Bryllupstradisjoner

Et brudepar av Frons prestegjeld av H.F. Hiorthøy (1785).

Bryllupstradisjoner refererer til de skikkene og ritualene som har blitt fulgt under bryllupsfeiringer i Norge. Disse tradisjonene har noen felles elementer, men har også variert fra region til region og endret seg mye gjennom tiden. I dag er norske bryllupstradisjoner en sammensmelting av historiske skikker og moderne innflytelse.

Bryllup på Voss omkring 1750

I Norsk idrætsblad fra 1906 ble det fortalt om en bryllupstradisjon fra Voss fra omkring 1750;

Fra bryllupsgården red hele brudefølget i en bestemt orden. Brudeparet på blå hester, som hadde bjeller hengende på. Underveis ble ordenen brutt, man samlet seg foran paret - så ble det kappridning. Da de nærmet seg kirken, red brudefølget i vanlig orden igjen. På vei hjem fra kirken var det om å gjøre å komme først til bryllupsgården, hente brudegrøten og ri brudeparet i møte med den. Den som nådde frem til brudeparet først, var seierherre og hans hest ble "frispringar". Når flere hester som tidligere hadde blitt frispringere møttes i samme bryllup, kunne det gå heftig for seg.

Skikkene med hestene holdt seg helt til 1885.

Bryllup i Sogn i 1775

Tidsskrift (Historielaget for Sogn) 1958 nr. 19 har et stykke om et bryllup i Sogn i 1775. Her får vi vite mye om hvordan bryllupsseremonien foregikk på den tiden.

Føring (fodne)

Både menn og kvinner hadde med seg føring (fodne) til bryllupet; kvinnene hadde med lefse, gumme (dravle), ost og smør. Mennene hadde med seg kjøttlår. Dravlen ble ofte tatt med til gården i ferdig form, siden søt melk sjelden holdt seg under transport fra stølen til bryllupsgården.

Skjenking

Til vederlag for gavene, ble gjestene skjenket med brennevin og øl i skåler av verten.

Bryllupsbordet

På bryllupsbordet stod det pølser, ost, kjøtt og flesk, stekt brød, store kaker, fisk og smør. Alle kunne spise det de ville av det. Ikke alle hadde så god råd som denne verten, for helt frem til år 1900 kunne kjøtt og annen kostbar mat bli fordelt mellom gjestene.

Kjøkemesteren

Kjøkemesteren sa "Gjev lyd gode Gjæster!" og fikk folk til bords. Han slo på beten i stua, en tradisjon som også ble brukt på Færøyene den tiden. Folk spiste og pratet ved bordet, og det ble drukket mye øl. Kjøkemesteren leste og sang etter maten. Han hadde ordnet med spelemann med fele, og dansen gikk livlig. I Sogn danset de springar, ut fra en beskrivelse i et vers.

Sengetid

Da det var sengetid, fikk de gifte seg en seng - mens de unge måtte ty til halmen på gulvet, til flatsenga eller "slonkebolet". Det ble ofte lite søvn og småfriing (flørting). I Gulen og Masfjorden kunne det hende at par som sovnet ved siden v hverandre, våknet om morgenen med føttene sammenbundnes. På Helgeland i Nord-Norge gjorde husbonden ærend om natta og strødde salt på ungdommene i flatsenga.

Brennevin til frokost

På morgenen fikk alle brød, brennevin og øl på senga. Så var det dans for de unge og fyrige til det var frokost. Da fant hver seg plass der de ville, og de tok for seg av maten.

Bruden pyntes

I det spesifikke bryllupet i Sogn som beskrives, kom prestekona og pyntet bruden. Det var hun som hadde handlaget og kjente tradisjonen. Noen steder stoppet brudefølget i prestens tun, bruden pyntet seg der og brudesvennene tok en dans i stua til presten. Prestekona måtte da finne frem øl. Dette holdt frem helt til i 1811, da en prest sa fra om at dette ikke var i orden lenger. Andre steder brukte brudefølget drengestova eller våpenhuset i kirka til å pynte bruda.

Brurestasen var ei krone av sølv, krage, belte og snoreband. Det var bare noen få som eide slik, så de leide eller lånte.

Ridende bryllup

Det var ikke bare på Voss at det var ridende bryllup, det var det også i Sogn på denne tida. Under skyting og spetakkel på kirkeveien hendte det av og til at hesten ble skremt og bruden falt av hesten.

Hjem fra kirken ble det sprengridd, og der var det øl, brennevin og mjød. Både mjøden og brennevinen var nok kjøpt i Bergen. Maten på denne tida var venda såd, steik, smør, fisk, kjøtt, ost og brød. Særlig gikk det unna med steik.

Det ble skålet for konger, prinser og prinsesser - og kongens "arvehus". Så ble det dans, og noen ble både fulle og "styrlause". Kjellersveinen sørget for å få de mest påvirkede til å gå til sengs. Brud og brudgom ble så spilt til sengs, og så ble det mer mat og dans. Folk satt sammen og skrønet og hadde det moro til langt på natt. Festen holdt frem til neste dag, men nå var det forandring. Bruda hadde lagt fra seg hodekrona og nå var hun kone med svarthuve. Så spilte de inn brudegrøten, og skyter når han kommer på bordet. Etter grøten ble det lagt pengegaver i ei skål. Man brukte ofte uttrykkene "skålebrudlaup" eller "sendingsbrudlaup", noen ganger en kombinasjon - som var vanlig i Nordhordaland og Ytre Sogn.

Brurebeten

Bruden gikk rundt med en liten godbit. I dette bestemte bryllupet gikk det med fem fat av mjølkost, lefse og gumme.

Langdans (bruderei)

Verten ba om at alle sprang langedansen. De hoppet, sprang som gale, skrek og ropte. Fra Hemsedal vet vi at de i langedans hektet seg sammen i ei lang rad, opp til 15 stykker. Det første paret holdt opp armene som en port.

I Nordfjord på 1700-talelt danset de første en halling, så fikk bruden svarthuva på, så holdt kjøkemester en tale og samlet in penger - og til sist danset hele skaren (spesielt de ugifte) gjennom alle husene og omkring alle markene med bruden. De holdt alle hånd i hånd og løp i en linje - de to første holdt et tørkle mellom seg, som alle måtte løpe under. Symbolikken var at bruden skulle danses ut av pikelaget.

Bryllup i Vågå i 1785

I en bok om Gudbrandsdalen prosti gitt ut av H.F. Hiortøy i 1785 beskrives bryllupstradisjonene i området slik.

Medgift

Det spilte liten rolle om bruden var lite pen eller dårlig til husarbeid, så lenge hun hadde en stor medgift, eide mye og sto til å arve betydelige verdier.

Bryllup ved nymåne

I sognet fantes det flere bedemenn som tok seg av å invitere gjester til bryllupet. Bryllupet ble ofte holdt ved nymåne, i den tro at ekteskapet da ville blomstre og utvikle seg positivt. Når barn av gårdbrukere giftet seg, ble festen vanligvis holdt hos brudgommen eller hans foreldre.

Brudekjolen

Bruden bar kjoler av silke i varierte farger, samt skjørt av svart stoff eller ullendamask. Brudekronen var laget av stoff. På et kobberstikk kan man se en illustrasjon av brudeparet. Brudekjolen var dekorert med en prydlig krage og et bryststykke, utsmykket med flere rekker av forskjellige pynteelementer. På den tiden hadde bruden ofte håret oppsatt, dekorert med bånd eller blomster, og/eller papirkroner med glassperler i forskjellige farger.

Bryllupsaften - kvelden før bryllupet

Gjestene ankom bryllupsgården kvelden før seremonien og ble ønsket velkommen med salutter, trommer og fiolinmusikk. De brakte med seg sendingskorger fylt med mat, som ble servert til alle.

Til kirken

Bruden hadde sitt eget brudeværelse, hvor hun sov og ble staset opp neste morgen. Deretter ble hun eskortert ut i bryllupsgården av brudesvennene. Før paret dro til kirken, ble det holdt en tale om morgengaven de ga hverandre, om retten til kåret på gården for den som levde lengst. Kåret ble verdsatt foran alle, etterfulgt av en skål. Deretter red ungkarer inn på tunet på hesteryggen, og i henhold til tradisjonen red de først i følget til kirken. Etter dem fulgte trommeslageren og spillemannen, som spilte bryllupsmarsjen, deretter brudeparet og til slutt gjestene.

Bryllupsfesten

Etter vielsen red de alle tilbake til gården. Ungkarene red først, da de hadde ansvar for å ordne overnatting i brudehuset. Da brudeparet og gjestene ankom gården, ble de mottatt av kjøkemesteren og en velkomstskål.

Da det ble klart til bortsetting, ble bruden geleidet til langbordet av brudesvennene og brudgommen ble fulgt av kjømesteren. Brudekoner og brudejenter satte seg ved brudens høyre side, og følgesvenner, brudesvenner og menn satt på venstre side. Hele seremonien pågikk mens spillemennene spilte bruremarsj. Kjømesteren sin oppgave var å få gjestene til bords, så ba han bordbønn. Rettene ble servert til tradisjonell musikk. Det ble skålt og sunget et vers for kongen, for biskopen og deretter brudeparet. Skålen gikk rundt, der gjestene ga sin pengegave. Størrelsen på bryllupsgaven ble senere gjort kjent i kirka.

Det var nabokoner, såkalt forgangskoner, som serverte mat og vartet opp i bryllupene. Da alle var forsynt, ba kjømesteren bordbønn og gjestene sang takkesalme for maten.

Rommet ble ryddet og det ble dans etter tradisjonelt mønster. Bruden danset med kjømester, deretter med alle gjester. Brudgommen danset med brudekoner og brudejenter, og så danset alle gjestene sammen.

Til slutt ble brudeparet fulgt til sengs av kjømesteren og brudesvennene. Det ble sunget salmer da bruden fikk av seg brudestasen. Brudgommen tok krona av bruden og satte på ei svart hue, mens bruden satte på ei mannshue på brudgommen. Seremonien ble avsluttet med enda en salme.

Fest i en uke

Andre dag i bryllupsgården startet med at gjestene om morgenen ble servert øl og brennevin på senga. Deretter drakk, spiste og danset de i seks dager. Det var fele det danset etter, og både i Lesja og Dovre var det dugelige spillemenn.

Dette er altså fortalt i en bok om Gudbrandsdalen prosti gitt ut av H.F. Hiortøy i 1785

Bryllup på Averøya i 1860- og 70-åra

Langbryllup

I Averøy-minne fra 1970 fortelles det om brudeparet Ole Torgersen Flatset (1825-) og Anne Halsteinsdatter Stene (1841-). De ble gift i Kornstad kirke søndag 1. juli 1864 av den gamle sogneprest Dåe. Den dagen var det fem brudepar. Nattholdet ble bekostet av brudens foreldre, og holdt i brudens hjem på Tøftå. Mandag 2. juli dro brudefølget til Flatset. De rodde i to båter, og det ble holdt bryllup i brudgommens hjem uken ut - langbryllup. Det var deilig solskinn på turen og visstnok hele uken. Et par tønner brennevin gikk med.

Lærke i lommen

Fra opptegnelser om Kvernes Præstegjæld fra 1874, het det seg at man "drikker Bryllup". Enkelte bryllupsgjester var beskjenket før gudstjenesten og beruset i Guds hus. Etter vielsen slo man leir et sted og nøt "traktement". Etter gammel skikk hadde hver person en "lærke i lommmen", og i bryllup hadde gjestene lov til å drikke så mye de ville - ellers ville bryllupshuset bli negativt omtalt. Men det var den største vanære for en brudgom å bli beruset i sitt eget bryllup, sa presten.

Brennevin og skålgaver

I 1872 hadde det vært bryllup for en gårdmannsdatter fra Kornstad og en gårdmannssønn fra Eide. Det var kjøpt inn tre og en halv tønne brennevin, det meste presten noen gang hadde hørt om i sin tid på Averøya.

Presten snakket også om skålgaver, som var en tradisjon som var i ferd med å bli borte fordi det ble dyrt for gjestene. Ble det ikke gitt skålgaver, ble det kanskje heller ikke påspandert så mye alkohol, skrev presten.

Bryllup i Sunnfjord i 1880-årene

Elisa Ulvig forteller i artikkelen Folkelivsbilleder fra Søndfjord (1909) om tradisjonene fra Sunnfjord;

Omtalsmenn

De unge gikk og så på hverandre og betenkte seg lenge og vel. Var det noe til kar, samrådde han seg med foreldrene sine før han lot de såkalte omtalsmennene gå for seg. Omtalsmenn var menn, som på brudgommens vegne, skulle bære frieriet frem. De måtte kjenne både brudommens og helst også brudens foreldre, og helst måtte de være godt ansett i bygda. Dersom omtalsmennene hadde hellet med seg, flyttet bruden som oftest hjem til brudgommen en stund før bryllupet. Da ble det gjort gjestebud. Skyldfolk (slektninger) og omtalsmenn ble bedt, og bruden måtte gi sokkeband til de siste.

Forberedelser

Bryllupet ble holdt der bruden bodde og gikk for seg omtrent som andre steder, står det i Ulvigs fortelling. Først var det brygging og baking. Et par tønner øl måtte en belage seg på. Så dro en på en byreise for å få tak i det som skulle kjøpes, blant annet et anker brennevin. Mannfolkene brukte noen dager på å be folk, mens kvinnfolkene druste på med kles- og husvask. De fikk gjort fra seg kliningen - der smør og ost ble spurt på kaker og brødskiver. En brukte vanligvis pekefingeren til å gjøre dette.

Tunet ble sopt og de la småhakket einer på dørhellen og inne over gulvet. Stuen ble vasket og leiret. Med leiring mentes at veggenes øverste del, oppe mot de tilrøkte takbjelker, ble forsynt med en alenbreddes bort av leire. Denne lyse lyse leirborden stod i kontrast mot det sorte, tilrøkte tak, som nesten aldri ble vasket. Det ble pyntet med bjørkegreiner rundt om.

Bryllupsaften - kvelden før bryllupet

På ettermiddagen begynte gjestene å komme til gards, stille og sømmelig. Kjerringene bar sendingsmaten, fint innballet i hvite og rosede kluter. Noen ganger var det kjøgemesteren, spillemannen og brudgommen som tok i mot dem utenfor huset. Ellers var det brudgommen som tok i mot dem, når de som skikk og bruk var, stanset ute på tunet. Brudgomspikene hadde kledd opp brudgommen tidlig, slik at han skulle være klar til folk kom. Men bruden måtte ikke ses før maten var satt frem. Hun var i kleven eller på loftet, om noe slik fantes, og ble kledt i all sin pryd. Det var ofte to brudekoner og to brudepiker som hjalp til med dette. Alt skulle sitte så glatt som mulig, ikke en rynke eller knappenål på feil sted. Håret måtte ikke krølle og buste seg. Håret på en brud skulle være så glatt som alterduken på julemorgen. Dette kunne være et strevsomt arbeid.

Framlauskonene hadde matserveringen og ansvar for kliningsmaten. Det var store tinnfat og trefat med melkemat nedover bordet, og ølstaup og smørstaup innimellom poteter, salt fisk og flatbrød. Alle fikk en borsk (tallerken) av tre eller tinn, kniv og skje. Når alle var benket og brudgommen satt i høysetet, ble bruden ledet til bords av leiesveinene. Så fikk man seg mat og etter det gikk man til sengs.

Bryllupsseremonien

På morgenen ble man vekket av musikk med tromme og fiolin. Framlauskonene gikk med mat på sengen til alle gjestene. De bar store flate hankekurver over armen, fulle med løpsekling, mekekake og skive, spekekjøtt og fleskesneier. Kjellersveinene, de som sørget for drikkevarene, gikk med øl og kaffe. Kjøgemesteren hilste på folk og terget spillemannen.

Ofte var det to spillemenn. De ble ofte slitne, for folk var glade i å danse - fra de kom i stuen bryllupsaften til gjestebudet sluttet. De danset mest springer.

På morgen ble bruden kledt. Ofte kunne skoene bli stjålet, og det var brudepikenes ansvar at ikke det skjedde. Mange bruder sørget for å ha to par sko til bryllupet og gjemte det ene godt i kista si, så de ikke skulle komme for sent til Guds hus. Da alle stod klare til å dra, steg kjøgemesteren frem og sang et vers på vegne av gjestene eller bruden.

Hvis det var lang vei til kirken, måtte man ta inn i en av husene ved kirken for å hvile og få bruden pyntet. Det var umulig for henne å bære kronen hele tiden. Det samme kunne skje på veien hjem. De hadde ofte med seg nisteskrin med kliningsmat og øldunk til kirka, som de dro frem da.

Når de nådde hjem igjen, ble det middagsmat med kjøtt, sodd, smør, brød og fisk. Det ble servert mylse til brudekonene og brudepikene. Den siste måtte spises mens bruden holdt fatet i fanget.

Dagen etter bryllupet

Etter at gjestene hadde fått mat på sengen, ble bruden igjen påkledt krone og så danset hun sølvet av seg. Alle danset med bruden, og de måtte betale dansepenger. Etterpå spiste de brudegrøden (rømmegrøt). Bruden fikk da skaut på av brudekonene og brudepikene. En høy, sort silkehue med hvitt lin - svartehuen. Så ble hun ledet i stuen av leieveinene. Da hun hadde kommet over dørstokken sang de gjerne et vers. Brudgommen hadde imens fått på seg sin røde hue. Bruden ble ledet bort til høysetet til ham, og øyeblikket var ofte rørende. Så kom brudeskjenken, der bruden gikk rundt og skjenket alle av byflasken og brudekonene gikk etter med småbrød. Mens de festet og drakk, ble det satt ett ølstaup eller tinnfat på bordet, og kjøgemesteren oppfordret gjestene til å gi brudefolket gaver.

De neste par dagene

Brudefolkene selv kom med mat på senga. Da hadde med seg hele bølet; spillemenn, kjøgemester, kjeller- og leiesveiner og framlauskoner. Gjestene takket for maten og brudeparet takket for hva de hadde fått.

Det var drikking. Mennene var øre og kjerringene trette, det ble ikke så mye søvn.

Den fjerde dagen

Den fjerde dagen dro folk avgårde på formiddagen. De fikk alltid en melkesuppe, aakjørselsuppen. Da de så var ferdige og hadde takket for seg, samlet mannen sammen kjerring og unger og gikk mot døren med dem. Der stod de og sang et vers til brudeparet.

Dette er altså fortalt av Elisa Ulvig i artikkelen Folkelivsbilleder fra Søndfjord (1909)

Bryllup på Nordmøre i 1880- og 1890-årene

Ivar Rasmussen Eide (1874-) begynte å spille fele til bryllup på Nordmøre allerede i 12-årsalderen. Han fortalte dette om bryllupene på den tida:

Tredagersbryllup og åttedagersbryllup

Det var mest vanlig med 3-dagersbryllup den tida. Da kunne en spillemann få mellom 3-5 daler.

I større brylluper, åttdagersbryllup, kunne man få opptil 25 daler. Det ble gitt skålgift og spillepenger samtidig som bruredansen foregikk, straks før heimfarsuppen, gikk over til tilje.

Spillemannen var med

Helt opp til 1880-årene og lenger frem var spillemannen med når brudefølget dro til kirka. Det kunne være til fots, med hesteskyss eller med brurabåt alt etter hvordan avstandene og geografien var. Spillemannen var med helt fra bryllupsgarden til kirkeporten og spilte hele tida. Han kunne ikke ta for lange opphold og det ble da spilt bruramarsjer.

Kirkedur

Etter vielsen ble det holdt kirkedur, en sammenkomst. Hvis været var fint hadde de denne sammenkomsten ute. Hvis de måtte være inne, var det hos den gårdbrukeren som bodde nærmest kirken. Kirkeduren bestod av et håndmatmåltid og dram som var medbrakt fra bryllupsgarden. Til drammen hørte også ølskjenk med. Til denne duren var både prest og klokker medbedt. Og spillemennene, oftest to, måtte gjøre sitt beste. Etter måltidet var det å ta raskest mulig fatt på turen til bryllupsgarden.