel Baade Wind Kildal]], [[Aimar Sørenssen (1823–1908)|Aimar Sørenssen]] og [[Ludvig Daae (1829-1893)|Ludvig Daae]]. Av saker denne gruppen særlig arbeidet for, var årlige storting, statsrådenes adgang til Stortinget, jurysaken og utvidet stemmerett. 

Sverdrup brøt senere ut av denne grupperingen og startet et samarbeid med den radikale bondelederen [[Søren Jaabæk]]. I 1884 ble «Sakførerpartiet» og flere andre grupperinger innlemmet i det politiske partiet Venstre.

Richter arbeidet mye med grunnlovsspørsmål, herunder statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene. Han la seg imidlertid på en mindre radikal linje enn Sverdrup, og mente dette hovedsakelig handlet om en hensiktsmessig arbeidsordning. Richter var også svært sentral under behandlingen av strafferettsreformen av 1874. Han sto også i første rekke for en jernbaneforbindelse mellom [[Østlandet]] og [[Trøndelag]], og det endelige vedtaket om denne skyldes i stor grad Richters innsats. Han gikk også inn for en mer planmessig veibygging, arbeidet for å øke bevilgningene til den lokale dampskipsfarten, samt for en forsert utvidelse av [[telegraf|telegrafnettet]].

Han var [[odelstinget|odelstingspresident]] fra 1872 til 1877, da han ble [[lagtinget|lagtingspresident]]. Utover på 1870-årene var det en voksende politisk polarisering og Sverdrup og Jaabæk motarbeidet Richters gjenvalg i 1873, men han ble likevel gjenvalgt med knapp margin. 

Richter ble utnevnt til [[byfogd]] i [[Trondhjem]] i 1876 og flyttet dit. Han ble så innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene i Trøndelag, Trondhjem og Levanger, fra 1877 til 1879. I 1878 ønsket Richter å trekke seg ut av politikken, og ble norsk-svensk generalkonsul i London, etter å først ha motsatt seg å bli utnevnt til norsk-svensk ambassadør i Washington, D.C.

== Statsminister i Stockholm ==
{{thumb|Stokholm. Norske Ministerhotellet. - no-nb digifoto 20160115 00016 NB NS 000044A.jpg|[[Ministerhotellet]] på Blasieholmen i Stockholm, hvor den norske statsrådsavdelingen hadde sine kontorer og hvor Richter tok sitt liv. Bygningen ble revet i 1911.|[[Narve Skarpmoen]]}}
26. juni 1884 ble han – som medlem av [[Johan Sverdrups regjering]] – utnevnt til [[Norges statsminister i Stockholm|statsminister i Stockholm]]. Forholdet til Johan Sverdrup medførte imidlertid stadig voksende problemer. 

De politiske uoverensstemmelser ble særlig tydelige da Sverdrup i april 1885 presset Richters venn, arméminister Ludvig Daae, ut av regjeringen. 

Deretter førte forhandlingene med den svenske regjering om en omordning av utenriksstyret til en stor uenighet, noe som medførte av Sverdup i Odelstinget fraskrev seg alt ansvar for en omstridt formulering i det foreløpige forhandlingsgrunnlaget («15. mai-protokollen»), og la slik alt ansvar på Richter alene. Statsrådsavdelingen i Stockholm, under ledelse av Richter, hadde fått innfridd sitt krav om lik representasjon i det ministerielle statsråd, men nordmennene måtte til gjengjeld gå med på å riksaktfeste at utenriksministeren skulle være av svensk nasjonalitet. Richter mente på sin side at Sverdrup hadde godkjent realiteten i denne innrømmelsen, en påstand han fremførte i brev til Bjørnson, noe også nyere forskning tyder på at Richter kan ha mest rett i.

== Død==
Som norsk statsminister i Stockholm i årene 1884 til 1888 kom han i opposisjon til [[Johan Sverdrup]], som forlangte hans avgang. Han ble angrepet både av Sverdrups tilhengere og av talsmenn for det nye, mer radikale «rene» Venstre, og hadde ikke støttespillere i den norske hovedstaden. Kritikken og isolasjonen i Stockholm gikk inn på han, og hardest for ham var at [[Bjørnstjerne Bjørnson]] etter hukommelsen, og dermed upresist og ikke helt korrekt 23. mai offentliggjorde innholdet i et fortrolig brev dem imellom fra 1886, hvor Richter angivelig hadde gått imot Sverdrup. Bakgrunnen for Bjørnsons utspill var en tale han hadde holdt 17. mai 1888 hvor han kom med et kraftig angrep på Sverdrup, der han understreket at regjeringen til og med hadde mistet støtte fra sine egne medlemmer.<ref name="venner">[http://www.rostadsvenner.no/ole_richters_liv_3.html Rostads venner, Ole Richters liv]</ref>

Richter ble av både kongen og Sverdrup stemplet som illojal. Han ble presset til å søke avskjed, og han følte seg sviktet, ydmyket og vanæret. Seks dager senere gjorde han et første og mislykket forsøk på å ta sitt eget liv. 6. juni gav kronprinsregenten Gustav ([[Oscar II]] var på utenlandsreise) Richter avskjed som statsminister, og 15. juni skjøt han seg i [[ministerhotellet]] i Stockholm, 59 år gammel.

== Begravelse ==
{{thumb|Sakshaug nye kirke.jpg|Richter ble begravet fra [[Sakshaug kirke]].|Morten Dreier|2006}}
Richters selvmord vakte stor oppsikt og var årsak til bitter strid innen Venstre.

Richters båre ble ført til Inderøy, og begravelsen fant sted i [[Sakshaug kirke]]. Sognepresten i Inderøy, [[Albert Lange]], forrettet ved begravelsen, noe som var mot biskop [[Nils Jacob Laache]]s vilje da dødsfallet kom som følge av et selvmord.<ref name="venner" /> Det hadde gått ut påbud om at ingen offentlig embetsmann eller tjenestemann skulle følge Ole Richter til hans siste hvilested. Likefullt var det mellom 200 of 300 hundre kranser og mellom 1000 og 1500 mennesker var til stede, dog ingen representanter for det offentlige Norge.<ref name="venner" />

== Videre virksomhet på Rostad ==
Han ble stedt til hvile ved siden av sin hustru i hagen på Rostad, og gårdsdriften ble overtatt av søsteren [[Gurine Richter (1827–1911)|Gurine]]. Dette ble for mye for henne, og i 1892 overlot hun driften til nevøen Olav Richter Salvesen. Han solgte gården i 1899 til ''Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet'', som fra 1935 het [[Norsk misjon blant hjemløse]], ledet av [[Jakob Walnum]], og driften ble overtatt av statsråd [[Hans Rasmus Astrup (1831–1898)|Hans Rasmus Astrup]]s datter Ebba (1863 - 1944), som Richter hadde forlovet seg med i mars 1888, lot hun oppføre et gravmæle i klassisk stil. Det er et monument i kleberstein og er i form og størrelse svært likt fronten på athenernes skattkammer i Delphi.<ref name="venner" />

Ebba Astrup, med kallenavnet «Mor Rostad», drev gården som første bestyrerinne for [[Rostad barnehjem]] i regi av «Omstreiferforeningen», og var der til 1918 da hun giftet seg. Rostad barnehjem var i drift fram til 1953. Fra 1960 har det på gården vært drevet et ungdomshjem (hjem og skole for gutter med atferdsvansker), av Kirkens sosialtjenester (fra 2017 stiftelsen CRUX) som i dag også eier gården<ref name="venner" /> og driver en barnevernsinstitusjon for barn og unge i alderen 12-18 år med store omsorgsbehov.

== Ettermæle ==
Etter Richters selvmord fulgte en debatt om hvem som måtte bære skylden for det. [[Ludvig Daae (1829-1893)|Ludvig Daae]] skrev i sin dagbok: «Jeg gikk bort til Sverdrup og sa [...] at det liv hadde han på sin samvittighet. [...] Faktum er at Johan Sverdrup lagde Ladningen i Pistolen og Bjørnstjerne Bjørnson trak den af.»<ref name="bio">[http://www.rostadsvenner.no/ole_richters_liv.html Biografi – Ole Richter], Rostads venner.</ref> Selv om anklager gikk mot både Bjørnson og Sverdrup, var den allmenne konklusjonen at skylden nok var fordelt på alle sider.<ref name="brekke2009">Brekke, Jørgen: «Gåtefullt selvmord» i ''Levende Historie'' 7/2009.</ref> Dessuten hadde Richter hatt perioder med dype depresjoner etter sin kones død, slik at det heller ikke er et entydig svar på hvorvidt Bjørnson heller utløste selvmordet.<ref name="brekke2009" />

Da Bjørnson kom til Stockholm for å motta Nobelprisen i litteratur i 1903, avla han sin svigersønn [[Sigurd Ibsen]] et besøk. Ibsen var da norsk statsminister i Stockholm, og satt derfor i samme arbeidsværelset som Richter hadde gjort da han skjøt seg. Bjørnson åpnet døren, stanset, og sa stille: «Så dette er kontoret!» Han ble stående lenge, taus og alvorlig.<ref>Bull 1945, s. 142–44</ref>

Ti år senere, i 1898 gav Bjørnson ut skuespillet ''Paul Lange og Tora Parsberg'', som delvis bygger på Richters siste dager. Og, som Per Fuglum uttrykker det, tegnet Bjørnson her «et sympatisk bilde av sin evnerike og velmenende, men svake og sårbare gamle venn».<ref>Fuglum, P. 2003.</ref> Også [[Halvdan Koht]] kaller skuespillet «et vakkert minnesmerke» over Ole Richter.<ref>Koht, H. 1951 s. 433.</ref> 

Ministerhotellet i Stockholm ble revet i 1911, og skrivebordet som Richter sannsynligvis skjøt seg ved, befinner seg på kontoret til Norges statsminister i Oslo. I 2008 ble Richters gravsted åpnet, og foruten brev, telegram og klær, fant arkeologene en revolver, den som Richter med all sannsynlighet brukte da han tok sitt liv.<ref>Mauren, Arnfinn: [http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2421232.ece Fant Ole Richters revolver] i ''Aftenposten'' 14. mai 2008.</ref>

Richter ble i 1876 utnevnt til ridder av [[St. Olavs Orden]], og i 1887 tildelt storkorset «for statsborgerlig Fortjeneste». Han ble også tildelt også storkorset av den svenske [[Nordstjärneorden]] og var kommandør av 1. klasse av [[Vasaorden]].

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==

* Amundsen, O. Delphin: ''Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947''. Utg. Grøndahl. Oslo. 1947. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2014040348001}}.
* Brekke, Jørgen: «Gåtefullt selvmord» i ''Levende Historie'' 2/2009.
* Bull, Francis. ''Tradisjoner og minner''. Utg. Gyldendal. Oslo. 1945. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2007011100075}}.
* Forr, Gudleiv: «Ole Richter: en representant for landseliten på 1800-tallet» i ''Nytt Norsk Tidsskrift '' 3-4/2009.
* Fuglum, Per: ''Ole Richter : ungdom og stortingsvirke''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1957. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2007030101062}}.
* Fuglum, Per: ''Ole Richter : statsministeren''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1964. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2008052000043}}.
* Fuglum, Per: [https://nbl.snl.no/Ole_Richter Ole Richter] i ''Norsk biografisk leksikon''.
* Koht, Halvdan: Artikkel om Ole Richter i Norsk biografisk leksikon bd. XI, 1952. {{Nb.no|NBN:no-nb_digibok_2008050700032}}.
* Lavik, Nils J.: «Politikk og følelser: en psykiatrisk kommentar til Ole Richters selvmord» i ''Kirke og Kultur'' 4/2000.
* Over-Rein, Karl: ''Ole Richter : statsministeren som valgte revolveren''. Utg. Historie & kultur. Oslo. 2011. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2014081908164}}.
* Richter, Gurine: ''Stamtavle over slægten Richter''. Utg. J. Griegs bogtr.. S.l.. 1910. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2012011906068}}.
* Sørensen, Øystein. ''1880-årene : 10 år som rystet Norge''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1984. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2011090506111}}.
* {{hbr1-1|pf01038342001641|Ole Richter}}.

== Videre lesing ==

*Skjævesland, Odd Inge: ''Ministerhotellet : unionens glemte maktarena'', Arneberg forlag, 2005. ISBN 978-82-916-1424-5


{{DEFAULTSORT:Richter, Ole}}
[[Kategori:Personer]]
[[Kategori:Høyesterettsadvokater]]
[[Kategori:Ordførere]]
[[Kategori:Redaktører]]
[[Kategori:Sakførerpartiet]]
[[Kategori:Venstrepolitikere]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter]]
[[Kategori:Statsministre]]
[[Kategori:Vasaorden]]
[[Kategori:Nordstjerneordenen]]
[[Kategori:St. Olavs Orden]]
[[Kategori:Inderøy kommune]]
[[Kategori:Fødsler i 1829]]
[[Kategori:Dødsfall i 1888]]
{{bm}}
{{F2}}