 Bildet som ble trykt i Aftenposten i anledning 50-årsdagen hennes. Foto: Ukjent/Aftenposten Naema Obelin (født 20. juni 1904, død 2. august 1976) var et tidlig medlem av speiderbevegelsen, og mangeårig ansatt i Narvesen. Hun ble født i Kragerø som datter av hotellbestyrerinne Ida Obelin. Mora var finsk, og det er sannsynligvis der Naemas uvanlige fornavn kom fra.
Naema Obelins barndom ble tilbrakt i Fredrikstad og Kristiania. Naemas mor drev Missionshotellet i Fredrikstad. Huset var i to etasjer og hadde også kafe. Om vi skal dømme etter besetninga i folketellinga fra 1910, må det ha vært et yrende liv, og et spennende sted å vokse opp. Foruten Naema og Ida, var det ni ansatte ved hotellet. Vi må gå ut fra at endel av disse jobba ved restaurantens kafe, som også ble benytta av de som ikke selv bodde der. I folketellinga 1910 var det 13 gjester ved hotellet. Blant disse var noen tydelig fastboende, mens andre var på gjennomreise. En svensk underholdningstrupp som hadde måttet fordele seg mellom missjonshotellet og hotellet i nabobygningen, tyder på at begge hotella var fullbooka denne dagen. Les mer …
 Nåtlersker i arbeid ved Skofabrikken Norge. Dette bildet stammer trolig fra 1930-tallet, altså etter at Margrethe hadde slutta ved fabrikken. Margrethe Lorentse Chipaka (1890-1947) (også skrevet schipaka, chipakka, chipacka) var nåtlerske, senere massør fra Oslo. Hun satt på Grini i to omganger.
Margrethe vokste opp i Oslo som datter av Samuel Chipaka og Kristine Olsdatter Chipaka. Hun hadde en tre år eldre storesøster, Samuelinde, og en ett år yngre bror som døde som spebarn.
Ingen av Margrethes foreldre var født i Norge. Mora var svensk. Faren var født av afrikanske foreldre i Cape Town, og var kommet til Lier som pleiebarn da han var liten. Foreldrene møttes sannsynligvis i Lier, men da Margrethe ble født bodde familien på Sandaker i Oslo. På dette tidspunktet ser mora ut til å ha vært hjemmeværende, mens faren var kelner ved det trendy utestedet Bazarhallen. Gjennom Magrethes oppvekst bytta faren jobb relativt ofte. Han var alt fra havnearbeider til sirkusberider, og bodde også i lange perioder i utlandet. Mora arbeida som regel som flaskeskyllerske ved Ringnes bryggeri. Les mer …
 Bernhard Dunker (ca. 1860-1865) , egentlig Carl Christian Henrik Bernhard Dunker (født 22. mai 1809 i Slesvig, død 28. juli 1870 i Christiania) var jurist, advokat, regjeringsadvokat, politisk skribent og forfatter. Han var i sin samtid kjent og fryktet for sine skarpe replikker, både skriftlig og muntlig og øvde stor innflytelse på norsk samfunnsliv, politikk og kulturliv.
Venner og studiekamerater fant Dunker kretsen med Johan Sebastian Welhaven, Anton Martin Schweigaard, P. A. Munch og Andreas Munch. De satte verdifull tradisjon, god form og klar tale høyt og så på seg selv som nasjonale og nytenkende. Dunker var bidragsyter til avisen Den Constitutionelle som framsto som et organ for denne kretsen.
Han hadde en selvstendig og kritisk samfunnsorientering. Han hadde tidlig en åndsaristorkratisk og konservativ orientering, men hans sterke rettsfølelse og avsky for all tvang førte ham i en mer liberal, progressiv retning.
Dunker var svært engasjert i spørsmål rundt unionen med Sverige, konstitusjonen og monarkiets rolle. Hans konservative syn rundt dette ble felt ned i skrivet Om den norske Constitution fra 1845, og dette markerte hans første politiske opptreden. Dunker ville at kongen skule få mer makt og gi ham absolutt veto i alle politiske spørsmål der loven ikke uttrykkelig forbød det. Siden Norges regjeringsform ble definert som «indskrænket monarkisk», holdt Dunker monarkiet for det grunnleggende og mente man burde etablere et «modificeret Enevælde». Han ble derfor oppfattet som «erkerojalistisk» reaksjonær, noe som overhode ikke bekrymret han i det hele tatt. Les mer …
Frederik Schmidt (fødd 27. mai 1771 i Asminderød på Sjælland, død 16. februar 1840 i Himmelev, også på Sjælland) var teolog, forfattar, eidsvollsmann og stortingsmann. Han var oppvaksen i Noreg, og verka mellom anna som sokneprest på Eiker i drygt tjue år før han flytta til Danmark for godt, der han var fødd og periodevis hadde opphalde seg også seinare. Han var sterkt knytta til Danmark og den danske embetsmannskulturen, høgkulturelt interessert, rasjonalistisk orientert og litterært aktiv. Alt dette let seg tidstypisk godt sameine med ein romantisk inspirert Noregs-patriotisme. Han var sterkt oppteken av allmugens kulturelle og materielle framgang, og politisk sett var han ein nasjonaldemokratisk innstilt folkets ven. Les mer …
 Foto: Leif-Harald Ruud (2019) er et strøk i Oslo, mellom Tøyen og Vålerenga, preget av eldre bebyggelse fra 1800-tallet, særlig trehusbebyggelse. Kampen er i dag en del av Bydel Gamle Oslo. Forfatteren Thorbjørn Egner (1912-1990) vokste opp på Kampen, i Normannsgata 5. Plassen foran Kampen kirke bærer fra 1992 navnet Thorbjørn Egners plass. Egner har gitt uttrykk for at oppveksten på Kampen har inspirert forfatterskapet hans.
Begrepet kampegutt er tradisjonelt et kallenavn til en mannsperson fra Kampen, av den grunn har også Kampen Janitsjarorkester fått kallenavnet Kampegutta. Det faktum at skøytekongen Knut «Kupper'n» Johannesen kalte seg kampegutt, satte i gang en diskusjon som fortsatt pågår. Han vokste opp i Hertug Skules gate, og i dag er det en gjengs oppfatning at denne ligger på Tøyen. Ikke desto mindre blir begrepet Nedre Kampen titt og ofte brukt om kvartalene mellom Åkebergveien og Kjølberggata, og ikke bare av eiendomsmeglerbransjen. I rodeinndelingen for Gamle Oslo, som det finnes peker til i kildelisten, er alle gatene innenfor triangelet Hagegata, Borggata, Åkebergveien og Kjølberggata tillagt Kampen.
Terrenget egnet seg ikke for jordbruk og tidlig bosetning, men funn av stridsøkser, sverd og hodeplagg for strid tidlig på 1800-tallet på løkkeeiendommen Utsikten datert fra perioden 850-950 tyder på at det var bosetninger her i vikingtiden. Dette bekreftes også av et funn av et sverd under bakgårdsarbeider i Trysilgata 7 i 2011.
Utover på 1200-tallet var det etablert en gård i området med det topografiske navnet Berg, med tomtegrenser i vest til Tøyengårdene, i nord til Kjølberggårdene (i dag Lille Tøyen) og i øst til Valle. Gården hadde mange partseiere, særlig blant geistlige og bedrestilte borgere, og mye av jorda ble utparsellert til disse for dyrkning av egne jordbruksvarer. Området fikk derfor etter hvert navnet Bergsløkkene. Etter reformasjonen i 1537 ble eiendommen krongods og lagt under ladegården, mens mye av jord var bortforpaktet. Les mer …
 Carl A. Hansen (t.h.) med sønnen Karl Andreas Hanssen (t.v.) og den ca. 4 år gamle sønnesønnen Rikard Kaarbø Høvde. (født i Suldal kommune i Rogaland 17. januar 1843, død 1935) var skipsbygger. Han vokste opp i Vang i Valdres hvor faren (som også het Carl Andreas Hansen) var sokneprest. Hansen var allerede en viden kjent og anerkjent skipsbyggmester/skipskonstruktør da han kom til Harstad i 1906. Her bodde han på Seljestad hos sin sønn, ordfører (i Trondenes) og advokat Karl Andreas Hanssen, som senere ble sorenskriver. Han kjøpte snart et område i Harstadhamn av Hans Fredrik Giæver, og startet skipsbyggeriet Harstad Skibsverft hvor han konstruerte og bygde fiskebåter i tre.Hansen hadde ingen annen skolegang enn den han fikk i hjemmet på prestegården, og det var snekker han ville bli og kom etter hvert i lære hos snekkemester Heichmann i Drammen, senere hos snekkermester Frantze i Kristiania og ble utlært snekkersvenn der. Som en del av utdannelsen gikk han på tegneskole og lærte både matematikk, frihånds- og konstruksjonstegning. Deretter praktiserte han tegning av skipskonstruksjoner og praktisk skipsbygging ved Brunchhorst & Dekkes Skipsverft i Bergen, som var landets største skipsbyggeri på den tiden. For å kunne utvikle seg videre i faget, ble han av denne arbeidsgiveren anbefalt å ta videreutdannelse i Amerika. Les mer …
 Eivind Berggrav, Østlandsk reisnings fyrste formann (ukjend fotograf). var ein språkpolitisk organisasjon som gjekk inn for eit sterkare innslag av folkemålet i riksmål og større rom for austlandske bøyingsformer i nynorsknormalen. Det var med andre ord ei språkpolitisk linje som sidan har vore kjend som samnorsk. I vidare forstand kan ein sjå Østlandsk reisning som ein framstøyt for regional, sosial og kulturell sjølvhevding, med uttala brodd både mot eit danskfundert riksmål dyrka av urbane eliter, og mot det som vart oppfatta som vestlandsdominansen i norskdomsrørsla. Organisasjonen var i verksemd i åra 1916-1926, og lykkast i å øve innverknad på rettskrivingsreforma i 1917, som fekk svært «radikale» valfrie former i båe skriftspråka.
1920-åra har vore rekna som ein stille periode i språkhistoria, men etter språkforskaren Ernst Håkon Jahr er dette ei mistyding. I tiåret etter fyrste verdskrig vart mange av dei språkpolitiske slaga utkjempa i kommunane, på lokalplanet, og fekk derfor ikkje merksemd i den riksdekkjande pressa. Østlandsk reisning var innblanda i mange lokale språkkampar på Austlandet, som talsmenn for dei som ønskte ei meir talemålsnær rettskriving. Les mer … | 
_farge.jpg)
