| Om Husflid
|
 Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid. Foto: Olve Utne (2013) Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830.
Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene, og Den Norske Husflidsforening ble stiftet i 1891. I dag er mange lokale og fylkesvise lag organisert gjennom Norges Husflidslag. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Kvinner frå Tysnes i Sunnhordland med svarthuve. Biletet er teke ca. 1920- eller 1930-åra. Gyri Vevatne (1856-1936) og søstera Anna (1860-1937). Svarthuve, også kalla Tysnes-huve, var eit hovudplagg for kvinner som var mykje nytta på Tysnes i Sunnhordland på 1800-talet og fram til ca. 1930-åra. Huva vart brukt til kvardags og helg. Huvene var laga av ulltøy, klede eller vadmål, og fôra med lerret, ullflanell eller anna stoff. Til stor stas kunne det vera fløyelshuver.
Huva er sett saman av eit nesten rundt bakstykke og eit fasongskore framstykke. Breidde bak kunne vera frå omlag 26 til 36 cm. Fram- og bakstykket er sydd saman med maskin, eller med atterstyng for hand på dei eldste huvene. Sårkanten er synleg inni huva. Huva er kanta nede med eit smalt band, som også er løpegang for snor til å regulera vidda på huva. Les mer …
 Rosemalt kiste fra Sauherad i Telemark, 1835. Ukjent kunster. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum Rosemaling er et navn på tradisjonell dekorativ maling i bondesamfunnet fra 1700-tallet og seinere. Den ble særlig utvikla i Hallingdal og Telemark, men også områder som Numedal, Setesdal, Vest-Agder og Valdres fikk en rik rosemalingstradisjon. Den består av rik rankeornamentikk basert på blomsterbarokkens svulmende roser og frukter. Fra 1740-åra begynte man å gå mot slankere og mer elegante former lånt fra regence og rokokko, og rundt 1750 kommer det pårvirkning fra louis-seize og noe senere empire og nyklassisisme. Man finner til tider figurer, men disse har liten betydning for rosemalinga. Målet er å fylle flater i en stil som er utvungen, med klare og kraftige farger. I begynnelsen ble rosemaling særlig brukt til dekorasjon av kister, ølboller og andre mindre gjenstander. Etterhvert begynte man også å dekorere senger og skaper, og fortsatte med vegger og tak.
Mange bygninger, både privatbygg og kirker, ble dekorert med rosemaling. Et eksempel er Rosekyrkja (Stordal gamle kyrkje) i Stordal kommune, som regnes som en av de mest dekorerte kirkene i Norge. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Husflid
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
