Lokalhistoriewiki er nå oppe igjen etter en feil hos vår nettverksleverandør. Vi beklager ulemper nedetiden har medført.

Riksrådsforhandlingene

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk

Riksrådsforhandlingene var to runder med regjeringsforhandlinger i juni og september 1940, etter den tyske invasjonen. De ble ført i Oslo mellom Stortingets presidentskap med støtte fra embetsmenn, partiledere og næringslivsledere på den ene siden, og de tyske okkupasjonsmyndighetene på den andre.

Forhandlingene ble startet etter den norske kapitulasjonen 10. juni 1940. Reichskommissar Josef Terboven hadde instruksjoner om å få på plass en løsning for styringen av Norge, slik at administrasjonsrådet kunne erstattes. Resultatet de ønsket var en legitim norsk regjering, eller et «riksråd», som kunne inngå en fredsavtale med Tyskland, ettersom Haakon VII og regjeringen Nygaardsvold hadde erklært at de ville fortsette kampen mot okkupasjonen. Den 13. juni kom Terbovens initiativ gjennom hans fullmektig Hans Delbrügge.

Den 27. juni godtok Stortingets presidentskap alle tyske krav. Elverumsfullmakten skulle tilbakekalles, kongen skulle anmodes om å abdisere og avsettes om han nektet å gjøre dette, og en regjering med fylkesmann Ingolf Elster Christensen skulle utnevnes. Representantskapet fikk lite tilbake, men det kom en garanti om at Quisling, som var diskreditert gjennom sitt kuppforsøk 9. april, skulle holdes unna norsk politikk ved at man sendte ham til Tyskland. Han forlot Norge den 5. juli. Det ble så en pause i forhandlingene mens presidentskapet skrev til kongen.

Regjeringen i London behandlet brevet, og utenriksminister Halvdan Koht formulerte et svar. Dette ble den 8. juni lest opp av kongen. Teksten konkluderte med at kongen ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei ble raskt spredd over hele landet gjennom flygeblader og avskrifter, og regnes som det første egentlige motstandsskriftet under okkupasjonen.

Samtidig hadde det også skjedd ting på tysk side. Hitler var tilbake i Berlin, og ble der møtt av Quislings støttespillere. En av de viktigste var riksleder Alfred Rosenberg, som mente av Quisling var det beste valget for Norge. Dette var i sterk kontrast til Terbovens oppfatning; han mente at Quisling var en håpløs støttespiller og at han ville gjøre nordmenn mindre vennlig stemt overfor tyskerne. Begge sider hadde sterke støttespillere i nazistenes maktelite. Goebbels og Göring støttet Terboven, men Rosenborg nådde gjennom hos Hitler. Den 20. august ble Quisling derfor sendt tilbake til Norge. Terboven, som egentlig skulle vendt tilbake til Tyskland raskt, forble Reichskommissar.

Det måtte en ny forhandlingsrunde til, og presidentskapet gikk langt i å etterkomme tyske krav, selv om Quisling nå ikke bare var tilbake i Norge, men var tiltenkt en sentral rolle i norsk politikk. Den 9. og 10. september var stortingsrepresentantene kalt til Oslo for å stemme over presidentskapets. Av de 130 som ble samlet stemte 50 for å gi etter på alle punkter. Flertallet på 75 krevde at det skulle stå at kongen skulle fratre inntil fredsslutningen. Dette var en ren kosmetisk endring; kongens svar levnet ingen tvil om at det ikke var aktuelt å avslutte motstanden. Åtte dager senere var det en ny avstemning med flere tilstede, og denne endte med 92 for det modifiserte forslaget mot 55 for det tyske forslaget.

Selv om det nå var åpent for å gjennomføre planene strandet det hele på målstreken. Den 18. september ble det klart at Hitler krevde flere statsråder fra Nasjonal Samling, slik at de kunne bane vei for Quisling. Terboven forsøkte å presse gjennom dette, men det ble for mye for presidentskapet. Dermed måtte han velge en alternativ løsning, en regjering bestående av kommissariske statsråder der de fleste var medlem i Nasjonal Samling. Dette ble kunngjort av Terboven i en radiotale den 25. september 1940.

En konsekvens av forhandlingene var at presidentskapets medlemmer hadde utspilt sin rolle i norsk politikk. Da krigen var over var det liten forståelse for deres ettergivenhet. Senere har man sett dette i et noe annet lys, idet en «sivil kapitulasjon» måtte være å forvente etter den militære kapitulasjonen.

Litteratur

Personlige verktøy
Navnerom

Varianter
Handlinger
Avdelinger
Forsider
Verktøy