Lillestrøm
Lillestrøm er en by og administrasjonssenter i Lillestrøm kommune på Romerike. Grunnkretsene som utgjør selve Lillestrøm hadde i 2022 et folketall på 14 000, og 24 000 dersom man inkluderer grunnkretsen Kjeller.
Stedet vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen.
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet 1. september 1854 mellom Christiania og Eidsvoll, ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het Måsan etter all torvmosen som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene Glomma, Leira og Nitelva som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i 1861, sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.
Lillestrøm var en del av Skedsmo kommune fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet Lillestrøm bygningskommune. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble Lillestrøm kommune slått sammen med Skedsmo igjen. 13. juni 1998 fikk Lillestrøm bystatus.
På Måsan var det en spredt bosetning av husmannsplasser på 1700- og 1800-tallet, og de 18 plassene som lå her, ble borte etter hvert som Lillestrøm ble bebygd. Fra 1860 vokste det fram en ny bosetning på stedet, og en ny type miljø ble etablert, et industrimiljø, ved de to dampsagbrukene Brandvaldsaga og Tandbergsaga som ble satt i drift dette året. 1860 kan derfor regnes som året da Lillestrøm ble grunnlagt.
18. januar 1855 ble det anlagt en jernbanestasjon på Hovedbanen til Eidsvoll like nedenfor tunet på Lille Strøm gård i Rælingen, og stasjonen fikk navn etter gården: Lille Strøm Station. Etter ønske fra befolkningen i Solør og Odalen ble det bestemt å anlegge en jernbanelinje til Kongsvinger. Den fikk navnet Kongsvingerbanen, og åpnet i 1862 med Kongsvinger som endestasjon. Det ble behov for å anlegge spordeler og flere skiftespor, noe det ikke var plass til ved Lille Strøm gård. Derfor ble det valgt å flytte stasjonen til Måsan på den andre siden av Nitelva. Samtidig ble stasjonen flyttet til samme sted. Da man ikke fant et passende navn til stasjonen, ble det bestemt å beholde det gamle. Det nye stedet som vokste fram ved jernbanen og sagbrukene, fikk navnet Lillestrøm etter navnet på stasjonen.
En ny kultur ble skapt
De 458 innbyggerne som er registrert i folketellingen i 1865, kom fra 86 prestegjeld fra Levanger i nord til Farsund i sør og Eidsberg i øst. 39 innflyttere kom fra ni byer i Sør-Norge. Stedet ble dermed en møteplass for ulike kulturer fra mange deler av landet. Det fantes ingen fellesskapsfølelse og fellesskapsformer her med rot i en faktisk fortid. En ny kultur vokste fram i miljøet som i de første årene i hovedsak var knyttet til sagbrukene og jernbanen, men som stadig fikk nye impulser fra yrkesgrupper med andre skikker og tenkemåter og som etter hvert befolket stedet. Kulturen hadde på denne måten et dynamisk preg ved at elementer i den ble fornyet innenfor nye rammer.
Sted, kultur og identitet er nært knyttet sammen. I denne smeltedigelen som lokalsamfunnet Lillestrøm var med mennesker som på ulike måter ble knyttet sammen, som samhandlet og i mer eller mindre grad følte fellesskap med hverandre, oppstod det etter hvert en stedsidentitet.
Lillestrøm ble et industritettsted
.jpg)
Lillestrøm ble ikke grunnlagt som ladested eller kjøpstad, og det hemmet stedets utvikling. Først i 1878 ble det vedtatt at Lillestrøm skulle gjøres til egen bygningskommune, dvs at tettstedet fikk et avgrenset sjølstyre. Fra da av vokste det fram et byliknende samfunn her.
En grunnleggende årsak til at det vokste fram et tettsted akkurat her, var liberaliseringen av næringslivet midt på 1800-tallet. Da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860, kunne hvem som helst som hadde kapital, sette i gang sagbruksindustri. Pengesterke skogeiere og byborgere lot bygge sagbruk her, og arbeidsplassene lokket folk fra et hardt presset jordbruk til Lillestrøm. Opphevelsen av sagbruksprivilegiene førte også med seg at det ble tillatt å bruke dampmaskin som drivkraft i sagbruksindustrien, og dermed slapp en plassere sagbrukene der det fantes fossekraft. Dessuten var dampdrevne sagbruk mye mer effektive enn vannsagene. Det var stor tilgang på tømmer som ble fløtt på elvene Leira og Nitelva, og den flate elvebredden langs Nitelvas østside egnet seg ypperlig for opptrekk av tømmer fra elva til dampsagene. Fra Fetsund Lenser slepte dampskip Glomma-tømmer til sagbrukene som lå langs Nitelva. I tillegg ble store tømmermengder fraktet med hest og slede på vinterføre. På landsiden var det jernbanelinje, såkalt industrispor, inn til sagbruket, og planker og bord ble lastet over på jernbanevogner. Derfra gikk trelasta til Kristiania med godstog og videre, enten til eksport eller til bruk i hovedstaden eller andre steder i landet. Jernbanen var altså en hovedårsak til at Lillestrøm ble et industritettsted. Viktig var det også med lagerplass for trelasta, og den fantes på slettelandet ved sagbrukene. Til slutt må det nevnes at det var arbeidskraft nok i området, og mange både med og uten sagbrukserfaring stod i kø for å få seg arbeid i Lillestrøm.
Her fantes altså innsatsfaktorene kapital, råvarer, energi og arbeidskraft. Som følge av alt dette stod to dampdrevne sagbruk ferdig i 1860, og arbeidsstokken var på over 50 mann. I den travleste sesongen var tallet på arbeidere mye høyere. 10 år senere var det sju store sagbruk i Lillestrøm, folkemengden var tredoblet og stedet hadde fått bypreg.
Lillestrøm er altså et førsteklasses eksempel på et lokalsamfunn som vokste fram som et produkt av den industrielle revolusjonen. Etter noen få år var Lillestrøm ett av de største trelastsentrene på Østlandet.
Bosetning og befolkning omkring 1865
Bosetningen grodde opp i Lillestrøm mer eller mindre tilfeldig fordi stedet ikke ble avgrenset eller fikk tildelt et utbyggingsareal. Her ble det bygd arbeiderboliger med mange toromsleiligheter tett opp til sagbrukene, og Hovedbanen bygde noen få og små hus til de ansatte ved jernbanen. Dessuten bosatte innflyttere seg på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Alle som hadde en eller annen tilknytning til jernbane- og sagbruksvirksomheten, tilhørte stedet Lillestrøm.
Tabellen nedenfor viser at det var flere menn enn kvinner i Lillestrøm fordi det kom mange enslige arbeidere hit. Tungt arbeid på sagbrukene og jernbanen skapte behov for mannlig arbeidskraft, og derfor var det kvinneunderskudd her. Tabellen nedenfor viser at underskuddet holdt seg under den sterke befolkningsøkningen fram til 1910.
Tabell 1. Folketallsutvikling 1865-1910
| År | Menn | Kvinner | Totalt |
|---|---|---|---|
| 1865 | 241 | 217 | 458 |
| 1875 | 658 | 587 | 1245 |
| 1891 | 1263 | 1165 | 2428 |
| 1900 | 1939 | 1843 | 3728 |
| 1910 | 2193 | 2180 | 4373 |
En ung befolkning
Byer og tettsteder virket lokkende på folk, særlig på unge arbeidstakere, som slo seg ned her med familiene sine. Dessuten kom det unge ugifte personer hit for å søke arbeid. Gjennomsnittsalderen var 22,3 år, men ser vi på medianen, dvs hvor mange personer det var over og under en viss alder, viser den 17. Det viser klarere at stedet hadde en ung befolkning.
Fra og med folketellingen i 1865 blir fødestedet for hver person oppgitt, og på denne måten får vi vite hvor personene kom fra. Dette er en vanlig måte å registrere innflyttere på. Innbyggerne kom fra 86 prestegjeld i landet. Nær 44 % av befolkningen kom fra Skedsmo og Lørenskog som da var en kommune, og de fleste andre var født i kommuner i Akershus fylke. Mange av de som slo seg ned her, var tidligere arbeidere fra det tradisjonsrike sagbruksmiljøet ved Sagelva i Strømmen. I tillegg kom det mange fra sagbruksmiljøene i Fet og Rælingen.
Mange innflyttere kom med jernbane og dampbåt
Jernbanen skapte ofte vekst der den kom, og ble ikke bare brukt til varetransport, men passasjertrafikk var vanlig nokså tidlig. På denne måten ble det mye lettere for folk å flytte på seg. En folkevandring tok til, og toget var en av årsakene til at folketallet vokste så raskt. Lillestrøm ble et viktig trafikknutepunkt og en av de mest trafikkerte stasjonene langs både Eidsvollsbanen og Kongsvingerbanen.
Folk kom også sjøveien hit. På Øyeren kom dampskipstrafikken i gang i 1849, og i 1860-årene var det tre dampskip som i første rekke slepte tømmer, men som også fraktet varer og folk. Dermed ble nabobygdene knyttet til Lillestrøm som virket som en magnet på omlandet, for her var det arbeid å få i en sterkt ekspanderende industri. En egen passasjerbåt, DS «Strømmen», ble satt i rute på Øyeren i 1865, og dampskipskaia lå like ved jernbanestasjonen.
Først i 1880 ble det bygd vei til Lillestrøm. Før den tid gikk folk langs jernbanelinja når de skulle ta seg fram i området, og det kunne skape problemer for togtrafikken. Ellers fulgte folk gang- og krøtterstier, og om vinteren brukte de isen eller veien som oppstod i snøen som følge av tømmerslepene. Det kom krav i 1862 om å bygge vei fra Lillestrøm til Skedsmo kirke fordi det var tungvint å komme seg dit. Veikravet ble enstemmig avvist av Skedsmo Herredsstyre. Den første veien gikk tvers gjennom stedet, og senere ble dette dagens Storgata. Først i 1880-årene begynte gatereguleringen, og en av grunnene til at vei- og gatesystemet kom sent, var at Lillestrøm blant annet hadde jernbane.
Telekommunikasjonen ble utbygd langs jernbanelinja. Lillestrøm telegrafstasjon ble opprettet på jernbanestasjonen og hadde fra oppstarten egen telegrafist.
Lillestrøm fikk ikke eget postkontor før i 1890 sjøl om Skedsmo kommune flere ganger søkte om legge et her. Fram til denne tid gikk all postekspedering for seg på jernbanestasjonen, og det var de ansatte ved stasjonen som tok seg av dette. Posten ble utlevert i forhallen på stasjonen, og der var det stappfullt av folk når tjenestemannen leste opp navna på de som fikk post
Hva levde folk av?
Av 148 arbeidstakere i 1865 var omkring 100 sysselsatt på sagbrukene og jernbanen. Den første dampdrevne saga som stod ferdig, var Brandvalsaga i 1859. Den ble bygd av storbønder og skogeiere fra Brandval i Solør. I 1860 stod Ekelund Dampsag, eller Tandbergsaga som den ble kalt, ferdig, og den var finansiert av skogeier Engebret Tandberg fra Ringerike. Handelsmenn og håndverkere var det overraskende få av. Grunnen var som nevnt at sagbrukseierne solgte mat og forbruksvarer til arbeiderne sine, og det meste av håndverket ble foretatt i hjemmene.
Den siste kategorien i tabell 3 trenger en kommentar. I Lillestrøm finner vi bare kvinnelige tjenere fordi her fikk mennene seg fast arbeid. I arbeiderfamiliene var det ikke behov for tjenestejenter fordi arbeiderhusmora hadde ansvaret for det daglige arbeidet i hjemmet, og arbeiderne hadde heller ikke råd til å holde tjenere. Bare stasjonsmesteren, bruksfullmektigen og fire sagbruksansatte med mye høyere lønn enn gjennomsnittet hadde hustjenere. De andre tjenerne jobbet på gårdene Kjeller og Sørum som man regnet til Lillestrøm.
Tabell 3. Næringsgrunnlaget i Lillestrøm 1865
| Næring | Sysselsatte |
|---|---|
| Arbeidere (uspesifisert) | 4 |
| Handel og sørvis | 6 |
| Håndverk | 11 |
| Immaterielt arbeid | 4 |
| Jernbane | 26 |
| Jordbruk | 27 |
| Sagbruk | 54 |
| Tjenere | 16 |
| Totalt | 148 |
Tabellen viser at infrastrukturen var dårlig utbygd. Dessuten viser den at stedet ble bygd opp omkring industrivirksomhet og kommunikasjoner. Det går også fram av tabell 4 og 5.
De fleste husmennene og småbrukerne tok seg arbeid på sagbrukene i perioder av året fordi det var den eneste måten å skaffe seg kontanter til nødvendige utgifter. Det høye tallet i primærnæringen kommer av at det ikke fantes noen fast grense for tettstedet.
Både staten og kapitalsterke borgere investerte i Lillestrøm. Mens hovedjernbanen fra Kristiania til Eidsvoll ble bygd med kapital både fra staten og private, ble Kongsvingerbanen finansiert bare av staten.
Få yrker utenom sagbruk og jernbane
Tilstrømningen av håndverkere kom først med den store økningen i folketallet etter at folketellingen ble tatt opp i 1865. Siden det var så få håndverkere her, må en gå ut frå at nødvendige håndverksprodukter ble til i hjemmet. Det ble dessuten mer vanlig å kjøpe ferdige håndverksprodukter, og disse ble det lett å få tak i siden kommunikasjonen med omlandet og hovedstaden ble bedre.
Tabell 4. Håndverkere i 1865
| Håndverk | Antall |
|---|---|
| Baker | 1 |
| Murer | 1 |
| Skomaker | 2 |
| Skomakersvenn | 1 |
| Smed | 3 |
| Totalt | 8 |
I Lillestrøm var det én offentlig tjenestemann: stasjonsmesteren. Skedsmo kommune hadde også lege og jordmor, men de bodde ikke i Lillestrøm. Stedet delte helsetjenesten med resten av Skedsmo kommune som til sammen hadde 3499 innbyggere i 1865, og legen kunne enten gå eller ri til pasientene.
Tabell 5. Immaterielle og tjenesteytende yrker i 1865
| Yrker | Antall |
| Handelsmann | 3 |
| Handelsbetjent | 2 |
| Konduktør | 1 |
| Lærer | 2 |
| Restaurantvertinne | 1 |
| Stasjonsmester | 1 |
| Telegrafist | 1 |
| Totalt | 11 |
Lite lønnsomt å være handelsmann
Tabell 4 viser at det var tre handelsmenn her i 1865, men bare en av dem drev lønnsomt. Det var lite lønnsomt å drive handel fordi sagbrukseierne sjøl drev handel med arbeiderne sine. Sagbrukseierne løste handelsbrev fordi de periodevis ikke greide å skaffe så mye kontanter at de kunne lønne arbeiderne. I slike perioder fikk arbeidsfolket såkalte «anvisningssedler» på de varene de hadde mest bruk for. Denne måten å drive handel på hindret vekst i handelsnæringen. Sagbrukseierne gav i slutten av 1860-årene opp denne arbeidskrevende ordningen og overlot «anvisningssedlene» til en av handelsmennene som førte ordningen videre. På denne måten sikret kjøpmannen seg en fast kundekrets. Da sagbrukseierne slapp taket i handelsvirksomheten, tok handelsnæringen seg opp.
Bo- og leveforhold
Folk bodde trangt fordi boligbyggingen gikk i utakt med utbyggingen av industrien. Arbeidsfolk som kom flyttende, tok enten inn i boligbrakkene, på husmannsplassene, i uthus og sidebygninger, ja, nær sagt utenkelige steder. I en av de fem arbeiderbrakkene som fantes her i 1865, Brandvalboligen, bodde det 96 personer fordelt på 16 leiligheter. Hver leilighet hadde kjøkken, et kombinert soverom og stue og en entre på til sammen omkring 25 kvadratmeter. Her bodde det fra fire til ni personer. Arbeiderne måtte betale høye husleier, og sammen med lave lønninger og høye priser på mat og nødvendige forbruksvarer, medvirket det til at mange levde på et eksistensminimum.
Husene var trekkfulle, manglet ordentlig grunnmur, var uten kloakkavløp og drikkevannet fra brunnene hadde periodevis dårlig kvalitet. Sammen med generelt dårlig kosthold, mangelfull hygiene og at folk bodde trangt, påvirket dette helsetilstanden. Distriktslege Hans Fredrik Hammerich Henschien påpekte at disse bo- og leveforholdene førte til stor smittefare. Legen understreket at de lave lønningene som ikke strakk til annet enn et minium, også medvirket til å svekke helsetilstanden. Det må også nevnes at legen ga den hjemmeværende kona medansvar for denne situasjonen fordi hun ikke skaffet seg nok kunnskaper om matstell og hygiene.
Sagbrukene kunne stå i ro opptil fem måneder i året, fra desember til månedsskiftet april-mai. Sagbrukseieren satte vanligvis folk til annet arbeid, men det kunne være vanskelig å sysselsette alle arbeiderne. Lønna for det de gjorde nå, var lavere enn ellers, og dermed oppstod det fattigdom. Jernbanen derimot stod aldri stille, de statsansatte arbeiderne unngikk arbeidsledighet og dessuten hadde de høyere lønninger enn sagbruksarbeiderne. Noe annet som skapte et fattigdomsproblem, var at handelsmennene holdt høye priser. Arbeidere dyrket derfor poteter og andre landbruksprodukter der det lot seg gjøre.
Hvordan det var å bo i de store arbeiderbrakkene eller andre bolighus, kan en lese om i denne minneteksten.
Lillestrøm hadde bruksskole
Lillestrøm Brugsskole hadde 81 elever i 1865. Skoleloven tillot å opprette skoler ved bedrifter som hadde over 30 arbeidere, og fra 1863 til 1876 da bruksskolen sto ferdig, gikk elevene på skole i andre etasje i Brandvalsagas bestyrerbolig. Sjøl om loven krevde det, ble det ikke bygd egen skole for elevene som ikke hadde sagbruksfedre. Fram til 1863 gikk barna fra Lillestrøm på omgangsskolene på Sørum og Skogvoll. Ordningen var slik at alle gikk på bruksskolen til den første offentlige skolebygningen, Kirkegatens skole, stod ferdig i 1887. Skedsmo kommune dekket en del av utgiftene til bruksskolen fram til denne tid.
Her kan de ti 15-åringene gjerne føyes til, for dette var alderen for å bli konfirmant. Etter at en var konfirmert, kunne en søke seg fast arbeid, og det satte et skille mellom barndommen og voksenlivet.
Bruksskolen hadde 18 ukers skoleplikt, men det ble undervist opptil 16 uker mer. Skoleåret varte dermed omkring åtte måneder. Det var stort fravær ved skolen. En hovedgrunn var mye sykdom som følge av at smitte spredte seg raskt i de trangbodde husene og av den generelt mangelfulle og lite næringsrike kosten. I tillegg måtte mange barn være hjemme og gjøre arbeid for foreldrene, eller de måtte jobbe på sagbrukene for at familien ikke skulle sulte.
Bruksskolen var dessuten det første forsamlingslokalet i Lillestrøm, og den ble brukt til danselokale hver lørdag og til forskjellige sammenkomster når det var behov for det.
Tabell 6. Barn i skolepliktig alder i 1865.
| Alder | Antall |
|---|---|
| 7 | 14 |
| 8 | 11 |
| 9 | 12 |
| 10 | 15 |
| 11 | 9 |
| 12 | 10 |
| 13 | 7 |
| 14 | 3 |
| Totalt | 81 |
Bedehuset brukt som kirke
Lillestrømlingene klaget tidlig over manglende vei til Skedsmo kirke, og den lange veien til kirken skapte problemer, særlig ved gravferder. En løsning kom ikke før Lillestrøm bedehus stod ferdig i 1876, og alle kirkelige handlinger ble etter denne tid utført der. Da hadde stedet over 1300 innbyggere.
Sosiale forskjeller
Ut fra normene på denne tida kan det være vanskelig å avgjøre hvor folk hørte hjemme sosialt. I Lillestrøm fantes ingen overklasse, en liten mellomklasse og en stor underklasse. I mellomklassen finner vi stasjonsmesteren, de to bruksfullmektigene, gårdbrukerne, handelsmennene, lærerne og de faglærte jernbanearbeiderne. Den siste gruppa hadde omtrent samme årslønn som stasjonsmesteren, og innbyggerne så på dem som en overklasse. I den største sosialgruppa, underklassen, finner vi sagbruksarbeiderne, de ufaglærte jernbanearbeiderne, plassmennene og gårdstjenerne.
Politisk styre
Lillestrøm var ikke representert i Skedsmo herredsstyre i 1860-årene. Der var det bøndene i Skedsmo-bygda som dominerte politisk og administrativt, og de hadde liten interesse av å investere i det nye tettstedet. Skedsmo herredsstyre vedtok at de kommunale avgiftene skulle holdes så lave som mulig, særlig de som hadde oppstått pga den tette bosetningen i Lillestrøm. Kommunebudsjettet i Skedsmo var i 1864 på bare 2500 kroner. I 1870-åra skjedde det en endring. Folk fra industristedene Lillestrøm og Strømmen tok stadig mer over den politiske og administrative ledelsen i kommunen. Det oppstod et motsetningsforhold mellom tettstedene og bondebygda Skedsmo, og kommunale funksjoner ble etter hvert «flyttet hen til det nye livlige sted Lillestrøm».
Oppsummering
Byens røtter finner vi i 1850- og 1860-åra, men Lillestrøm fikk ikke grunnleggende elementer som viste at stedet var en by: bygrense, handelsrettigheter, politisk styre, bygningslov, skole- og fattigkommisjon for å nevne noen. Disse rettighetene hadde tettstedet sammen med Skedsmo, og Lillestrøm utviklet seg derfor mer eller mindre tilfeldig de første årene. Der det fantes en bedrift, hopet det seg vanligvis opp en hussamling. Slike hussamlinger var på ingen måte fullverdige bysamfunn, og heller ikke ble de sett på som bysamfunn i emning. Lillestrøm var derfor bare et kommunikasjons- og industritettsted som ble oppfattet som et sentralsted av folket i bygdene omkring.
Forutsetningene for å etablere en by var egentlig gode. Her var ressurstilgangen til industrien svært god og sterkt økende, og store bedrifter ble etablert. Dessuten hadde Lillestrøm jernbanen som kunne frakte store varemengder sammenlignet med andre transportmidler. Tilstrømningen av folk var stor i etableringsfasen fordi det fantes arbeidsplasser her. I Lillestrøm investerte kapitalsterke borgere i industri og arbeiderboliger, men svært lite i utbygging av infrastrukturen. De stakk profitten i egen lomme eller investerte overskuddet i Kristiania der de bodde. I tillegg var Skedsmo kommune en bremse for utviklingen i Lillestrøm fordi de politiske myndighetene heller ikke ville investere i infrastruktur her. Dermed manglet stedet grunnleggende elementer for å bygge en by.
Det var vanskelig å grunnlegge en by her fordi stedet lå for nær Kristiania, og fordi kommunikasjonene med hovedstaden var så gode. Etablering av og utvikling i de ulike næringene gjorde stedet avhengig av dampbåtene, og ikke minst ble folkeflyttingen mye lettere med dampbåt. De to viktige forbindelseslinjene som jernbanen og dampskipene var, var en av grunnene til at veibyggingen ble nedprioritert.
Handel var et tegn på bypreg, og denne næringen var et viktig eksistensgrunnlag. At sagbrukseierne stod for handelen hindret handelsnæringen i å utvikle seg før de sa fra seg denne rettigheten og selvstendige handelsmenn overtok. At Lillestrøm ikke var en by, ser vi også av at grunnleggende næringer innen håndverk, sørvis og immaterielt arbeid bare fantes i liten målestokk.
Den største sosialgruppa var arbeiderklassen, mellomklassen var liten og det fantes ikke overklasse her.
Se også
Kilder og litteratur
- Folketelling for Skedsmo Herred 1855.
- Folketelling 1865 for Skedsmo prestegjeld
- Hals, Harald (1934): Lillestrøms historie. I. Lillestrøm 1978. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Hals, Harald (1934): Lillestrøms historie. II. Lillestrøm 1978. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Helle, Knut m. fl.: Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år. Oslo 2006.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind I. Oslo 1929. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind III. Oslo 1950-1952. Digital utgave
- Lindbæck, Odd m. fl.: Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie. Utgitt av Lillestrøm historielag og Lillestrømfondet. Lillestrøm 2000.
- Nordanger, Knut Monsen: Lillestrøm. Et tilbakeblikk i anledning kommunens 25 års jubileum. Oslo 1933. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Sjøholt, Petter: «Stasjonsbyen». I Winge, Harald og Liv Marthinsen (red.): Bygdesamfunnet - en sammensatt helhet. Oslo 1991.
- Sørheim, Thor: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Våge, Nils Steinar: «Florø og Lillestrøm: To byar med røter i 1860-åra.» I: Floraminne. Årsskrift 2008.
- Wikipedia: Lillestrøm by