Maran Ata (arameisk bønnerop: Vår herre, kom!) er en karismatisk kristen bevegelse som har sin bakgrunn i en splittelse innen den norske pinsebevegelsen i 1957. Den første menigheten ble dannet i Skien i 1958. Fra 1960 hadde bevegelsen et eget organ: Maran Ata-bladet. Predikanten Aage Samuelsen var fram til 1966 den fremste lederen. Bevegelsen har et samarbeidsorgan for de lokale menighetene og det årlige stevnet som arrangeres i Seljord: Maran Ata Norge.
Det praktiseres bare dåp på grunnlag av personlig bekjennelse av kristen tro, på samme vis som i pinsebevegelsen. Også på mange andre områder har teologien i Maran Ata store likheter med pinsebevegelsen. Les mer …
 Hanna Castberg von der Lippe ca. 1920. Foto: Ukjent/Digitalt museum (fødd i Skien 31. august 1872, død i Oslo 26. juni 1926) var lærar, forfattar, journalist og samfunnsdebattant. Ho var særleg engasjert i nasjonale og sosialpolitiske spørsmål, ut frå ein politisk radikal og kvinnefrigjerande ståstad. Ho stod norskdomssaka og den frilynte ungdomsrørsla nær, og gjekk inn for den radikale linja i unionsspørsmålet i 1905. Ho tilhøyrde ein sterkt samfunnsengasjert familie, og hadde ein far og ein bror som båe var framståande politikarar på den radikale fløya i Venstre. Sjølv vart ho etterkvart sosialist. Sonen Just Lippe vart ein framgrunnsfigur i Norges Kommunistiske Parti.
Etter avlagt examen artium fekk ho fyrst eit vikariat som styrar av ein privat mellomskule i Elverum. Frå 1892 til 1894 var ho guvernante hjå sokneprest Erichsen i Trysil. Sven Moren fortel i sine memoarar kor sterkt inntrykk denne «emansiperte» unge kvinna gjorde på han og bygdefolket elles der. Ho var aktiv i ungdomslaget og danna songkor som ho sjølv dirigerte. Ho gjekk fremst i 17. maitoget, og heldt sjølv tale for dagen. Med reaksjonar som spente frå sjokk til beundring kunne folk fortelje at ho både drakk øl og røykte sigar i selskap med berre karar.
Les mer …
 Siljan Idrettslags logo i blått og hvitt Foto: Ranheim: Norske skiløpere ble stiftet 7. juni 1925 på Fagerlund i Siljan kommune.
 Otto Austad, f. 1926, ble nr 1 i spesielt hopprenn i Holmenkollen 1953. På grunn av skade måtte han avbryte sin skiløperkarriere mens han var på sitt beste. Foto: Ranheim: Norske skiløpere Da Siljan Idrettslag ble stiftet i 1925 eksisterte det allerede flere idrettsklubber i Siljan. På Opdalen var Fremad stiftet, i Midtbygda lå Falken idrettsklubb, og det eksisterte også et Ytre Siljan Idrettslag. Klubbene hadde flere gode utøvere i både hopp- og skisport, men de var hverken tilsluttet krets eller forbund. Nye regler sa at idrettsklubben måtte være det for å kunne sende utøvere til renn i distriktene. Olav Nordbø gikk derfor i spissen for å stifte Siljan Idrettslag på Fagerlund i 1925. Les mer …
Åheim Hotel vart opna på siste helvta av 1800-talet. Hotellet låg på Ulefoss i Nome kommune i Telemark. Gjestene kom hit med Telemarkskanalen, båtruta Dalen-Skien, samt bussruta Skien-Lunde-Strengen. Hotellet tok i mot besøkande for både kortare og lengre opphald.
Hotellet var særleg godt annerkjent i 1880- og 1890-åra. Hotelleigar Rasmus Hansen hadde bygd ein vakker park ovanfor hotellet, samt fleire vakre trebygningar kring hotellet. Les mer …
I bortimot 80 år har idrettsforeningen Ørn [1] hatt sitt årlige familierenn, Hørtarennet, på Hørta seter. Det begynte allerede på slutten av 20-tallet med hopp og langrenn. I 1936 ble det innført slalåm. På 60-tallet var kun slalåm. Rennet ble fremdeles arrangert så sent som i 2006. Kanskje også senere? Steinar Meen husker at Hørtabakken (hoppbakken) ble preparert en gang tidlig på 60-tallet, men at det ikke ble hoppet. Bakken lå på østsida myra nedenfor nyfjøset. Slalåmbakken var øverst i sørjordet. Starten var helt øverst i beitet og innkomst var på myra 100-200 meter lengre nede. Rennet ble arrangert på en av de siste søndagene før påske og da kunne det være riktig så trivelig der med deilig sol.  Randi Øvrum i Hørtarennet på 60-tallet. Foto: Per Sverre Øvrum. Per Sverre Øvrum er født i 1926 og husker hørtarennet fra før krigen. Han skriver slik[2]:
| Borti lia ved Hørta var det en hoppbakke. Jeg mener å huske at det var bygd opp et hopp, som kanskje kunne virke litt høyt. Ellers var det naturlig ovarenn, så en kunne velge hvor mye fart en torde å ta. Dette var jo før krigen, så hoppbakken ble iallfall brukt t. o. m. vinteren 1940. Jeg hoppa i bakken og var med i Hørtarennet, som var et klubbrenn. Men jeg kan ikke huske om jeg fikk noen premie. Unnarennet var ikke langt, og det var forholdsvis bratt. Vi hoppa vel 15-20 m.
En ting husker jeg godt. Det var en voksen kar som tok i og lå godt på og landa på magen i bånn av bakken så lang han var. Der ble det bråstopp. Men han slo seg visst ikke. (Dette var forresten en gutt fra Siljan som tjente på en av gårdene på Myhrane. Han hette Harald Serkland.)
Jeg har ingen bilder derfra. Jeg klipte den gangen ut bilder fra avisene, særlig fra skirenn, og lima de inn i ei kladdebok. Vi brukte hvetemelsklister som lim. Boka ble liggende i en pappeske på loftet hjemme på Myhra. Da jeg fant den igjen, hadde musa spist opp bildene, så der var bare papirrusk igjen. Limet var jo mat for musa. Den boka skulle jeg gjerne hatt!
Etter krigen var jeg mye borte på skole, så jeg vet ikke om det ble hoppa i bakken. Men Hørtarennet med slalåm eller utfor har blitt arrangert helt til våre dager. Det var mange spreke damer i Ørn som konkurrerte der. (Kan nevne f. eks. Ingrid Ballestad (Lindgren), søstera Åse Ballestad (Augestad), Else Follaug (Lindgren), Else Kjestveit (Århus) m. fl.). To av mine døtrer har også vært med i Hørtarennet. Det er mange som har gode minner fra Hørta. Vi fikk jo komme inn i husene også.
|
|
|
Referanser
Les mer …
 Farrisvannet sett fra Gopledal. Foto: Rune A Karlsen er en innsjø i Vestfold, men deler av innsjøen ligger i Telemark. Mesteparten av innsjøen ligger i Larvik kommune, men også kommunene Porsgrunn og Siljan har deler av Farris innenfor sine grenser. Farris er det suverent største vannet i Farrisvassdraget, som drenerer deler av Larvik og Porsgrunn og det meste av Siljan. Hovedtilsiget kommer fra de mindre vannene i Siljan, mens utløpet til Larviksfjorden går gjennom den korte Farriselva, der vannet faller 22 høydemeter i løpet av få hundre meter. Farris er drikkevannskilde for store deler av Vestfold. Innsjøen har også gitt navn til den kullsyreholdige drikken Farris, men innsjøen Farris og drikken Farris har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre. Les mer … | 
