Forside:Urfolk og nasjonale minoriteter

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER jødisk • samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani Om Urfolk og nasjonale minoriteter Urfolket og majoriteten møtes. Foto: Olve Utne (2011) Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden.   Les mer ...   Smakebiter Romaniflagget Romanifolk (òg bl.a. kalla reisande) er ei fellesnemning for skandinaviske folkegrupper av delvis indisk opphav som tradisjonelt har hatt ein omreisande livsstil med næringsvegar som musikk, handverk (særleg metallarbeid), kolportasje og småhandel. Særleg innanfor musikk og handverk har mange medlemmer av romanifolket gjeve sentrale bidrag til den generelle skandinaviske kulturen. Romanifolka er offisielt definerte som ein nasjonal minoritet både i Noreg og Sverige. Det nomadiske levesettet og ein kultur som for mange verkar framand har ført til at romanifolk gjennom tida ofte har vorte utsett for overgrep av forskjellege slag, alt frå å verte jaga frå bygda til at barn vart tekne frå foreldra og tvangssterilisering.   Les mer … Kvener ror fiske i Finnmark ca. 1892. Foto: Axel Lindahl Kvenfolkets flagg Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Kvenene er definert som en nasjonal minoritet. Språket kalles kvensk eller kvensk/finsk, og er språklig sett en finsk dialekt. Navnet kven er gammalt. Første gang vi vet at det ble brukt, var i Ottar fra Hålogalands beretning som ble nedtegna ved hoffet til Alfred av Wessex mot slutten av 800-tallet i den angelsaksiske formen cwenas. På norrønt finner vi formene kvenir og kvænir. Området øst for Bottenvika besto i mellomalderen av ulike stammer, finnene (suomalaiset) i området rundt Åbo, tavastlendingene (hämäläiset, dette etnonymet har samme opphav som same) vest for finnene, karelerene (karjalaiset) øst for dem att. Nord for tavastlendingene og karelerene bodde savolakserene (savolaiset), det var savolaksere som emigrerte til Finnskogen i Värmland og Hedmark på 1600-tallet. Nord for savolakserene bodde kainuulaiset i Kainuu (svensk "Kajanaland"). På samme måten som svenskene i vest lot finner stå som namn for alle desse stammene, brukte nordmenn i nord (som t.d. Ottar) navnet kvener på samme måte.   Les mer … Kathe Lasnik. Bildet henger på Fagerborg skole ved siden av bronserelieffet over elever som ble drept under andre verdenskrig. Kathe Rita Lasnik (født 13. oktober 1927 i Oslo, død 1. desember 1942 i Auschwitz–Birkenau) var en 15 år gammel skoleelev som ble deportert og drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz som følge av deportasjonen av jødene under andre verdenskrig. Kathe Lasnik var ett av fire barn i familien Lasnik, og var «attpåklatten», født 14 år etter den nest yngste søsteren Elise (f. 1913). I tillegg hadde hun også storesøstrene Jenny (f. 1909) og Anna (f. 1911). Foreldrene, Dora (født Meszansky i 1888) og Elias Lasnik (f. 1887), hadde innvandret til Kristiania fra Vilnius i det daværende russiske keiserrike sommeren 1908 da det var vanskelig å leve som jøder der, med begrensede rettigheter og begrensninger på hvor de kunne bo. Det var også en svært stor fattigdom i den jødiske ghettoen i Vilnius, og de reiste da Elias Lasnik ble innkalt til militærtjeneste. Særlig Dora hadde mange slektninger i Kristiania, herunder brødre og søstre.   Les mer … Kart over Sverige med kommunane innanfor Förvaltningsområdet för samiska språket innteikna i gult. Förvaltningsområdet för samiska språket i Sverige er ei gruppe av kommunar der samiske språkbrukarar har rett til å bruke språket sitt i visse samanhengar. Dette inkluderer førskule, eldreomsorg og kontakt med kommune og stat. Det finst derimot ikkje nokon rett til samisk som førstespråk og opplæringsspråk i grunnskulen i Sverige. Förvaltningsområdet för samiska språket inkluderer alle svenske kommunar som grensar til Noreg mellom Trysil i Hedmark og Storfjord i Troms. I tillegg er innlandskommunane Östersund, Dorotea, Lycksele, Malå og Arvidsjaur så vel som kystkommunen Umeå inkludert.   Les mer … Karl Herschel (1821/22–1891). Karl Herschel (1821/22–1891), òg kjend som Kiewe Herschel, var ein bukovinskfødd asjkenazisk jøde som blant anna er kjent for å ha skrive boka Nyt Lys. De fem Mosebøger og for å ha debattert med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson. Karl Herschel vart fødd i 1821 eller 1822 i Czernowitz (no Cernăuţi i Romania) i Bukowina i det daverande Austerrike-Ungarn. Kring 1852 gifte han seg med Anna Kaufmann frå Brody i Galicja, og dei flytte snart etter til Göteborg.   Les mer … Første tekstside fra den originale grunnloven av 17. mai 1814 Foto: Stortinget Jødeparagrafen var en bestemmelse i Grunnloven av 1814 som forbød jøders, jesuitters og «munkeordener» til riket. Bestemmelsen var nedfelt i Grunnlovens andre paragraf, og ble stående i sin helhet til 1851 — om enn med en noe endret tolkning fra Høyesterett i november 1844. Den siste delen av paragrafen, forbudet mot jesuitter, ble ikke opphevet før i 1956. Paragrafen lød: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Når det står at jøder «ere fremdeles udelukkede» viser dette til bestemmelsen i Christian Vs Norske Lov av 1687 om at jøder måtte ha kongelig leidebrev for å oppholde seg i Norge. I den nye bestemmelsen var det ingen åpning for bruk av leidebrev, og jøder som kom til Norge risikerte arrestasjon og deportasjon. I noen tilfeller ble de også bøtelagt.   Les mer …		Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter Urfolk og nasjonale minoriteter Jødisk historie og kultur Kvensk historie og kultur Romanifolkets historie og kultur Romsk historie og kultur Samisk historie og kultur Skogfinsk historie og kultur   Andre artikler Jiddisch Jødeparagrafen Minnesmerket over kristiansundsjødane Jødisk kulturfestival Trondheim Moritz Rabinowitz (1887–1942) Robert Levin Frida Hirsch (1868–1943) Jenny Glick (1874–1942) Kalman Glick (1877–1942) Jette Lea Markus (1890–1942) Meyer Sokolsky Sefardiske jøder Moritz Glotts tobakfabrik Abraham Lopez Hans Pototzky Ella Paus Kaisa Gretha Ollila Kvensk innvandring til Vest-Finnmark Godin Hagvald Nikolaysen (1882-1957) Samisk religion De Samiske Samlinger (Sámiid Vuorká-Dávvirat) Ellen Aslaksdatter Skum (1827–1895) Ella Marie Hætta Isaksen (f. 1998) Samiske veivisere Riddu Riđđu Festivalen Sametingets plenumsleder Buošši-prisen Finnemarka II Ola Martinus Høgåsen (1900–1964) Finnetunet på Glomdalsmuseet