Sverre Egeland (1913–1944)
Sverre Egeland (født 1913 i Fjære, død 21. januar 1944 i tysk fangenskap) var politibetjent, deltok i krigshandlinger og illegalt arbeid og døde i tysk fangenskap. Han er minnet på minnesteinen over de falne ved Fjære kirke.
Personlige forhold
Politibetjent. EGELAND, SVERRE, politikonstabel, Risør. Født 4. mai 1913 i Fjære[1], s. av Ommund Egeland, f. 1878, og Severine Bergitte f. Yderstad, f. 1874, begge i Vestre Moland. Se mer om foreldrene i artikkelen Ommund Egeland (Fjære).
Sverre Egeland gikk middelskole, befalsskole. Tjenstgjorde i Garden 1 år som sersjant, politikonstabel i Oslo fra 1937. Politiskolen og et kriminalteknisk kurs i Sverige.
Politikonstabel i Risør fra 1939 til han ble arrestert 8. januar 1943. Én kilde melder at han begynte i Risør først i januar 1940.[2]
Krigshistorie
I februar 1940 er han med i organisering av frivillig militærøvinger i Risør.[3] Han deltok i kampene i Sør-Norge 1940, senere i illegalt arbeid. Var leder for Mil.org. i Risør og omegn.
Satt først fengslet i Kristiansand, senere på Grini. Ble i juni 1943 sendt til NN-leiren Natzweiler i Tyskland, hvor han omkom 21. januar 1944. Broren Torgeir Egeland omkom samme sted.
Fra www.fanger.no: [[1]]. Se minneord i Minneskrift over falne polititjenestemenn i krigen 1940-45.
I dødsannonsen i lokalavisa omtales han som politikonstabel og fenrik, "død i tysk fangeleir i Elsas, 31 år gammel".[4]
Sverre Egeland ble hedret med Krigsmedaljen post mortem i 1948.[5]
Minneord
Agderposten 1/6 1945
I Agderposten blir Torgeir og Sverre Egeland minnet med dette minneordet 1. juni 1945:
So er dei båe burte,
Kviler i framan jord.
Sorga og saknet av dei
kan ikkje mælast i ord.
Tvo staute og rettvise nordmenn,
med hugen i heilag brann
mot ransmannens lygn og svikferd,
og tyning av folk og land.
Aldri dei kunne svika,
det som dei såg var rett.
Støe dei stod som fjellet,
i tenesta dei var sett.
So fall dei i fiendens hender.
Sat fanga og vondt dei leid.
Men fridomstanken han livde.
For rettferd dei alltid streid.
Lekamen bukka under.
Dei sistpå i døden seig.
Men sjæla fekk kvite venger,
mot æveheimen ho steig.
I barmen hos dei som stod nærast
det brenn i dei djupe sår.
Me bed, at sorga må stilne,
og lindrast med dag og år.
So ærar og signar me minnet!
Og takkar so godt med kan
dei to som leid, og som ofra
det største for heim og land."
Se også
- Falne fra Fjære under andre verdenskrig, med tabell over de falne.
Referanser
Minneverket Våre falne er en grunnleggende kilde til mange av disse opplysningene.