Lokalhistoriewiki:Hovedside: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
(Lagt om artikkelutvalget i forbindelse med 70-årsdagen for frigjøringsdagen den 8. mai 1945.) |
||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
<div id="front-main-left-smakebiter" class="front-post"> | <div id="front-main-left-smakebiter" class="front-post"> | ||
====Smakebiter fra artiklene==== | ====Smakebiter fra artiklene==== | ||
{{Forside randomteaser ny|count=4|category=F2|category= | {{Forside randomteaser ny|count=4|category=F2|category=Andre_verdenskrig¦8._mai}} | ||
</div> | </div> | ||
</td> | </td> | ||
Sideversjonen fra 4. mai 2015 kl. 08:53
Ukas artikkelEva Helene Sars Nansen f. Sars (født 17. desember 1858 i Christiania, død 9. desember 1907 på Lysaker) var regna som en av sin tids fremste romansesangere. Hun er også kjent for sitt ekteskap med polarforsker Fridtjof Nansen. Hun var datter av prest og professor Michael Sars (1805–1869) og Maren Cathrine Welhaven Sars (1811–1898). Hun var søster av blant annet professor Johan Ernst Welhaven Sars (1835–1917), professor Georg Ossian Sars (1837–1927) og sangeren Mally Lammers (1850–1929). Eva Helene Sars var yngst i søskenflokken. Den 6. september 1889 ble hun gift med Fridtjof Nansen, sønn av sakfører Baldur Fridtjof Nansen (1817–1885) og Adelaide Johanne Thekla Isidore Wedel Jarlsberg (1821–1877). Blant deres barn var kunstmaler Irmelin Revold (1900–1977) og arkitekt Odd Nansen (1901–1973).Les mer... Smakebiter fra artikleneStudentdeportasjonen 1943 var en omfattende tysk aksjon mot studentene ved Universitetet i Oslo. Den ble påbegynt med massearrestasjoner den 30. november 1943. Av de omkring 1200 som ble pågrepet ble mellom 628 og 644 sendt til Tyskland, og 17 av dem døde i konsentrasjonsleir. Den direkte foranledningen til arrestasjonene var aula-brannen den 28. november 1943. Denne ble lenge oppfatta som en tysk provokasjon for å rettferdiggjøre arrestasjoner og stengning av universitetet. Først i 1993 kom det fram at det var ei motstandsgruppa leda av Petter Moen som sto bak brannen. Trolig var hensikten å skape klare fronter, for å unngå nazifisering av universitetet. I så fall lyktes det, ettersom universitetet forble stengt til krigens slutt, men studentene måtte utvilsomt betale en høyere pris enn det motstandsfolkene hadde sett for seg. Universitetet i Bergen og Norges tekniske høgskole i Trondheim ble holdt åpne, men var forbeholdt studenter som var medlem av Nasjonal Samling. Tyskerne så på studentene som ei gruppe som i hovedsak var tyskfiendtlige, og visste at mange motstandsfolk var rekruttert blant studenter. De grep derfor raskt anledningen. Gestapo leda aksjonen, med bistand fra marinesoldater. Universitetsbygningene ble avsperra, og alle studenter som oppholdt seg der ble pågrepet. Det ble også gjennomført et stort antall razziaer hjemme hos studenter, og mange ble tatt på åpen gate. Det var også en del ansatte ved universitetet som ble pågrepet. Alle de kvinnelige studentene og en del andre ble løslatt samme dag. De som ble holdt i arrest ble først sendt til Fredriksvern verft i Stavern. 521 ble dimittert og hjemsendt derfra nokså raskt. De resterende ble sendt til Tyskland, med unntak av 15 som ble sendt til Grini. Antallet er noe uklart; et vanlig tall som er brukt lenge er 628 tysklandsfanger, men fanger.no har kommet fram til at det var 644 som ble sendt ut av Norge. I denne gruppa var det også et mindre antall som var arrestert før selve aksjonen, i forbindelse med demonstrasjoner på universitetet i oktober 1943. De ble fordelt på to leire, Sennheim og Buchenwald. Førstnevnte var i utgangspunktet en skoleringsleir for frivillige til SS, med stor vekt på nazistisk indoktrinering. Da de allierte styrkene nærma seg Sennheim i Alsace senhøsten 1944 ble studentene der overført til Buchenwald. De fleste av studentene der ble sendt hjem til Norge med tog i februar 1945. Fem jødiske, norske studenter og tolv som skulle sendes til Heidelberg for å studere ble holdt igjen. De ble overført til Neuengamme, befridd av amerikanske styrker 11. april 1945, og kom hjem til Norge i mai. Antallet døde varierer også noe, men fanger.no har kommet fram til at det var 17 norske studenter som omkom. Dette stemmer også med lista i den første boka om tysklandsstudentene, som ble gitt ut allerede i 1946. Dette er en svært høy overlevelsesrate sammenlikna med andre grupper. En viktig årsak er at det i all hovedsak dreide seg om unge menn, som hadde en rimelig god allmennhelse da de havna i leirene. Det var også med en god del medisinstudenter, som kunne gi langt bedre helsehjelp enn det andre grupper fikk tilgang til. De fikk også ta imot mat fra Røde Kors og andre organisasjoner. Den vanligste dødsårsaken ser ut til å ha vært tuberkulose. De omkomne
Litteratur og kilder
Ordførerne i Drammen skulle fra 1. januar 1941, som i alle andre kommuner, styre etter førerprinsippet. Det såkalte bytinget, med 20 formenn, skulle erstatte bystyret, men hadde bare rådgivende myndighet. Det var ordføreren alene som gjorde vedtak. I løpet av krigsårene 1940–1945 utnevnte Innenriksdepartementet i alt fem ordførere i Drammen:
OrdførerperiodeneFørste periode fra januar 1941Den første NS-ordføreren, Bjarne Berg, hadde i følge partiet "forståelse for den nye tid". Departementet så gjennom fingrene med at han ifølge kommuneloven ikke hadde lang nok botid i Drammen til å kunne bli ordfører. Berg hadde store planer for Drammen. Han ønsket en større politienhet, økt politistyrke, ny brannstasjon, renholdsverk, omorganisering av den tekniske administrasjonen og byutvidelse. I praksis førte ikke systemskiftet til store endringer det året Berg var ordfører. Etter et drøyt år i Drammen ble han utnevnt til politipresident i Bergen, en stilling han satt i fra 15. januar 1942 til frigjøringen i 1945. Andre periode fra februar 1942Neste mann ut var Odd Viig, som tyske Sepo i en hemmelig rapport skrev at han før okkupasjonen sto nær marxistiske kretser i Drammen, men 21. oktober 1940 meldte han seg inn i NS. Året etter overtok han som leder for NS' fylkesorganisasjon i Buskerud. Som ordfører fra 5. februar 1942 var han særlig opptatt av fullføring av Drammens historie fra 1720 og framover, byutvidelse, sentralisering av den tekniske administrasjonen og ny brannstasjon. Verken byhistorien, byutvidelsen eller brannstasjonen ble i nærheten av fullført under Viig, men fikk preget byen på andre måter. På sitt aller første møte med bytinget vedtok han for eksempel at Bragerøen skulle skrives Brakerøya. Viig ble oppnevnt til ordfører også i 1943, men ble løst fra ordførervervet 24. mai dette året, da han ble utnevnt til ekspedisjonssjef i Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet, som stedfortreder for statsråden, Rolf Fuglesang. Tredje periode fra mai 1943Petter T. S. Sandborg var en ivrig NS-mann, da han 1. oktober 1942 ble rådmann i Drammen. I følge NS-pressen satte han straks ”sitt personlige preg på den kommunale forvaltningen”. Videre het det i hans nekrolog at han var ”som en feiende stormvind, radikal og uforferdet”. Fra 24. mai 1943 ble han konstituert som ordfører fordi Viigs gjøremål i Oslo ikke lenger lot seg forene med ordførerstillingen i Drammen. Han var imidlertid ordfører bare en drøy måned, fram til 29. juni 1943, og ble nok mer lagt merke til som rådmann enn som ordfører. Fjerde periode fra juni 1943Johan Dahl var brigadefører i Arbeidstjenesten, da han presenterte seg for bytinget 29. juli 1943. Han hadde dalt ned i byen som et ubeskrevet blad, sa han, men nå som han var oppnevnt til ordfører, ville han gjøre hva han maktet for Drammen. Verken på godt eller vondt satte han noe preg på byen. Femte periode fra august 1944Ola Norstad hadde vært medlem av NS siden 1933 og hadde en tid sittet i styret i Drammen krets. Han hadde også vært medlem av bytinget. Da han ble utnevnt til ordfører, satt han som formann i Forsyningsnemnda. Med Norstad fikk Drammen en svært aktiv NS-mann som ordfører, noe han fikk stå til rette for under rettsoppgjøret etter krigen. Han var byens ordfører ved kapitulasjonen i 1945. OppsummeringIngen av nyordningens ordførere satte avgjørende preg på byen. Utenom litt ytre staffasje, som skattefrihet for frontkjempere og bidrag til Den norske legionen, gled kommunens saker videre i de samme spor. Dessuten fortsatte den gamle kommuneadministrasjonen i stor grad som før, siden NS ikke hadde folk nok til å fylle administrasjonen eller komiteer. ”Den nye tids” ordførere sto derfor overfor en seighet i systemet som det ikke var lett å overvinne. Drammens rådmann, Ragnar Kvam, hadde sittet i sin stilling siden 1932 og fortsatte som rådmann gjennom første halvdel av krigen. Han la ikke skjul på hva han mente om den nye tid. Sine budsjettforslag brukte han til å uttrykke ønske og håp om bedre tider – og det var åpenbart ikke økonomien han i første rekke hadde i tankene. Men etter hvert holdt ikke NS ut med ham lenger, og han ble avsatt. Hans siste arbeidsdag var 30. september 1942, og han kom ikke tilbake i sin jobb før etter at krigen var over. Av saker som nazistene jobbet med kan det være interessant å nevne spørsmålet om byutvidelse, som etter sigende var den største sak de tumlet med. I sine bemerkninger til budsjettet i 1945, skrev rådmann Kvam: ”Det lyktes oss, i samarbeid med ekspedisjonssjef Dybsjord i Innenriks-departementet, å sabotere denne saken”. Ordfører Berg, som var den som tok opp saken, mente at Strømsgodset, Åssiden og Lierstranden hørte naturlig inn under Drammen og satte ned en tremannskomite for å utrede saken. Men ved henvendelse til Innenriksdepartementet fikk man vite at de holdt på med å utarbeide generelle retningslinjer for byutvidelser. Komiteen stilte derfor sitt arbeid i bero. Da så Innenriksdepartementet i april 1942 tok kontakt med Liers ordfører i anledning Drammens byutvidelse, handlet daværende ordfører Viig raskt. Han fikk tillatelse til at en enmannskomite skulle se på saken, og rådmann Andreas Kjær i Kristiansand ble oppnevnt. Om sommeren forelå hans innstilling: ”Drammen burde få hele Strømsgodset med Glassverket, samt Åssiden og Lierstranden”. ”Saken ligger nå i hendene på overordnede instanser”, sa Viig i juli 1942, ”vi får vente på deres avgjørelse”. Den avgjørelsen ble trenert og kom aldri. Den første tiden etter krigenFor å opprettholde roen i byen de første dagene etter okkupasjonsmaktens fall, fikk to nye grupper politimyndighet: Hjemmestyrkene fra distrikt D.141 og Rikspolitiet. Noen av byens jurister trådte til som embetsmenn, blant dem overrettssakfører Harald Solumsmoen (1904–1976). Han var allerede i 1943 blitt utpekt av Hjemmefrontens ledelse til politimester i Drammen ”når tidene ble bedre”. Solumsmoen hadde fra 1944 vært advokatenes kontakt i Drammen for den illegale Koordinasjonskomiteens KK, så det var et naturlig valg som ble foretatt når ny politisjef ble utpekt. Solumsmoen var sjef for politiet i byen og i fylket i overgangstiden. Mye takket være hans lederskap tok hevntanker og skadefryd ikke overhånd i byen de første, vanskelige dagene. Solumsmoen berømmet drammenserne for ”rolig og verdig opptreden”. Bare et par steder i distriktet hadde folk tatt seg til rette og bemektiget seg NS-folks radioer og våpen. Slik opptreden ble ikke godtatt, og overtrederne ble arrestert. Den siste tysker dro ut av byen 11. mai. Wehrmacht ordnet selv med avvæpning og internering. Søndag 15. juli trådte Hjemmestyrkene tilbake, og de fleste gikk tilbake til sitt tidligere arbeid, men noen fortsatte i politiet i mange år. En måned senere var det vaktskifte på politistasjonen. Da gikk den midlertidige politisjefen Harald Solumsmoen tilbake til sin sakførerpraksis. Drammens Tidende skrev: ”Vi tror neppe valget kunne ha truffet en bedre mann i denne vanskelige og opprevne tid”. Til Drammens første ordinære politimester etter krigen ble utnevnt Erik B. J. Haavie. Kilder og litteratur
Aviser under andre verdenskrig er et tema som har mange sider. Okkupasjonsmyndighetene begynte raskt å sensurere pressen, og i løpet av krigen endra det norske avislandskapet seg betraktelig. Da krigen var over i 1945 var nær halvparten av de norske avisene borte. Det var også andre faktorer som spilte inn, ikke minst papirmangelen som førte til at avisenes omfang ble redusert betydelig. Vi fikk også den illegale pressen, som brakte usensurerte nyheter ut til folk. Tilstanden i april 1940Det var ved krigsutbruddet omkring 260 aviser i Norge; da krigen var over var det 114 igjen. Førkrigsavisene var i de fleste tilfeller knytta til partipolitikk, og det var svært vanlig at det var minst to aviser som dekka samme region med motsatt politisk fortegn. Enkelte aviser hadde før krigsutbruddet uttrykt sympatier med Hitler og nazismen. Det var særlig i de såkalte frisinnede avisene og i bondepressen at man fant dette; eksempler er Tidens Tegn, Morgenavisen, Dagsposten og Nationen. Tidens Tegn var nok den avisa som hadde lengst historie for sympatier med Hitler; allerede i 1923 – på selveste 9. april det året – trykte de et intervju Svein Elvestad hadde fått med Hitler. De hadde altså fulgt ham siden før det mislykka kuppforsøket i november 1923. Tidens Tegn var også den første avisa som trykte Nasjonal Samlings program før stortingsvalget 1933. Enkelte aviser var ikke så tydelige i sin støtte til nazismen, men hadde allikevel i perioder åpenbart vært fascinert av ideene. Aftenposten var i perioden 1933–1938 gjennomgående positive til den tyske nazismen, men de var samtidig åpne og konsekvente motstandere av Nasjonal Samling. Endringa som kom i 1938 ble utløst av Krystallnatten, der en samla norsk presse fordømte overgrepene mot tyske jøder. Høyrepressen var positive til München-forliket, som de mente var en seier for fornuften. Men da tyskerne marsjerte inn i Praha ble det fordømt også av høyrepressen. Da ikkeangrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen kom i 1939 førte også det til at høyrepressen i større grad tok avstand fra Hitler. Det store flertallet av norske aviser var dermed klart anti-nazistiske i sine holdninger da krigen nådde Norge. De første krigsåreneTyskerne og Nasjonal Samling satte raskt i gang med å skaffe kontroll over media. Okkupantene hadde lang erfaring med dette; helt siden 1933 hadde de kontrollert den tyske pressen. De hadde derfor planene klare, og på ettermiddagen 9. april 1940 ble Oslo-avisene innkalt til pressekonferanse hos kaptein Klaus-Friedrich Hahn som kunne fortelle dem at det ikke skulle skrives noe som motarbeida den tyske militærmakta. NRK og NTBs kontorer ble fysisk sikra av tyskerne. 24. april kom så «Militære grunnsetninger for pressen», med sensur etter Wehrmachts ønsker. Etter kapitulasjonen gikk kontrollen delvis over fra Wehrmacht til Reichskommissariat, nærmere bestemt til dets underliggende avdeling Presseabteilung. Denne avdelinga fikk ansvar for både sensur og for å sende ut meldinger som skulle trykkes. Wehrmacht beholdt kontrollen over rent militære nyheter. Til tross for de tyske kravene var det enkelte aviser som viste en tydelig motstandsvilje. I Stavanger trykte 1st Mai den 28. september 1940 en lederartikkel av Trond Hegna med tittelen «Ingen nordmann til salgs», der han gikk til frontalangrep på Josef Terboven. Artikkelen ble spredd illegalt over hele landet. Allerede i løpet av høsten 1940 ble avisene til Norges Kommunistiske Parti (NKP) stoppa, og de fleste av avisene til Arbeiderpartiet gikk det samme veien med. 34 av 44 arbeiderpartiaviser ble stoppa i løpet av kort tid, og fire til gikk med i tvangssammenslåinger senere. De fem som klarte seg gjennom krigen fikk innsatt redaktør og medarbeidere tilknytta NS. I de første krigsåra ble få av de borgerlige avisene - knytta til Høyre, Venstre og Bondepartiet – stoppa. De ble i stedet utsatt for sensur, med strenge regler for hva som kunne skrives, og pålegg om å trykke kunngjøringer fra myndighetene. Pressedirektoratet ble oppretta i 1940 med Anders Beggerud som direktør. Direktoratet var underlagt Kultur- og folkeopplysningsdepartementet under Gulbrand Lundes ledelse. Oppgaven var først og fremst å organisere avisene, mens den tyske Presseabteilung var ansvarlig for å forsyne avisene med innhold. Direktoratet begynte allikevel raskt å sende ut innhold med pålegg om publisering, da først og fremst stoff som NS ville ha ut til folk. Norsk artikkeltjeneste ble oppretta som et NS-organ som spredte propaganda med pålegg om publisering. Det tysk-kontrollerte NTB ble også viktig. Det ble presisert fra tyskernes side at alle aviser sto fritt til å trykke meldinger fra NTB, uten forhåndssensur. Det var en sannhet med modifikasjoner, ettersom stoffet fra NTB jo var kontrollert før det ble sendt ut. Det ble også slik at mange meldinger fra NTB gikk ut med pålegg om at de skulle trykkes. Enkelte aviser fikk også problemer av andre grunner, nemlig krigshandlingene våren 1940. På steder som ble bomba, som Steinkjer, Åndalsnes og Elverum, slet flere aviser med å komme i gang igjen etter at redaksjonslokaler og trykkeri var ødelagt. Grepet strammesI februar 1942 fikk Pressedirektoratet lov til å legge ned aviser eller erstatte redaktører og andre medarbeidere med NS-folk. Dette førte til at en rekke aviser, nå også de borgerlige som ikke fulgte nazistenes ønsker, ble nedlagt. Andre aviser fikk nye redaktør, blant annet Aftenposten, Fredriksstad Blad, Østlendingen, Tønsbergs Blad, Varden, Porsgrunns Dagblad, Bergens Tidende, Morgenavisen, Sunnmørsposten, Adresseavisen, Lofotposten og Tromsø. Det var også flere mindre aviser, og særlig på Vestlandet, som fikk NS-redaktører. Blant de største avisene som ble tvangsnedlagt eller som la ned selv for å unngå nazifisering kan nevnes Arbeiderbladet, Dagbladet, Morgenbladet og Gula Tidend. For Nasjonal Samling var partipolitikk en vederstyggelighet, og når avisene uansett skulle følge én linje anså de det som fornuftig å slå sammen aviser. Dette skjedde blant annet i Stavanger, der venstreavisa Stavanger Aftenblad og høyreavisa Stavangeren ble slått sammen til Stavanger Avis; i Sandefjord ble høyreavisa Sandefjords Blad og venstreavisa Vestfold til Sandefjords Presse og i Larvik ble venstreavisa Østlands-Posten og arbeiderpartiavisa Nybrott til Larvik Dagblad. I 1943 ble direktoratets fullmakter ytterligere utvida. Denne gang var det ikke innholdet som var problematisk for NS, men papirmangel og arbeidskraft. Høsten 1943 skal avisene ifølge Pressedirektoratet ha hatt et samla papirforbruk som tilsvarte det Aftenposten brukte alene før krigen. Sammenslåing var også her effektivt, og blant annet ble arbeiderpartiavisa Akershus Arbeiderblad og høyreavisa Akershus slått sammen til Nedre Romerike, mens arbeiderpartiavisa Hamar Arbeiderblad og høyreavisa Hamar Stiftstidende ble til Hedemarkingen. Mot slutten av 1943 slo Pressedirektoratet fast at «rasjonaliseringa» av norsk presse var fullført, og resten av krigen var det først og fremst overvåking av innhold som var deres oppgave. De var da kommet ned i 118 aviser, og i løpet av de siste krigsårene ble bare fire aviser til nedlagt eller sammenslått med andre. Som et bilde på tilstanden etter denne prosessen kan vi se på Oslo. Der var det ved krigsutbruddet ni dagsaviser. Aftenposten, Nationen og Morgenposten ble utgitt under hele krigen, mens de andre seks ble nedlagt. I tillegg kom en ny avis i Oslo, nemlig NS-organet Fritt Folk. Den ble utgitt med beslaglagt utstyr fra Arbeiderbladet. Vi kan også se på Trondheim. Der var det fire aviser ved krigsutbruddet. Venstreavisa Nidaros og arbeiderpartiavisa Arbeider-Avisen ble stoppa. Den uavhengige Dagsposten og høyreavisa Adresseavisen ble utgitt under hele krigen; førstnevnte etter frivillig nazifisering, og Adresseavisen med påtvunget NS-redaktør. Én norskspåklig avis unngikk sensuren fullstendig, nemlig Nordisk Tidende. Den ble utgitt i USA, og var egentlig et tilbud til norske utvandrere. Under krigen ble den et viktig nyhetsorgan; rett nok ikke tilgjengelig i Norge, men svært viktig for utefronten. Når vi sier at den unngikk sensuren er ikke det helt riktig; det var også en viss selvpålagt sensur som førte til at avisa ikke skrev ting som kunne gi tyskerne en fordel, for eksempel opplysninger om konvoier eller troppeforflytninger. Avisa må også antas å ha ligget under den amerikanske militære sensuren, men denne var svært mild i forhold til den nazistiske, og dreide seg først og fremst om at taktiske og strategiske opplysninger ikke måtte komme ut. PresseorganisasjonenePressen var i 1940 organisert gjennom Norsk Presseforbund. Dette var en bransjeforening, der både eiere, redaktører og journalister var organisert. Noen fagforening for journalister fantes ikke; Norsk Journalistlag ble etablert først i 1946. Dermed var eierinteressene noe som veide svært tungt i pressens organisasjon ved krigsutbruddet. Det fantes en journalistgruppe i Presseforbundet, Norsk Presseforbunds Journalistgruppe (NPJ). Denne var prega av konflikt mellom arbeiderpressen og den borgerlige presse, og hadde derfor ikke noen enhetlig linje. I mars 1941 gikk NPJ under jorda for å unngå nazifisering. Bladet Journalisten ble nedlagt av redaksjonen i november 1940, for å unngå å måtte trykke en artikkel fra Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. Mens vi på en rekke områder fikk organisert motstand mot nazismen, skjedde aldri dette i pressen. Som vi har sett var den norske pressen i april 1940 i all hovedsak anti-nazistisk, men det ble allikevel ingen samla pressefront. I januar 1941 kom det ordre om nyordning av Norsk Presseforbund. Dette ble avvist av styret, og i september samme år ble Arnt Rishovd fra Fritt Folk innsatt som kommissarisk leder av forbundet. Sekretær Ludvig Saxe fortsatte under den nye ledelsen. I januar 1942 rekvirerte Wehrmacht forbundskontorene, og Presseforbundet flytta inn hos Kultur- og folkeopplysningsdepartementet i Folketeaterbygningen. Senere samme år måtte de flytte til et lite sideværelse da Pressedirektoratet trengte plassen. Det kom i februar 1942 også en ny lov, som fastslo at Presseforbundet skulle omorganiseres som Norsk Pressesamband, og være underlagt Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. Kun medlemmer av Pressesambandet kunne virke som journalister og redaktører. Motstanden mot dette var så stor at NS-redaktørene advarte mot det, og loven ble derfor aldri fulgt opp. Så sent som i april 1945 ble den oppheva i stillhet. Den illegale pressenUtdypende artikkel: Den illegale pressen De illegale avisene ble raskt en viktig nyhetskilde. De hadde både nyheter som kom direkte fra redaksjonene, og gjengivelse av nyheter fra radio. Det ble i løpet av krigen utgitt minst 300 illegale aviser, i kortere eller lengre perioder. Den nazistiske pressenUtdypende artikkel: Den nazistiske pressen Nasjonal Samlings organ Fritt Folk er allerede nevnt; den hadde kommet ut siden 1936, og var ved krigsutbruddet ei lita avis for spesielt interesserte. Da Arbeiderbladet ble stoppa overtok Fritt Folk utstyret, og kunne dermed sette i gang en langt større produksjon. Trykkeriet, Arbeidernes Aktietrykkeri, ble omorganisert til NS Rikstrykkeri. Opplaget skal ha kommet opp i 100 000, hvorav en svært høy andel var gratisabonnement. Trolig lå det faktiske gjennomsnittlige opplaget på rundt 20 000 eksemplarer. Forløperen for Fritt Folk var Nasjonal Samling, som i hovedsak ble lest av partimedlemmene og noen sympatisører. Det ble også gitt ut andre nazistiske aviser. Fronten var en månedsavis som kom ut 1932–1940, med Eugene Nielsen som redaktør. Carl Lie ga ut flere aviser, som Ekstrabladet og Hakekorset, som stort sett hadde svært små opplag og som ikke klarte seg særlig lenge. NS hadde også lokalaviser, som Hedmarks Fylkesavis/Frihetskampen på Elverum, Ny Dag på Kongsvinger, Rett vei i Kristiansund, Samarbeid i Bergen og Vestlandets avis i Stavanger. NS ga under krigen også ut Norsk Arbeidsliv, som ble trykt i Dagbladets beslaglagte trykkeri. Økonomiske konsekvenserAntall aviser ble som vi har sett omkring halvert i løpet av krigen, men opplagstallet var mer eller mindre det samme. De som hadde råd til å holde flere aviser gjorde det til en viss grad fortsatt, men hadde ikke det samme utvalget. Men dette ble oppveid av nyhetshungeren blant andre som ikke tidligere hadde abonnert på en avis. Flere fikk også råd til å holde avis; med rasjonering var det ofte lite å bruke pengene på. Annonseprisene økte også kraftig i løpet av krigen, mens kostnadene gikk ned fordi de ikke kunne trykke like store aviser, og fordi de måtte klare seg med færre ansatte. Etter krigen ble de økonomiske sidene ved avisutgivelsene et tema i avisoppgjøret. Dette beskrives nærmere i egen artikkel, men i hovedsak dreide det seg om at en del aviser hadde tjent så mye ekstra under okkupasjonen at de måtte tåle inndragning, mens aviser som hadde blitt stoppa fikk erstatning. Noen få av avisene som hadde blitt stoppa kom rimelig godt ut av det. Et spesielt eksempel er arbeiderpartiavisa Nordlys. Den ble stoppa allerede i august 1940. En tid etter ble trykkeriet overtatt av tyskerne, som ga ut Deutsche Polarzeitung (senere Polar Kurier) derfra. Den hadde et opplag på 20 000, fem ganger så mye som Nordlys, og trykkeriet måtte derfor moderniseres og bygges ut. Tyskerne betalte også leie til Nordlys for bruk av trykkeriet; rett nok en pris de satte selv, men noe inntekter ble det. Da krigen var over kunne dermed Nordlys rykke inn i et stort og moderne trykkeri hvor det lå avispapir for 30 000 kroner klart til bruk, og med penger på konto. Allerede 9. mai 1940 var avisa i gang, og i løpet av kort tid ble den byens største avis. Før krigen hadde Tromsø hatt et nær dobbelt så stort opplag som Nordlys. Strukturelle endringerI 1945 sto Norge foran en enorm gjenoppbyggingsprosess. Dette gjaldt også avisene, der det var et ønske om å gjenopprette partiorganer. Det var ikke så enkelt som at man bare kunne ta fatt på ny, for i løpet av krigen hadde det skjedd mye. Arbeiderbladet er et godt eksempel på utfordringene. Utstyret hadde blitt beslaglagt av Nasjonal Samling, og ble som nevnt brukt av Fritt Folk. Det kunne de få tilbake nokså raskt. Verre var det at abonnementsregisteret av en eller annen grunn hadde havna hos Aftenposten, og at mange dermed hadde gått over dit. I arbeidermiljøer hadde også Morgenposten, som var uavhengig, men som hadde en sterk sosial profil, blitt svært populær. Begge disse avisene kom ut gjennom hele krigen, så da Arbeiderbladet kunne starte opp igjen hadde de en enorm oppgave foran seg med å vinne tilbake abonnentene. I Trondheim hadde Dagsposten vært største avis ved krigsutbruddet, og ble utgitt gjennom hele krigen. Men avisa hadde frivillig latt seg nazifisere, og måtte derfor legge ned i 1945. Nidaros og Arbeider-Avisen hadde blitt stoppa, og den eneste avisa som sto igjen var da Adresseavisen. Dermed fikk den avisa nærmest monopol i Trondheim inntil andre aviser klarte å etablere seg. Rett etter frigjøringa i mai 1945 ble det flere steder i landet utgitt fellesaviser. Dette ble igangsatt av Hjemmefronten som et tiltak for å forhindre at aviser som hadde blitt stoppa ble fullstendig akterutseilt. Disse avisene kom gjerne ut i en kortere periode, inntil de gamle redaksjonene kunne komme igang med egen avis. NKPs avis Friheten var i en helt spesiell posisjon. Den hadde under krigen blitt utgitt illegalt, og kunne ved frigjøringa fortsette som partiorgan, med trykking på Arbeidernes Aktietrykkeri som var tilbakelevert til Arbeiderbladet. Samtidig var det slik at de fleste av partiets aviser aldri kom i gang igjen, slik at det etter krigen kom ut svært få lokale NKP-aviser. Aviser som hadde støtta okkupasjonsmakta frivillig ble nedlagt etter krigen. Dagsposten er nevnt; et annet eksempel er Tidens Tegn, som er nevnt over som ei avis som hadde nazisympatier allerede før Hitler kom til makta. Tidens Tegns eiendom ble overtatt av den nyoppstarta Verdens Gang. Selv om mange aviser prøvde å komme i gang igjen, var det vanskelig å få det til, og i 1950-åra kom en periode med nye nedleggelser. Falne pressefolkEn rekke pressefolk engasjerte seg i motstandsarbeid eller slutta seg til de norske styrkene i England. I Norsk presses historie ble det trykt en oversikt over falne pressefolk, og vi har her supplert den med andre som har oppgitt presserelaterte yrker i Våre falne
Litteratur
Fanger fra Hemnes - Av Karl Kristian Breivik. Arrestert for ulike typer forseelser og motstandsarbeidDe fleste fra Hemnes ble arrestert av SS-soldater og tatt i forhør i Mosjøen. Under forhørene ble mange presset, banket og slått samt torturert med mål å få tilståelse. Deretter ble fangene overført til forskjellige fangeleirer. Fangene fra Hemnes ble ofte transportert til Vollan i Trondheim eller Falstad i Nord-Trøndelag. Noen ble senere overført til Grini ved Oslo og noen ble sendt videre til konsentrasjonsleirer i Tyskland. På Vollan fikk fangene nummer fra 1 og oppover. På Grini var fange nr. 1 Olav Alsvik, Svolvær - gissel - arrestert 15.03.41 og siste nr. 19788: Georg Skandsen - Mil.org. - arrestert 05.05.45. Med forbehold om at noen dessverre kan være uteglemt, setter vi nedenfor opp en liste over folk fra Hemnes kommune som satt i fangenskap. Disse ble arrestert, forhørt, torturert på forskjellige måter. Mange har hatt plager med mareritt etter 1945. Noen fanger mistet innboet sitt. Det ble tatt av nazistene eller tyskerne. Dessverre ble mange av fangene angitt av nordmenn. Fra Hemnesberget
Fra Korgen
Fra Bleikvasslia
Fra Finneidfjord
|
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 226 artikler og 217 613 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
