 Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15.september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av. Foto: Tor Olav Haugland (2019) var fem år der okkupasjonen preget det lokale produksjonslivet og politiske styret. Vestre Toten var i 1940 en kommune med ca 6500 innbyggere og et flatemål på omkring 160 km². Hovedforskjellen fra dagens kommunale inndeling er at Eina var egen kommune på denne tiden. Ved invasjonen var det ingen militære trefninger mellom norske og tyske styrker, men tyskerne drepte fire sivile. Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble aldri bombet eller sprengt, og ble opprettholdt gjennom krigsårene som norsk statsbedrift. Nasjonal Samling med sine 150-200 medlemmer besatte de sentrale posisjoner i kommunen, men var hemmet av fraksjonsvirksomhet og indre uenighet – i tillegg til motstand og uvilje fra befolkningen. Ved kapitulasjonen ville ikke den tyske kommandanten på Raufoss trekke seg tilbake før på ettermiddagen 13. mai 1945. Les mer …
 Aksjon Raufoss. Tyskere samlet rundt en drept medsoldat på torvet på Raufoss 27.mars 1944, med forretningen til kjøpmann Christiansen i bakgrunnen. Bildet er tatt av tyske militære. De fikk filmen fremkalt av en fotograf på Gjøvik, og han lurte unna en ekstra kopi. var en hendelse i Vestoppland i mars 1944 da en tysk soldat ble skutt på Raufoss, og 37 mann fra Gjøvik og Vestre Toten ble arrestert. Medlemmer av Osvald-gruppa til Asbjørn Sunde forsøkte å bortføre en angiver fra Gjøvik, men ble stanset av tyskere på Raufoss torv og drepte en tysk soldat. Drapet var den utløsende faktor for arrestasjonene av sivile, men tyskerne hadde lenge sett med skjerpede blikk på hendelser i distriktet. Av de arresterte ble 21 sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland, der en av dem døde. De fleste øvrige satt på Grini fram til freden. Også et medlem av Osvald-gruppa døde etter å ha blitt såret i et mislykket forsøk på å komme seg forbi en tysk forlegning. Les mer …
 Finnmarkskontoret hadde sitt hovedkontor i en leir som tyskerne hadde satt opp like ved Harstad stadion. (Tegning: Edv. Grevstad.)  Finnmarkskontoret hadde noen av sine kontorer i «Brakkeleiren på Sama». En leir som tyskerne hadde satt opp for sine formål. Finnmarkskontoret i Harstad var et statlig organ under Forsynings- og gjenreisningsdepartementet som ble opprettet i 1945 med formål å administrere gjenreisningsarbeidet etter krigsherjingene i Nord-Troms og Finnmark. Kontoret hadde på det meste bortimot 200 ansatt ved hovedkontoret i Harstad og 600 ved distrikts- og byggekontorene. Diderich H. Lund var kontorets første direktør fram til i 1947 da Bue Fjermeros overtok ledelsen etter først å ha vært sjef for kontorets juridiske avdeling. Det hadde sitt hovedkontor i den største tyskerbrakka ved Harstad Stadion (eller «Idrettsplassen» som den het den gang). men også lokaler i den såkalte Brakkeleiren på Sama (der Tine har sin fabrikk). Dette var en stor bedrift som satte sitt preg på byen i de årene virksomheten varte.
Opprinnelig var det planlagt å bygge 2000 boliger i Nord-Troms og Finnmark, men det ble bygd nærmere 15.000 provisoriske hus. Det ble satt store krav til at kontoret skulle levere mye på kort tid, og det var ikke alt som gikk like greit, slik at kontoret for mange ble et eksempel på statlig byråkrati og manglende evne til å løse problemene effektivt og økonomisk forsvarlig. Ledelsen for kontoret var ikke enig i denne kritikken. Da kontoret ble nedlagt, overtok Kommunal- og arbeidsdepartementet og Husbanken videreføringen av kontorets funksjoner.
Fra 1946 ble leiren administrert av et avviklingskontor i Sosialdepartementet. Det bodde evakuerte personer i leiren helt til den ble avviklet i 1951. Les mer …
 Rester fra brakkeleiren på Trondenes. Foto: Gunnar Reppen 2012. i Harstad ble opprettet i forbindelse med Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms 1944/ 1945 da de tyske stridskreftene ble tvunget til å trekke seg ut av Finnmark. De brente da bebyggelsen for at sovjettroppene ikke skulle nyttiggjøre seg den. De norske beboerne ble da tvunget til å reise sørover. I alt var det 50.000 personer som ble tvangsevakuert. Til sammen var det rekvirert 130 fiskebåter som ble satt i trafikk mellom Tanafjorden og Harstad for å frakte flyktningene.
Da krigen var slutt opprettet statsråd Hans Julius Gabrielsen (som hadde gjort seg positivt bemerket som fungerende fylkesmann i Troms under mobiliseringen og krigen våren 1940), et eget administrasjonskontor som fikk i oppgave å organisere gjenoppbyggingen og sørge for best mulige forhold for de husløse flyktningene, som var spredd utover landet. Kontoret ble lagt til Harstad og gikk under navnet Finnmarkskontoret.
I Harstad hadde de tyske okkupantene hatt flere brakkeleirer for eget bruk – på Trondenes, Heggen, Stangnes, Kanebogen og Harstadbotn. Disse ble satt i stand for å ta imot de tvangsevakuerte. I tillegg ble det opprettet leirer i Finnfjordbotn og Sandviken ved Finnsnes. Brakkene var angrepet av veggdyr som måtte uskadeliggjøres og de måtte vinterisoleres og brannsikres. Trondenes-leiren ble en hovedleir og ble utbygd for å kunne ta imot 2000 flyktninger – altså en befolkning på størrelse med en by som Vadsø. Til sammen var det ca. 130 brakker i Harstad-området, som på det meste var bebodd av til sammen 2500 flyktninger. Les mer …
 Kø utenfor butikk i Oslo i 1942 Foto: Royal Norwegian Information Service, Washington D.C. var preget av smalhans, kontroller og frykt for hva framtida ville bringe. Men krigstid vekker også kreativitet hos folk, i forhold til alt fra matlaging til motstandskamp. Allerede før krigen kom til Norge den 9. april 1940 hadde man begynt å rasjonere noen varer: Mel, kaffe og sukker. I løpet av det første krigsåret ble denne lista lenger, og omfattet alle importerte matvarer, brød, fett, sukker, kaffe, kakao, sirup og kaffeerstatning. I løpet av den andre krigsåret ble det også rasjonering på kjøtt, flesk, egg, melk og meieriprodukter, og sommeren 1942 begynte man å rasjonere poteter og alle typer grønnsaker. Den beste måten å sørge for bedre mat på bordet var å drive matauk selv. Mens man mange steder sultet under krigen var det stort sett nok mat i Norge. Det var riktignok slik at man stadig måtte gå til sengs sultne, men underernæring var det lite av. Dette skyldes først og fremst poteten og kålrota, som er svært rike på vitaminer og som kan gi gode avlinger på små haveflekker. De fleste som hadde en hageflekk spadde den opp for å dyrke poteter og andre grønnsaker. Allerede den 9. april 1940 kom det ordre fra tyskerne om at blending skulle gjennomføres, slik at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg. Man måtte skaffe spesielle blendingsgardiner. Disse tykke, sorte gardinene ble festet i vinduskarmene, slik at ikke noe lys slapp ut. Brudd på forskriftene førte til bøter på fra tyve til femti kroner, et betydelig innhogg i lommeboka. Les mer …
Andre verdenskrig, fra et norsk ståsted også kjent som okkupasjonen 1940–1945 var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med første verdenskrig som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene Tyskland, Italia og Japan og de allierte, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Canada, USA, Sovjetunionen, Kina og en rekke andre land.
Da det brøt ut krig på kontinentet i september 1939 forholdt Norge seg nøytralt, men som i første verdenskrig var det klart at landet hadde klare sympatier til de allierte. Nøytraliteten ble brutt ved angrepet på Norge 1940, da Tyskland uten forutgående krigserklæring gikk til angrep på en rekke norske byer den 9. april 1940. I løpet av to måneder måtte de norske styrkene kapitulere, men konge og regjering hadde innen det kommet seg i sikkerhet i England.
En fem år lang okkupasjon fulgte. I denne perioden hadde Nasjonal Samling ledet av Vidkun Quisling formelt makten i landet, mens den tyske okkupasjonsmakten representerte den reelle makthaver, Tysklands diktator Adolf Hitler. Les mer …
| 
