Forside:Telemark fylke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
Grenland • Aust-Telemark • Vest-Telemark
Porsgrunn • Skien • Siljan • Bamble • Kragerø • Drangedal • Nome • Notodden •  • Sauherad • Tinn • Hjartdal • Seljord • Kviteseid • Nissedal • Fyresdal • Tokke • Vinje

Om Telemark fylke
08 Telemark vapen.png
Telemark er et fylkeØstlandet, som grenser mot Vestfold, Buskerud, Vestland, Rogaland og Agder. Administrasjonssenteret er Skien.

Fylket ble opprettet i 1919 da Bratsberg amt ble omdøpt. Den 1. januar 2020 ble Telemark og Vestfold slått sammen til nye Vestfold og Telemark fylke, men 1. januar 2024 ble storfylket oppløst, slik at Telemark igjen ble et eget fylke.   Les mer ...

 
Smakebitar fra artiklar
Skredvatn. Skafså i bakgrunnen, Hauggrend i framgrunnen.

Skredvatn, også Skredevatn, ligg i nordre del av Fyresdal, 340 meter over havet. Vasskilet er syd for vatnet ved Skarkerud. Bekkar og elvar syd for dette renn via Fyresvatn vidare i Nidelva, medan vatnet frå Skredvatn via Foldsæelva kjem ned i Vråvatn og vidare i Nisser for så å møte vatnet frå Fyresvatn i Nidelva, som er ein del av Arendalsvassdraget. Skredvatn får sitt vatn frå liene og vatna omkring, men mest frå elvar og vatn i Tokke.

På austsida av vatnet ligg Hauggrend, ei solrik og vestvendt grend med frå gamalt av ein allsidig busetnad. Her ligg mellom anna garden Foldsæ, ein nedlagd landbruksskule. Det gamle namnet på vatnet er Foldsæ, det tyder det breie vatnet, vatnet som faldar seg ut. Etter segna kom folk i folkevandringstida frå syd opp til vatnet Fyrir, vatnet som ligg framom ein, i vegen for ein. På Skredvatn har det i uminnelege tider vore tømmerfløyting, og ved utløpet er det bygd ein større dam. Mykje tømmer kom ned i Skredvatn via elva som kjem frå Skafså, no ein del av Tokke kommune, og mykje tømmer kom og frå skogane på austsida mot Vrådal. Dette vart lagt opp i ruller på tømmerkast ved vatnet. Når så fløytinga skulle ta til, vart det kasta på vatnet og fløyta bort til dammen ved utløpet.   Les mer …

«Kalken» her ved Nystrand på vei fra Dalen Portland Cementfabrik mot Porsgrunn på banen.
Foto: VeO
(2008)
Brevikbanen ble til slutt vedtatt bygget 4. juli 1891, etter å ha vært foreslått og nedstemt flere ganger siden 1875. Banen åpnet i 1895 som en 9,4 km lang sidebane til Vestfoldbanen fra Eidanger stasjon til Brevik stasjon. Banen er fortsatt i bruk til godstrafikk og ble forsterket i 1975 for å kunne ta imot kalksteinstransport fra Norcem og fikk i 2018 nytt signal- og sikringsanlegg. Brevikbanen var viktig både for postforsendelsen og som kommunikasjonsknutepunkt med kystdampbåtene på Brevikruta til Kristiansand som åpnet samtidig med jernbanelinjen og ble en av de viktigste på Sørlandskysten, den øvrige rutebåttrafikken til Sørlandet og Vestlandet, samt fergeleiet BrevikStathelle.   Les mer …

Foto: Arne Gunnarsjaa/Oslo Museum
(1982–1983)

Maran Ata (arameisk bønnerop: Vår herre, kom!) er en karismatisk kristen bevegelse som har sin bakgrunn i en splittelse innen den norske pinsebevegelsen i 1957. Den første menigheten ble dannet i Skien i 1958. Fra 1960 hadde bevegelsen et eget organ: Maran Ata-bladet. Predikanten Aage Samuelsen var fram til 1966 den fremste lederen. Bevegelsen har et samarbeidsorgan for de lokale menighetene og det årlige stevnet som arrangeres i Seljord: Maran Ata Norge.

Det praktiseres bare dåp på grunnlag av personlig bekjennelse av kristen tro, på samme vis som i pinsebevegelsen. Også på mange andre områder har teologien i Maran Ata store likheter med pinsebevegelsen.   Les mer …

Biskopsvarden.
(1985)
Biskopsvarden er en varde som står på høydedraget rett vest for Store Skiftessjøen i Eidfjord kommune. Varden har et kraftig, rektangulært fundament med delvis oppbygd varde, delvis omrotet og sammenrast. Bolter i et par av steinene etter sekundær bruk som mastefeste. Bilde fra 1985 viser en helt sammenrast varde. Steinene i fundamentet er sterkt overgrodd. Biskopsvarden er en av flere varder på den eldgamle ferdselsveien mellom Eidfjord og Hol. Alderen på vardene er uavklart, men trolig kan de være oppsatt på slutten av høymiddelalderen.   Les mer …

Tegning av Kunstsilkefabrikken på Notodden i 1946. Fabrikken hadde ca. 9 000 kvadratmeter gulvflate.
Foto: Ukjent / Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949.
KunstsilkefabrikkenKasinmoenNotodden ble stiftet som et aksjeselskap 22. januar 1936. Fabrikken ble kalt KUFA på folkemunne, og hadde også denne forkortelsen i logoen. Sementvarefabrikken til Raguel Bjarnason var utgangspunktet for Kunstsilkefabrikkens etablering i 1936. Sementfabrikken til Bjarnason hadde produsert kloakkrør, betongtrapper og takstein, men flyttet nå til Heddalsveien og fortsatte produksjonen i en mindre målestokk derifra. Kunstsilkefabrikken inviterte til aksjetegning for i alt 1,85 millioner i 1937. Blant aksjonærene var industrigrunder Sam Eyde og forretningsmannen Felix Hartmann. Selskapet, med direktør Arne Bergsvik og diplomingeniør Oscar Wahlberg i spissen, nådde ikke mer enn 1 million. Kunstsilkefabrikken fikk innvilget et statsgarantert lån på 500 000 kroner, og driften ble startet opp sommeren 1937. I løpet av få år sysselsatte fabrikken 150 arbeidere.   Les mer …

Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932.
Johanne Louise Norberg (født 26. januar 1867Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f 1829 i G[a]usdal). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid». Tellingen viser at det var trange kår hun kom til, Netta hadde fire egne barn og mottok fattigunderstøttelse. Neste gang Gjøviks befolkning igjen ble tellet, fem år senere, bor familien trolig fremdeles på samme sted, i gård nummer 1 i «Qvartal 112», «Ved Stranden». Denne gangen har Louises fornavn blitt byttet om, i tillegg til at hun igjen har fått patronymet Olsen. Denne gangen sies det som tidligere nevnt at faren er ukjent, men at han forsørger henne. Sett i lyset av innførselen i kirkeboken kan dette forstås som at hun forsørges av Giebelhausen.   Les mer …

Her er flere kjente smeder fra Tinn samlet ved ei kolmile i Austbygde i 1918. Foran fra venstre: Sondre Ø. Berg, Svein B. Tverberg og Jon O. Gollemogen. Oppå mila fra venstre: Øystein Ø. Lurås og Kjetil O. Bjerke.
Foto: Ukjent / Telemark fylkesmuseum
Ljåsmiing ble i andre halvdel av 1800-tallet en viktig kombinasjonsnæring for mange bønder i Tinn. Ved siden av Hornindal i Nordfjord var Tinn det viktigste senteret for ljåsmiing i Norge. Ljåsmedene i Nordfjord og Tinn delte nærmest markedene i Sør-Norge mellom seg. Smedene i Nordfjord hadde hånd om markedene i Gudbrandsdalen, på Nordmøre og i Trøndelag, ifølge senere beretninger. Mens Tinn-smedene var nærmest enerådende over det meste av Sørlandet, Østlandet og store deler av Vestlandet. Bare i Bergen regnet en med en årlig omsetning på mellom 10 000 og 20 000 ljåer. De dyktigste smedene kunne produsere mellom 1200 og 1500 emner i løpet av ett år, ifølge amtmannen. Ljåene fra Tinn hadde svært godt omdømme og var priset høyt i markedet sammenlignet med både lokale og maskinproduserte ljåer. Omkring ljåsmiingen utviklet det seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet en spesialisert og differensiert markedsorganisasjon, der produsentene i Tinn utgjorde det første leddet, mens ulike agenter tok seg av transport til markedene, kontakt med kjøpere og salg av produktene. Konkurransen med de industrielle produsentene ble imidlertid stadig hardere, og da mekaniseringen av jordbruket og innføringen av små motorslåmaskiner for alvor skjedde i løpet av mellomkrigsåra, ble Tinn-smedene gradvis utkonkurrert. Etter annen verdenskrig gikk omsetningen drastisk ned, og ljåsmiingen ble i løpet av noen få år en marginal næringsgrein.   Les mer …

Alfhild Hovdan fotografert i siste halvdel av 1940-tallet.
Foto: Ukjent/Oslo Museum.
Alfhild Hovdan (født i Kristiania 13. september 1904, død 20. februar 1982) var journalist og reiselivskvinne. Gjennom over 40 år var hun en fargerik og markert turistsjef i Oslo, hvor hun blant annet tok initiativet til sending av årlige juletre fra Oslo til London. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne, og satt på Grini før hun kom seg over til Stockholm, hvor hun ble tilknyttet den norske legasjonen.   Les mer …
 
Sjå óg
 
Kategoriar for Telemark fylke
 
Andre artiklar