Vasja vestre (Hamarøy gnr. 254)
Matrikkelgården Vasja vestre i Hamarøy kommune ligger i den innerste delen av Hellemofjorden, langs fjordens sørvestlige bredd. I nordvest grenser gården mot gnr. 256 Hellemofjord (Musken) og gnr. 257 Hedningjord, mens gnr. 255 Vasja østre er nærmeste nabo i sørøst.
Gårdsnavnet, som uttales vass’ja, er i følge Olaf Rygh av samisk opprinnelse, men betydningen er ukjent.[1]
Jordsmonnet i Vasja vestre består av mineraljord fra is- og elvemorener. Plassen har derfor middels bonitet.
Vasja vestre i de eldste tider
Gården Vasja, som ligger i den indre delen av Hellemofjorden, er en av de yngste rydningsplassene i Tysfjord kommune. Ettersom jordsmonnet var skrint, vinterkulda bitende, og fisket i fjorden begrenset, var det først i nyere tid at gården fikk permanent bosetning. Fram til 1800-tallet ble Vasja derfor hovedsakelig benyttet som sommersæter for gårdene lenger ut i fjorden og for reindriftssamene som trakk ned fra fjellet i sommerhalvåret. Med de dårlige tidene i reindriftsnæringa på 1800-tallet, ble det stadig flere av dem som ble værende igjen ved fjorden når vinteren kom. I forbindelse med utarbeidinga av matrikkelen for 1802, ble det om Ytter-Vasja sagt at plassen ”var en Rydning hvortil ligger betydelig Brændeskov og bequem til Fæedrift”. Gårdens verdi ble derfor satt til 15 riksdaler. 16 år senere var den ubebodde rydningsplassen i Hellemofjorden fremdeles statens eie. Det steinete jordsmonnet medførte at korn ikke trivdes, men gården hadde et godt utmarksbeite og skog. Det ble derfor anslått at Ytter-Vasja kunne fø 1 ku, 1 kalv og 6 småfe. Den uskyldsatte plassen ble derfor gitt proporsjonstallet 1 ½, noe som den gang var i det laveste skiktet i Tysfjorden.
VASJA VESTRE
- Gnr. 54 Bnr. 1 med 0,65 mark i skyld
- Matr.nr. 136 L.nr. 226 med 11 skilling i skyld
Gårdshistorie for Vasja vestre
Fram til 1830-tallet ble Vasja trolig brukt som sommerboplass, beite for nabogårdene, og som reservelager for hugging av nødvendig brensel. At gården ble benevnt som ”rydning” allerede rundt århundreskiftet beretter at det var aktivitet på plassen, men at det manglet permanente oppsittere. I 1838 ble Anders Andersen f. 1806, oppført som bygselsmann i Vasja. Han drev her gården sammen med kona Kirsten Petersdatter f. 1811, som var oppvokst i Steigen. Etter at de giftet seg i 1830, kom sønnen Peder til verden i oktober 1833. Flere barn fikk ikke de to før Kirsten gikk bort i 1842.
10. juli 1850 mottok Anders Andersen Hellemoen kongeskjøte på Vasja vestre for 35 spesidaler og 3 ort, og ble dermed første selveier på gården. Han var nå enkemann for andre gang, men giftet seg for tredje gang i 1854 med Synnøve Mikkelsdatter [Guovek] f. 1831. I starten av 1860-tallet ble skjøtet på gården overført til sønnen Peder Andersen f. 1833. I 1863 drev Peder Vasja østre sammen med Iver Mathiesen, mens Vasja vestre var hans alene. Fra driftsresultatene kan vi tydelig skimte at reindrifta var gårdens viktigste inntektskilde, for Peder hadde bare 2 mål åker og dyrket mark, og han dyrket verken korn eller poteter. I motsetning til de andre nærliggende gårdene var forhøstinga i utmarka særdeles god. I 1863 blir det oppført at man kunne hente 12 lass høy fra denne slåtta. Dette skulle gi fôr til 2 kyr og 6 småfe. To år senere var buskapen økt til 4 kyr og 6 småfe, men det viktigste husdyret var likevel reinsdyrene. I 1865 ble Peder Andersen oppført med 120 rein.
Selv om Peder var ungkar, var han ikke alene på gården. Det forekom ofte at folk bosatte seg på gården for en kortere periode. Folketellinga for 1865 forteller blant annet at reindriftssamen Nils Johnsen losjerte hos Peder sammen med sin kone Inger Andersdatter og de tre barn. Fra Sverige hadde familien tatt med seg 45 reinsdyr.
Gårdsdrifta legges om
Årene mellom 1860 og 1880 markerte den endelige nedgangen for reindriftsnæringa i Hellemofjorden. Folketellinga for 1875 forteller oss at også Peder Andersen gikk fra å være reindriver til ei mer tradisjonell gårdsdrift i denne perioden. Fra å ha 120 rein i 1865, satt han igjen med bare 15 i 1875. Til å kompensere inntektstapet ble skogen nå drevet som et økonomisk geskjeft, mens den ene kua, de tre sauene og reinsdyrene sørget for mat på bordet. Av andre folk på gården var Per Johnsen f. 1815, losjert som innerst, og bidro til lønnsomhet i skogsdrifta. I 1875 var det bosatt 7 personer i Vasja vestre.
I 1878 ble Peder Andersen gift for andre gang, nå med Ellen Pedersdatter f. 1854. I de påfølgende årene fikk familien barna; John Anders f. 1880, Kirsten f. 1882, Inga f. 1884, Anders f. 1887, Peder Amund f. 1890, og Anders f. 1893.
1900-tallet
I 1900 besto Vasja vestre av to bruk, Peder Andersens hovedbruk, og en husmannsplass drevet av Anders Andersen og Anna Johnsdatter. Elen og Peder drev nå gården sammen med de eldste barna. Av driftsmåten ser vi at de gamle reindriftstradisjonene fullstendig var byttet ut, for inntektsgrunnlaget besto nå av en kombinasjon av gårdsbruk og fiske. I tillegg til Peder selv, var sønnen John og losjerende Ivar Andersen aktive på havet.
Om gårdsdrifta på 1900-tallet, har Peder O. Paulsen berettet at utmarksbeitet foregikk i skogen utenfor innmarken, og i Vasjagoppe, men geitene beitet helst utover mot Kjeldridelva. Om våren ble også sauene ført hit på beite med båt. På sommerstid lå sauenes beste beiteplasser på vestsida av elva i Rombodalen. Om sommeren kunne man også finne buskap fra Musken i dette området, for selv om det aldri ble inngått noen skriftlig avtale, fikk nabogården lov til å ha dyrene sine gående på beite her. Rombodalen bød ellers på fiskemuligheter ettersom Peder Andersen hadde sørget for å plante fisk i vannene her i siste del av 1800-tallet. Selv om skogsdrifta var trappet ned, lot skogens seg likevel utnytte til ulik formål. I Trombodalen kunne en finne seg både stokker til både gjerdestolper og gammebygging. Ellers ble skogen lenger ned dalen utnyttet til favnved.
Nye krefter overtar
I 1909 gikk Peder Andersen bort, og kona Ellen satt dermed igjen med ansvaret for gårdsdrifta. Folketellinga for 1910 forteller at hun i de påfølgende årene fikk hjelp til drifta av fem av barna.
14. august 1913 ble bnr. 2 Vestre Vasjaelva skilt ut med 0,05 mark i skyld. Kjøper var J. Dahl fra Kristiania, som betalte 500,- kr for rettighetene til å starte opp med kraftproduksjon og industri i Vasja.
Vasja i den nyere tid
Pantebøkene forteller oss at gården ble drevet av Peder og Ellens sønner, John, Peder og Anders gjennom mellomkrigstida. I løpet av 1930-tallet ble de sønnene også eiere av gården. De drev Vasja vestre på samme vis som sin far, hvor det marginale jordbruket ble kombinert med skogbruk, fiske og annen ressursutnytting av utmarka på gården.
I løpet av 1940-tallet startet gradvis fraflyttinga i Vasja, og trenden fortsatte utover 1950-tallet.
Pr. 2009 sto Ander og Peder Pedersens arvinger oppført som eiere av det 0,60 mark store bnr. 1 Vasja vestre i Hellemofjorden.
VESTRE VASJAELVA
- Gnr. 54 Bnr. 2 med 0,05 mark i skyld
Bnr. 2 Vestre Vasjaelva ble skilt ut fra bnr. 1 den 15. mai 1913. Oppkjøper J. Dahl sikret seg, for 500,- kr, heretter alle rettigheter til å produsere elektrisk kraft, og starte opp med industriell produksjon på gården.
Matrikkelutkastet for 1950 forteller at J. Dahl fremdeles satt som eier av bruket. Pr. 2009 var Nils-Kåre og Eilif Dahls arvinger; Tone Kvittingen og Liv, Truls og Kjell Rogstad oppført som eiere av bnr. 2 i Vasja vestre.
Fotnoter
- ↑ Rygh, Oluf (1905): Norske Gaardnavne – Nordlands Amt. 2 Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms (1976): Tysfjord-feltet – bruksopplysninger m. v.
|
Vasja vestre (Hamarøy gnr. 254) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |