Rang
Rang er et uttrykk for offentlig verdighet, og da særlig i forbindelse med hvilken posisjon personer i et samfunnskikt har i forhold til hverandre. I Danmark-Norge hadde man detaljerte rangordninger, og disse er fortsatt i bruk i Danmark. I dagens Norge er rang av langt mindre betydning enn i tidligere tid, men konseptet eksisterer fortsatt. Eksempler på tilfeller der det kan ha en betydning i dag er ved hoffet og i diplomatiet.
Rangordninger går tilbake til middelalderen, men ordet rang ble ikke brukt før 1660. Det kom flere forordninger om rangordninga, blant annet i 1671, 1693 og 1746. Rangen av 1671 opererte med en fortløpende nummerrekke fra 1 til 55. I rangen av 1693 ble det innført sju rangklasser, og så en nummerering innafor disse. Rangen av 1746 opererte med ni rangklasser og nummerering innafor dem.
Rang ble tildelt både adelige og embetsmenn – sivile, militære og geistlige. Den kunne henge sammen med et bestemt embete, men man kunne også tildele rangtitler som rene ærestitler – ofte etter søknad og betaling. Etter hvert begynte man derfor å skille mellom virkelig rangtittel og ærestitlene. Sistnevnte omtales i rangen av 1746 oftest som «våre andre...». Man kunne også få en rangtittel som lå høyere enn den man hadde i kraft av sitt embete, ofte som påskjønnelse for godt utført tjeneste. Med rang fulgte også tiltaleformer, som eksellense, høyvelbårne og så videre.
Grunnloven fastslår at Kongen i statsråd ikke kan meddele annen rang enn den det enkelte embete medfører. Det er dermed ikke mulig å gi ærestitler, eller å gi høyere rang til en embetsinnehaver. En embetsperson som får avskjed i nåde beholder både tittel og rang. Unntaket er medlemmene av statsrådet. Regelverket om norsk embetsrang, inkludert hoffrangen, ble gitt i 1820 og har senere blitt revidert gjennom hoffresolusjoner. Bestemmelsene om embetsrang er oppheva.