 Utsikt over Christiania havn 1800. betjente den største importhavna på Østlandet på 1700-tallet. Christiania hadde vært et handelssentrum helt siden vikingtiden, men fikk et oppsving i trelasthandelen med blant annet England fra tidlig på 1600-tallet. Flere utenlandske handelsmenn og investorer innvandret til byen i denne perioden og grunnla dynastier som skulle prege byen i flere århundrer; for eksempel trelastfaktoren James Collett som kom hit i 1683. Byen kom til å bli preget av trelasthandelen, men fungerte også som importhavn av luksusvarer ved siden av mat- og nyttevarer som korn og tekstiler. Nevnes kan for eksempel at Christiania var en stor mottager av fargestoffer. Både til den spirende tekstilindustrien på Østlandet, men også til hjemmefarging og til bygninger og interiør. Utvalget fargestoffer nærmest eksploderte rundt midten av århundret. Les mer …
 Randi Solem. Etter samtidig maleri. Randi Andersdotter Solem (fødd 1775 eller 1776 i Tiller, død 27. august 1859 i Strinda) var ein framståande haugianar, men også ein tidleg representant for grundtvigianismen i Noreg. I si fyrste og ivrigaste tid som haugiansk forkynnar i ungdomen var ho kjend som Randi Løvaas.
Randi vart religiøst vakt i 1799 under eitt av Hauge sine besøk i Trondheim og omliggjande bygder. Hauge skal ofte ha teke inn på Lauvåsen når han var distriktet. Randi byrja tidleg med å halde oppbyggingar i heimetraktene. Det blir også fortalt at ho gjekk på ski over Dovrefjell for å drive forkynning på Austlandet. I 1802, da ho var 26 år, omtalar Hans Nielsen Hauge Randi som ein «eldste», dvs. ein leiande tillitsperson innan det haugianske venesamfunnet. Ho var ei av fem kvinner av i alt ca. 30 personar som Hauge gav slik status i skriftet hans der dette framgår. Les mer …
 Leif Burull. Foto: Fra boka Stamtavle for slekten Burull (1938) (født 29. november 1895 i Langesund, død 19. november 1971) var overrettssakfører og stortingsrepresentant for Høyre. Han var også amatørfotograf, aktiv slektsforsker og formann i bokkomiteen for Hamars hundreårshistorie. Bokarbeidet «ble en meget komplisert affære, ikke helt fri for dramatikk», da «den ene etter den andre av bokkomiteens medlemmer ble arrestert eller også utvist fra Hedmark fylke». For Burulls del satt han arrestert fra 29. oktober 1944 i Hamar fengsel, så i Grini fangeleir fra 15. januar 1944 til krigens slutt. Fra 1941 var Burull styremedlem i Hedmark slektshistorielag, ble formann allerede i 1943 og satt til 1957. Han utga Stamtavle for slektene Opsahl og Berger fra Elverum (1936), Stamtavle for slekten Burull (1938) og Slekten Halvorsen fra Møllerløkken (1946). Les mer …
 St. Hanshaugen park. (1915) Parker i Oslo kommune er en oversikt over hva som finnes av parker i Oslo, og over parker som tidligere har eksistert i byen. Den første parken i Oslo var Paléhagen, som ble anlagt av Bernt Anker som hage for Paléet. Den ble åpna for publikum på slutten av 1700-tallet. Det er i dag bare en liten del igjen av denne parken utafor Østbanehallen. En annen tidlig park var Kanonparken på Akershus festning, som ble anlagt i 1770-åra, men så lenge festningen var i drift som forsvarsverk og fengsel var den ikke alltid tilgjengelig. Ved Munkedammen var det også en hage som ble åpna for allmennheten allerede på 1700-tallet.
I 1805/1806 kom den første byparken, altså en park som var bekosta av byen og ikke en privat hage som ble åpna for allmennheten. Den fikk navnet Grønningen, og ble også kalt Esplanaden. I 1826 ble Børsen bygd midt i parken, og dermed forsvant det meste av området. Parken ligger der fortsatt, og kalles nå gjerne Børshagen. I denne parken finner vi også det første eksempelet på samarbeid mellom kommunen og Selskabet for Christiania Byes Vel, da det i 1812 ble gjennomført dugnad for å sette parken i stand etter at den hadde forfalt. Les mer …
 Aars og Voss skole rundt 1880. Aars og Voss skole (også skrevet Aars og Voss’, Aars og Voss's) var en skole grunnlagt i 1863 i Christiania av Peter Christiansen Voss (1837–1909) og Jakob Jonathan Aars (1837–1908). Den ble etablert som latin- og realskole, men ble fullstendig gymnasium fra 1884, etter at det ved lov av 16. juni 1883 ble bestemt at examen artium ikke lenger skulle avholdes ved universitetet. Aars og Voss skole fikk rett til å avholde examen artium på linje med de offentlige gymnasene ved kongelig resolusjon av 11. februar 1884. Skolen ble nedlagt i 1969 og bygget revet i 1972.
Skolen holdt i begynnelsen til på hjørnet av Kirkegata og Tollbugata, men flyttet i 1865 inn i nyoppført skolebygning i St. Olavs gate 33, på hjørnet av Tullins gate. Arkitekt var Henrik Thrap-Meyer. Bygget sto til 1972, da det ble revet sammen med resten av kvartalet for å gi plass til Hotel Scandinavia, bedre kjent som SAS-hotellet. Selve skolen ble nedlagt i 1969. Den hadde da vært kommunal siden 1918.
Aars og Voss skole var populær, og en av landets største i sitt slag. Elevtallet lå lenge på rundt 800. Skolen var kjent for gode lærere og utprøvde nye pedagogiske metoder. En rekke kjente personer har vært elever her, blant andre Moltke Moe, Kristian Birkeland, Henrik Bull, Olaf Bull, Fridtjof Nansen, Rolf Stranger, Francis Bull, Erik Werenskiold, Olafr Havrevold og Haakon Lie. Les mer …
 Den norske Fredskomites plakat ved 60-årsjubileet 2009. Foto: DnF 2010 ble stiftet i juni 1949, av folk som før 9. april 1940 hadde arbeidet med å styrke det norske forsvaret gjennom et nordisk forsvarsforbund. Mange av dem som sto i bresjen, var aktive i den antifascistiske motstandskampen mot okkupasjonen av Norge. Det internasjonale Verdensfredsrådet var da etablert i Paris den 20. april, og aktivister som deltok under konferansen i Paris, dro hjem med det forsett å starte en fredsorganisasjon i Norge. Flere av de samme var også aktive med på innsamling av underskrifter til «Stockholmsappellen 1950», som var verdens første kampanje mot atomvåpen og samlet inn 273 470 566 underskrifter på verdensbasis. Både i Øyvind Ekelunds bok Ulike veier til fred:Organisert fredesaktivisme i Norge 1953-1963 og Lars Erik Rowes hovedoppgave i historie Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne»:Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956 blir Verdensfredsrådet og Den norske Fredskomité framstilt som pro sovjet-kommunistiske organ. Les mer … | 
