 Olav Joleik som barn, med mora Wanga og faren Albert. Foto: Ukjend fotograf (fødd 22. februar 1907 i Lusambo i Kongo, død 23. september 1999 i Flora) var jordbruks- og skogsarbeidar, fiskar og småbrukar, sjømann og krigsseglar. Gjennom det meste av livet sitt budde han i Eikefjord, der han også hadde vakse opp. Olav hadde norsk far og afrikansk mor, noko som gav han ein utsjånad som skilde han ut frå det som folk var vane med i ei lita sunnfjordsbygd på det meste av 1900-talet. Gjennomgådde kjelder viser ikkje anna enn at Olav Joleik var fullt og heilt akseptert og integrert i lokalmiljøet i oppveksten og som vaksen. Men folk som kjende han godt, refererer til ei oppleving i møte med storsamfunnet som dei tolkar som aktiv diskriminering. Olav hadde planar om å ta befalsutdanning, men skal ha blitt avvist fordi han ikkje var «reinrasa» norsk. Les mer …
 I Hålogaland var XU organisert på følgende måte: XU-201 Narvik med sideavdelingene XU-201D/Lødingen, XU-210 Lofoten, XU-220 Vesterålen og XU-230 Harstad. I tillegg ble den Liland-baserte motstandsgruppen «Greta» underlagt XU-201 under navnet XU-201 E/Greta. XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz».
Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett.
Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201.
Les mer …
 Grannessletta sett mot sør frå Ullandhaug i februar 2011. Politistasjonen låg nokså midt på sletta. Sola politistasjon blei etablert sommaren 1940 etter oppmoding frå lokale politikarar, mellom anna ordføraren i Sola kommune, slik at dei kunne ha tilsyn med evakuert eigedom i Sola. Ganske snart blei funksjonen utvida til å regulera tilhøva mellom okkupant og okkupert både i Sola og i tilgrensande bygder. Her var det solafolk søkte om løyve om dei skulle dra lenger enn tri mil. Men kanskje viktigast; var nokon misnøgd med okkupantane, kunne dei klaga her. Andre viktige roller som låg på Sola politistasjon, var å fungera som luftvernstasjon og naudhjelpstasjon for dei sivile kring flyplassen. Difor tok politistasjonen også initiativ til å bygga splintsikre rom på dei mest utsette gardane.
Fram til 1. mars 1942 var politifullmektig Sirevåg sjef. Sidan tok politiløytnant Arne Bang Andersen over. Personalet elles var opphavleg fire politikonstablar og ei kontordame, men blei i løpet av 1942 redusert til ein konstabel og ei kontordame attåt sjefen sjølv. Stasjonen disponerte to bilar, men bensinrasjoneringa tvinga konstablane på sykkel når det var praktisk mogeleg. Månadsforbruket av bensin svara til hundre liter!
Marselius Ølberg hadde også vanskar med tyske grannar. Det var piggtrådsperringane som var problemet. Nå ville Marselius ha løve til å setja eit gjerde langs sperringa for at ikkje buskapen hans skulle koma borti og riva seg opp. Dessutan låg det også ein heil del piggtråd over beitemarka hans. Det var fare for at buskapen skulle riva seg opp i dei og alt dette avskar buskapen frå dette beitet. Marselius tok difor kontakt med Sola politistasjon og 21. mai 1943 heldt han og Arne Bang Andersen synfaring. Dinest oppsøkte Andersen sjefen for den tyske stillinga. Det heile enda med ein avtale som gav Marselius medhald på alle punkt. Tyskarane skulle fjerna piggtrådane frå markene medan Merselius fakk løyve til å setja opp eit gjerde som kunne skjerma mot piggtrådsperringa. Les mer …
Administrasjonsrådet var et forretningsministerium som administrerte de tyskokkuperte delene av Norge fra 15. april til 25. september 1940. Det ble opprettet som et alternativ til Quislings kuppregjering, og ble 25. september samme år erstattet av de kommissariske statsråder. Initiativet til å opprette administrajonsrådet kom den 12. april fra enkelte dommere ved Høyesterett. De fikk støtte både fra ledere i næringslivet og forvaltningen, og fra den tyske sendemannen Curt Bräuer. Et flertall av dommerkollegiet gikk med på at under omstendighetene måtte Høyesterett ha rett til å innsette et forvaltningsorgan for de okkuperte områdene. Bak planen lå et politisk motiv; man ønsket å skyve Quislings kuppregjering til side. Den tyske støtten til dette skyldtes at man så at Quislings regjering ikke hadde noen legitimitet, og man ønsket derfor heller et offisielt norsk organ å forholde seg til. Les mer …
 Minneplakett i Østbanehallen ved Oslo S for Osvald-gruppas falne under krigen. Plaketten er nå flytta til det nye monumentet «Knus nazismen» utafor Østbanestasjonen. , opprinnelig Wollweber-organisasjonen, var en sabotasjeorganisasjon som var aktiv fra 1941 til 1944. Den var underlagt den sovjetiske etterretningstjenesten NKVD, og het opprinnelig Organisasjon mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen. Gestapo brukte navnet Wollweber-organisasjonen om gruppa, etter det internasjonale nettverket den var tilknyttet. Det mest brukte navnet kommer fra dekknavnet Osvald, som ble brukt av lederen Asbjørn Sunde i begynnelsen av krigen. Gruppa var i perioden den var aktiv den dominerende sabotasjeorganisasjonen i Norge, med omkring 110 gjennomførte aksjoner. Milorg, hvis grupper var tilknyttet det britiske SOE, var i perioden fram til 1944 tilbakeholden med sabotasjeaksjoner. Les mer …
| 
