En ny og bedrøvelig Vise om den stolte Sømand Kaptain-Lieutenant Sigholt og hans Fiender
En ny og bedrøvelig Vise om den stolte Sømand Kaptain-Lieutenant Sigholt og hans Fiender er en skillingsvise. Den har ingen melodireferanse, men Stein Storsve skriver i boken Vestfoldhistorie for en skilling (2002) at «Zinklarvisa» er et godt melodialternativ. Forfatteren er ukjent.
Visa skildrer blant annet hvordan Johan Georg Sigholt (1804–1849) ble utsatt for Janteloven. Den er omtalt i Øyvind Næss' bok Men folket frikjente ham: Skjebner og skisser fra det gamle Fredriksværn.
Bakgrunn
I 1845 ble Sigholt forfremmet til kapteinløytnant. Som offiser kom Sigholt på kant med nesten alle de andre offiserene i Fredriksvern. Det ble satt ut rykter om ham, blant annet at han «drev unaturlig usedelighet».[1] På grunn av stridighetene ble han satt under tiltale for en ti år gammel sak, men ble frifunnet ved dom i Høyesterett 7. juni 1847. Da han samme år var blitt innstilt som kommandør på skonnerten «Vale», holdt offiserene hemmelige møter for å diskutere om Sigholt var kvalifisert for denne oppgaven. Da møtene ble kjent, utfordret Sigholt flere navngitte offiserer til duell. Offiserene avslo utfordringen og insisterte på at Sigholt burde etterforskes. I 1848 sendte Sigholt derfor inn flere anmeldelser av sine over- og underordnede offiserer til sine overordnede. Marinedepartementet bestemte at anmeldelsene ikke skulle forfølges, mens Sigholt selv derimot ble tiltalt for en overkrigskommisjon. 30. april 1849 dømte denne Sigholt til seks måneders festningsarrest og til å betale saksomkostningene. Saken ble anket til høyesterett, som 8. november samme år bekreftet dommen. Sigholt begikk selvmord dagen etter.
Sigholt-saken vakte oppsikt over hele Norge, og ble omtalt i mange aviser. Av opposisjonen ble saken brukt for å angripe ledelsen av militærvesenet. Jarlsberg og Laurvigs Amtstidende skrev etter Sigholts død at han «faldt som Offeret for den militære Despotisme», og at «Høiesteret har dømt ham, men Folket frikjender ham!»[2] Presten i Fredriksvern, William Sverdrup, som talte i Sigholts begravelse, ble irettesatt av biskopen og Kirkedepartementet, fordi offiserene i Fredriksvern tolket talen hans som rettet mot dem. Sverdrup ble senere nektet forfremmelse inntil han gikk av i 1865. Senere statsminister Johan Sverdrup, som på denne tiden var sakfører i Larvik, var også involvert i saken, ettersom han bisto Sigholt med råd i forkant av den første rettssaken i 1847.
Referanser
Litteratur
- Brage Halvorsen, Jens: «Sigholt, Johan Georg», i Norsk Forfatter-Lexikon 1814--1880 V. Kristiania: Den Norske Forlagsforening, 1901.
- Johan Georg Sigholt på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Koht, Halvdan: Johan Sverdrup I. Kristiania: Aschehoug, 1918.
- Næss, Øyvind. "- men folket frikjente ham" : skjebner og skisser fra det gamle Fredriksvern. Utg. Oluf Rasmussens forl.. 1984. Digital versjon på Nettbiblioteket.