Strand og Veldre brennerier
Strand og Veldre brennerier var de første samvirkeforetaka i norsk jordbruk. Da ringsakerbøndene etablerte Strand og Veldre brennerier i 1843, var de forut for si tid. Dette skjedde hele 13 år før Norges første samvirkemeieri, Rausjødalen andelsmeieri i Tolga, ble stifta. Samvirkebrenneriene i Ringsaker er å betrakte som pionerprosjekter innafor norsk landbruk. Det skal visstnok ha blitt brent brennevin på Hedmarken allerede fra sist på 1500-tallet. Bøndene i Ringsaker hadde derfor lange tradisjoner å bygge på da de gikk sammen om å etablere Strand og Veldre brennerier.
Bakgrunn
Den tradisjonelle gardsbrenninga
I 1816 fikk Norge en svært liberal brennevinslov som gikk ut på at alle på landsbygda som betalte matrikkelskatt kunne brenne brennevin, og vi regner med at brennevinsproduksjonen tok seg kraftig opp da denne loven trådte i kraft. I 1827 kom en ny brennevinslov som blant annet stilte krav om at alle brennevinskjeler måtte registreres hos lensmannen. Og i motsetning til tidligere, ble det fra nå av lagt en særskilt avgift på brennevinsproduksjonen. Bare i Ringsaker ble det i 1827 registrert 327 brennevinskjeler. Det var altså brennevinskjeler i lovlig bruk på omtrent halvparten av gardene i Ringsaker dette året. Vi veit lite om hvor mye brennevin som ble produsert, men vi regner med at det ble produsert mye mer enn det som gikk med til eget forbruk. Ulike kilder kan berette om salg av brennevin og om at salget var inntektsbringende for bøndene på Hedmarken.
Hvorfor samvirkebrennerier i 1843?
Det hadde stått sterk strid om alkoholpolitikken allerede fra den liberale loven ble vedtatt i 1816. Ulike grupper stod mot hverandre i brennevinsspørsmålet. Det var næringsinteressene på den ene sida, og de edruskapsmotiverte interessene på den andre, dessuten var det motsetninger mellom byene og landdistrikta i brennevinsspørsmålet. Og striden kom til å ta en sensasjonell vending i 1842 da odelstingspresident Carl Valentin Falsen fremmet et forslag som gikk ut på at det fra da av ikke skulle opprettes noe nytt brennevinsbrenneri i Norge, og at alle eksisterende brennerier skulle avvikles i løpet av en ti-årsperiode. Det var mange motstandere av forbudsforslaget, som ble sett på som et drastisk inngrep i næringsfriheta. Men likevel, loven ble vedtatt i Stortinget; og brenningsforbudet var et faktum den 24. august 1842. Da saken kom opp i statsråd i september, nedla riktignok Kong Carl Johan veto. Men den alkoholpolitiske debatten var ikke avgjort med det. Det var høyst usikkert hvordan saken videre kom til å utvikle seg. Og det synes derfor dristig av ringsakerbøndene å etablere Strand og Veldre brennerier slik den alkoholpolitiske situasjonen var. Men for bøndene i Ringsaker var brennevinsproduksjon ei viktig næring som de ikke ville gi slipp på. Gardsbrenninga hadde etter hvert blitt ulønnsom, særlig på grunn av de høge avgiftene som brennevinsproduksjonen etter hvert hadde blitt belagt med. Men bøndene meinte nå å ha funnet løsningen. Ved å etablere større brennerianlegg i fellesskap, kunne produksjonen drives mer rasjonelt og med bedre lønnsomhet. Og nå var det om å gjøre å handle raskt. Loven, som hadde blitt nektet sanksjon, gikk jo blant annet ut på at eksisterende brennerier skulle avvikles i løpet av en tiårsperiode. Og dersom den samme loven skulle komme til å bli tatt opp igjen, for så å bli vedtatt og sanksjonert på et seinere tidspunkt, så ville det være avgjørende å ha kommet i gang med produksjonen i de nye brenneriene. For dermed ville de i alle fall kunne fortsette å produsere brennevin på lovlig vis i en tiårsperiode, før de i verste fall måtte avvikles.
Strand og Veldre brennerier
Brenneriene bygges
I løpet av våren, sommeren og høsten 1843, foregikk det hektisk byggeaktivitet ved de to brennerianleggene Strand Brænderi i Moelv og Veldre Brænderi i Veldre. De to brenneriene ble reist i rekordfart. Den 20. november 1843 foretok Lensmann Heltberg en oppmålings- og klassifikasjonsforretning av Veldre Brænderi, slik regelverket stilte krav om. Brennevinsapparatet her ble klassifisert som et helpistorisk dampapparat som romma 240 potter. Produksjonen ble satt i gang samme dagen, og dermed var det første samvirkebrenneriet i drift. Tre uker seinere var lensmannen på plass for å måle og klassifisere produksjonsutstyret på Strand Brænderi. Her var det også bygd et moderne helpistorisk dampapparat, og dette romma 472 potter. Det andre samvirkebrenneriet i mjøsområdet og i Norge var i drift.
Brenneriene organiseres
De to gruppene med gardbrukere som etablerte Strand og Veldre brennerier i 1843 brukte ikke begrepet ”samvirke”. De kalte organisasjonene sine for interessentskap. Hva var karakteristisk for et interessentskap i 1840-åra? Det fantes ikke noe norsk lovverk som regulerte denne selskapsforma; og det var i stor grad opp til deltakerne sjøl hvordan de ville organisere foretaket. Interessentene i Strand og Veldre brennerier satte opp vedtekter for organisasjonene sine som ble nedfelt i tinglyste interessentskapskontrakter. Gjennom disse kontraktene får vi innsyn i hvordan ringsakerbøndene valgte å organisere brenneriene sine fra starten av.
De første driftsåra
Strand og Veldre brennerier var i drift innen utgangen av 1843, og gardbrukerne i Ringsaker var blitt bedriftseiere og bedriftsledere. Utfordringene stod i kø utover i 1840-åra. Planen hadde vært å holde brenneriene i kontinuerlig drift fra høst til vår, men av ulike årsaker lot ikke dette seg gjøre. Blant annet var det ofte mangel på råstoffer til produksjonen. Det var ikke noe problem å få avsetning for det produserte brennevinet, men det var ofte vanskelig å få betaling. Ved begge brenneriene var det nærmest konstant mangel på penger, og flere ganger ble det diskutert hvorvidt fortsatt drift kunne være forsvarlig. Takket være deltakernes samhold og pågangsmot, greide de å holde brenneriene i gang. Måten de hadde valgt å organisere brenneriene sine på var i denne sammenhengen avgjørende.
Strand og Veldre brennerier som samvirkeforetak
Strand og Veldre brennerier hadde en organisasjonsform der eierskapet, styringa og kapitalen var knytta til interessentenes deltakelse. Sjølstyre og eget ansvar, demokrati og solidaritet er grunnleggende verdier for et samvirkeforetak, og disse verdiene var også grunnleggende for interessentene i Strand og Veldre brennerier. Nå fantes det former for samvirke i Norge før 1843. Den første samvirkeforma var forsikringssamvirket. Flere bygdebrannkasser ble etablert allerede tidlig på 1800-tallet. Men når det gjaldt produsentsamvirke var bøndene i Ringsaker pionerer.
Kilder og litteratur
- Aarsby, Jorunn Ingeborg: De første samvirkeforetaka i norsk jordbruk - Strand og Veldre Brænderier. Hovedoppgave i historie, Trondheim våren 2007.