Lokalhistoriewiki:Kommentar til Marianne Wiig

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Manus som forelegg for kommentar til Marianne Wiigs innlegg på seminaret «lokalhistoriewiki.no, status og muligheter», 4.-5. september 2009, av Petter Henriksen, hovedredaktør Store norske leksikon.

Kvalitetssikring

Først kommentere generelt dette med valg av modell, wiki eller ikke. Jeg tror at det er valgt fornuftig her, med en ren wiki-modell, der det er et rendyrket kollektivt ansvar for å kvalitetssikre, altså ingen sentralisert sensur som evaluerer og siler. Som Wikipedia-beundrer ser jeg med uro på signalene som kommer fra Tyskland og nå også USA om sentralisert kvalitetssikring. At endringer i artikler om levende personer ikke vil bli synlige før de er godkjent av et medlem av nettleksikonets harde kjerne. Dette synes jeg er en dødslinje for Wikipedia, nettstedet mister sin magi som består i at alle er bemyndiget på like fot, ikke noe A- og B-lag som Marianne kaller det.

Det må være to typer kunnskapsbaser og de må være rendyrket, enten a) som Store norske med synliggjort individuelt ansvar for alle artikler, så du vet hvem du skal henge hvis noe er galt eller dumt, eller b) som Wikipedia med et fullkomment kollektivt ansvar med utvisking av den enkeltes ansvar. Da må man tåle at Edward Kennedy dør før tiden av og til.

Så når Marianne filosoferer over NLIs rolle, mener jeg at ikke den bør utvides til å bli en overdommer over hva som står.

NLIs har derimot en viktig rolle i å forhindre at noen av brukerne inntar en dominerende og ekskluderende rolle på nettstedet. I dugnadsbaserte samfunn uten formalisert beslutningsstruktur er den største faren at det vokser frem små klikker som blir mer katolske enn paven og terroriserer sine omgivelser og dreper den kollektive kreativiteten – et presteskap. Dette er på sikt den største trusselen mot Wikipedia.

Ferie

Jeg måtte humre over Mariannes hjertesukk over døgndriften året rundt. Jeg valgte i sin tid å bli leksikonredaktør fordi jeg elsker å jobbe i lange buer – fordypende, kontrollert og planmessig. Det er sånn vi leksikonredaktører er. Og så åpner SNL opp i februar og plutselig sitter jeg der og føler at jeg spiller simultansjakk med 1000 motspillere som går på amfetamin. Om jeg har hatt ferie uten kontakt med SNL-brukerne? Nei. Det er en del av det å være på nettet.

Brukergrensesnitt

Jeg aner mellom linjene på det Marianne sier at hun drømmer om et nettsted der man kan skrive inn som om det var Word. Og det skjønner jeg godt, jeg var inne på Lokalhistoriewiki i går og la inn en liten artikkel, og fikk meg en påminnelse om at wiki-formatet ikke er for amatører. Jeg kan bare heie på tanken om at dere er tydelige utad på at det er mer enn greit nok at folk dumper inn et Word-utklipp så vil noen andre jobbe videre med det, at det ikke er flaut og at det faktisk er en slags system-svakhet med all den grusomme kodingen.

Faren for stagnasjon

Merket meg Mariannes hjertesukk over at Norsk historisk leksikon ikke er tilgjengelig for oppdatering og at hun tenker å gå en ny runde med forlaget om dette. Jeg er redd NLI må være forberedt på å bli skuffet. Dette er helt tilsvarende at snl.no har Norsk biografisk leksikon liggende på nettstedet. Vi ville ikke noe heller enn at de 6000 ypperlige artiklene der skulle trekkes inn under våre fagansvarliges ansvar og bli løpende oppdatert. Men der stanger vi mot åndsverklovens ideelle rettigheter. Vi kan ikke gjøre det uten at rettigheten til dette er klarert for hver enkelt artikkel. Dvs. at den som står med forfattersignatur på artikkelen har gitt sitt samtykke til at hvem som helst kan mekke med vedkommendes stolte innhold.

Og dét er et uhyre langt lerret å bleke, og med en betydelig prislapp.

Jeg vil tro det bare å innstille seg på at Norsk historisk leksikon vil bli liggende på nettstedet på ubestemt tid som en avstøpning, et avsluttet historisk dokument, like fullt som en fin ekstra ressurs, med tydelig melding om hva det er.

Kreditering

Marianne har en del interessante refleksjoner om dette – om det er riktig med en egen krediteringsboks som maskinelt fylles ut med krediteringer etter bestemt kriterier. Jeg tror jeg er enig med Marianne at det kanskje bare er å fjerne denne muligheten. Ikke misforstå meg – jeg mener at kreditering og synlighet er en uhyre viktig drivkraft for innholdsproduksjon – som garvet forlagsmann burde jo være følelseskald når det gjelder slikt, men jeg tar meg selv stadig i være kry over å se navnet mitt på tittelsiden i utgivelser jeg står bak, sånn at venner av mine barn eller mine barnebarn kan komme til å snuble over det og si – jøss. Men dette hører hjemme i den andre av de to leksikontypene – den med synliggjort individuelt ansvar. Lokalhistoriewiki må ta den helt ut med den andre typen motivering – gleden ved å være et lite usynlig tannhjul i det store kollektivet.

Forfatterkreditering krever dessuten mediator/administrator-innsats for at det skal bli riktig – det blir galt uten menneskelig vurdering av innsatsen.

Ellers er det lurt å gi folk en mulighet til å profilere seg på sin brukerartikkel, med lenke fra historikken.

Rettigheter

Marianne sier at hun vurderer å åpne for lisenser som hindrer at materialet kan gjenbrukes i kommersiell sammenheng. Det tror jeg kan bli litt tråkig fordi begrepet ”kommersiell bruk” er så problematisk. Alle nettsteder må ha inntekter et eller annet sted fra for å kunne drive, om ikke annet ved at noen finansierer egen arbeidstid, det er omtrent ikke en publikasjon som ikke ville kunne kalles kommersiell etter en eller annen definisjon av ordet. Marianne nevner selv lokalhistoriske årbøker. Non-profitt, ja vel. Men inntektene hentes gjennom kommersiell distribusjon. Skulle ikke de amerikanske politiske partiene kalles kommersielle bare fordi de finansieres anonymt gjennom enorme donasjoner? Nei – bli stående ved Creative Commons by-sa – krediter, share alike.

Hvorfor få kvinnelige bidragsytere

Interessant spørsmål – og ja, vi ser det samme til en viss grad på snl, også når vi rekrutterer fagansvarlige. Leksikon er rubrisering av virkeligheten, det er i bunn og grunn som å putte informasjon inn i et frimerke-album, og denne fremstillingsmåten har av en eller annen mystisk grunn en særlig appell til folk med adamseple. Og jo mer koding det er i grensesnittet – og wikiprogrammet har jo ganske mye koding, jo høyere vil innslaget av nerder – menn – bli blant bidragsyterne.